Jussen som problem
Av Ole Texmo, frilans skribent og
kritikar
Er juss eit fag som står for metodisk prøving? Det kan
stundom verke som om juristar tek lett på oppgåvene. Som om dei ikkje er
skolerte og førebudde når dei tek avgjerder og svarar for sin stand.
Nye og gamle
justismord
Dag og Tid prenta 25.03.11 ei omfattande melding frå sorenskrivar
Stein Husby av boka ”Den fjerde
opphengningen, beretningen om et varslet justismord” av Lars Gule. Husby
var ikkje nådig mot Gules freisting over 600 boksider å underbyggje tesen om at
avgjerda i ei konkret valdssak er eit justismord, når etterforsking, sakkunnigheit
og rettshandsaming er vurdert i ljoset frå krav til vitskapsteori, etikk og profesjonsutdaning.
01.04.11 sabla advokat Eirik Vinje ned dei som framleis meiner ”Torgersen-saka” er eit justismord. Dei
to juristane gjer i røynda ingen freistnad på å argumentera metodisk overtydande
og etterretteleg, tiltross for spalteplass i rikt monn.
Juss og fakta
Fag og metode definerast i høve til kriterie for målbare
storleiker, relevant og haldbar samanlikning, samt etterprøving. I saker kor
prova ikkje er enkle å bestemme, korkje med omsyn til relevans eller
haldbarheit, nyttar retten oftast sakkunnige. Desse skal bere kunnskap tileigna
gjennom vitskapleg verksemd. Vitskapsfolk og dei som er utdanna vitskapleg veit
at kunnskap om statistiske førekomster ikkje kan omsetjast utan vidare i ein
rettsleg samanheng. Tilfellet må vurderast og prøvast konkret. Kor godt er ein
jurist skolert i krava? Kor godt er ein domar i stand til å kvalifisere det
einskilde tilfelle? Ser han etter dei faktatilhøva som kan passe til måten
jussen skal praktiserast på, eller det som faktisk har skjedd?
Dømmekrafta
Juristar sine metodeføresetnader kan sporast i metodebøker
om rettskjeldelære og i bøker om vitskapsteori og rettsfilosofi for juristar.
Sjølv om desse faga smått byrjar kome inn på dei juridiske fakulteta og
studiene, er det enno mykje som manglar. Omgrepet ”dømmekraft” er ikkje
definert. Immanuel Kant skreiv ein eigen kritikk (les: undersøkjing) om desse
spørsmåla. Her kan ein lese at dømekraft mellom anna handlar om tilhøvet mellom
to rørsler: tilhøvet mellom det enkelte og det ålmene, og mellom det kjende og
det ukjende. Juristar manglar vitskaplege omgrep for desse rørslene og for
tilordning under lover og reglar, med følgjer for korleis prov vert kvalifisert
som gyldige eller ikkje.
Feilkjelder
Når det enkelte tilfellet i ei konkret sak skal fastsetjast,
kan det difor skje ut frå uvitskaplege fordomar og oppfatningar om t.d. kjøn og
kultur. I ein slik horisont blir Fredrik Fasting Torgersen aldri anna enn ein ”hardbarka kriminell og valdtektsmann” for
advokat Vinje. Den dømde asiaten i saka som Lars Gule har skrive bok om, må
vere skuldig etter sorenskrivar Husby sin mangel på omgrep, både for Gules
metodiske tilvisingar og for lesnaden av sjølve domen. For retten tek sjeldan
feil. Dei dømde er dømde fleire gonger. Av fleirfaldige fagfolk. Difor må dei
vere skuldige. Men kva om dei same feila skjer om att?
Fri vurdering av prov
Ein av dei største kjeldene til justismord er det som
kallast ”fri bevisbedømmelse”. Dei som skal handsama prova i ein sak, medlemmar
i ein jury eller meddomsrett, treng ikkje kvalifisere vurderinga av kvart enkelt
prov, korkje kvar for seg eller i samanheng med andre prov. Retten treng ikkje
syne korleis dei har tenkt, tilvising til uttrykket ”samla vurdering” er nok.
Meir presis er ikkje den frie vurderinga av prov. Analyse av dei ulike prova og
innbyrdes samanheng, testing av alternative hypotesar og andre metodiske
tilnærmingar for å minske feil i argumentkjedene, er ikkje naudsynt.
Kartleggjing av feilkilder kallast elles kvalitetessikring, framandord hos norske
domarar og sakkunnige som nyttast for ulike oppdrag.
Rettvis rettergang
I den rettskraftige domen mot asiaten, jamfør boka til Gule,
sluttar Borgarting lagmannsrett: ”De
straffbare forholdene har dertil vært vanskelige å etterforske. Dette har dels
sammenheng med at fornærmede i betydelig grad er preget av mishandlingen.
Tiltaltes omfattende forklaringer om alternative skadeårsaker, om vitners
motiver for angivelig å forklare usant om ham mv, har bidratt til å komplisere
etterforskningen”. Korkje politi eller dømmande rett fann det naudsynt med
testing av alternative forklaringer, komplisering av etterforskningen lastast
tiltalte lest det som. Dette er brot på EMKs artikkel om rettvis rettergang.
Logikk og truverde
Vilkåret om fornærma sin tilstand er sviktande som premiss
for at det ikkje fins alternative forklåringer: ”Fornærmede har ikke kunnet gi noen detaljert, samlet redegjørelse for
volden hun har vært utsatt for eller hvordan og på hvilket tidspunkt de ulike
skadene er oppstått. (…) Etter lagmannsrettens oppfatning er den noe begrensede
sammenhengen i hennes fremstilling ikke tegn på at hun ikke har vært
mishandlet, men utslag av en naturlig psykisk reaksjon på traumatiske
opplevelser over tid”. Vitnepsykologisk forskning på traumatiserte frå
ulike samanhenger tyder tvert imot på det motsatte: at ofre for ulykker,
mishandling mv hugser usedvanleg godt og detaljert om tid og stad. Fornærma
skulle ha vore hengt opp etter armar og bein tilsaman 4 gonger med tilhøyrande ”torturliknande
mishandling”.
Vitskap eller
ideologi
Med uttrykket ideologi oppfattar eg falskt medvet. I valdssaker
bygger retten ikkje sjeldan på ideologiske føresetnader utvikla i tverrfaglege
miljø kor instansar som krisesenter og valdsmottak får blande roller og kludre
til prova. Feilkjeldenivåa får blande seg slik at det blir tilnærma umogleg å
skilja ekte og uekte, sant og usant. Den fjerde opphenginga vart til slutt
stroken frå faktagrunnlaget, ikkje av di retten ikkje trudde på historia, men
av di historia ikkje kunne provast i høve til tvilsterskelkravet ”hinsidiges enhver
rimelig fornuft”. Domen presiserar: ”Etter
lagmannsrettens oppfatning skaper den manglende presisjon og konsistens i
hennes forklaring på dette punkt ikke tvil om hennes alminnelige troverdighet
når det gjelder forklaringen om mishandling fra tiltalte”
Angrep og forsvar
Vitskapsfolk har fleirfaldige gonger gått gjennom dei
sentrale prova i ”Torgersen-saka” kjend som ”avføringsprovet”, ”tannbittprovet”
og ”barnålprovet”. ”Vitenskapen kan si
hva den vil” var dåverande leiar i Attopptakingskomiten for justismord si
stutte melding då Torgersen fekk nei sist gong. Stein Husby nyttar 25.03.11 (”Einøygd og usakleg”) om lag ei heil avisside
til å repetera ein tvilsam dom og ditto premissar før han seier det vil sprenge
rammene for bokmeldinga om han skulle gå i detaljar på Gule sine metodefeil. Eirik
Vinje går 01.04.11 (”Torgersensaka – den
norske rettsstatens adelsmerke”) ikkje inn på dei einkilde prova i
Torgersen-saka, men spekulerar i motiva
til dei som frikjenne Torgersen. Er Husby og Vinje symptom på ein tilstand hos
norske juristar? Dei forsvarer rettstaten med projiseringar i hytt og ver, men
nektar samstundes lære seg metode og argumentasjon for å verne om adelskapen.
Kronikk på prent i vekeavisa Dag og Tid 8ande april 2011 (med einskilde språklege retttingar/omskrivingar) :
http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1994