Jussen og totaliteten
Av Ole Texmo
Ein skal ikkje pirka mykje borti jussen og juristane før piggane
deira vendar ut. Professor Jens Øyrehagen Sunde (27.05.11) verkar fornærma over
at nokon kan meine at jussen ikkje alltid heng på greip. Eg har i kronikk 08.04.11
og i innlegg 20.05.11 freista konkretisera korleis jussen sviktar. Mellom anna at
omgrep som ”samla vurdering” ikkje
gjev meining om ikkje samstundes alle moment og bevisgjenstandar i ei sak, vert
underkasta konkret vurdering, kvar for seg og i tilhøve til andre. Skal ein
leggja Sunde si framstelling til grunn, er det framleis ikkje mogleg å vita kva
jussen og retten byggjer sine forståingar på.
Han hevdar kritikarar som meg ikkje ser ”jussen som totalitet”. Har Sunde
kunnskap om skilnad mellom analytisk og syntetisk? Med relevans for korleis totaliteten
kan avgrensast og definerast i høve til dei einkilde delane som utgjer heilskapen.
Sunde kan ta namedropparlista si og komme attende med døme på konkrete bidrag.
Kva med å syne korleis den praktiske fornufta frå Aristoteles (phronesis) til
Kant (dømekraft) eventuelt har gjeve juristane betre forståing for korleis dei
kan tilordna sine prinsipp?
Er vald og sedeligheitssaker gode døme på at fri bevisvurdering
er vitug juss? Sunde held fram med å meine det, men ser ikkje ut til å kunne
skilje mellom rettsvern og rettstryggleik. Er denne forvirringa symptomatisk
for ”det kommunikative juridiske
fellesskapet” når juristar ikkje evner å grunngje kvifor bevisbyrda må
snuast på hovudet slik justisminister Knut Storberget går inn for i denne type
saker? Professor Sunde kan svare på kva som er systempremiss og kva som er
juss. Om det er nokon skilnad.
I serien ”Bruk og
misbruk av domstolen” (http://www.sfm.no/Domstolen/02.02.2009.Serie-indeks-Bruk_og_misbruk_av_domstolene.htm
) (Samfunnsmagasinet, 2009) har eg undersøkt korleis delar av lov og rett er
innretta. Om eg ikkje har klart å fanga inn heile ”totaliteten”, har eg likevel
freista syne korleis både retten sine eigne profesjonelle aktørar og partane på
ulike saksområde kan nytta retten for tvilsame føremål. Eg har synt korleis
retten og jussen er uklår med omsyn til kva slag regler og praksisar som verkar
vegleiande, eller og demoraliserande. For både partane og dei som lever av lov
og rett.
Av di jussen utan tvil er ein av dei viktigaste
premissgjevarane i samfunnet, må den og tole kritikk. Juristane må syne i
praksis kva gjennomsiktigheit tyder, og ikkje berre krevja at lekfolk ”forstår jussen på eigne systempremiss”.
Korleis har Sunde forresten tenkt skriva korleis Høgsterett siler anker? Utan
at korkje omsyn til systempremiss eller jussen vert grunngjeve ut over
sjølvrefererande inkonsistente setningar som ”kan ikkje sjå at anken kan føre fram” og ”utan nokon annan grunngjeving enn tilvising til denne paragrafen her”.
Er slike uttrykksvis meiningsberande for juristar og vegleiande for ”gjeldande rett”? Skal juristane fortene
truverde må dei byrje ta inn over seg visse forklåringsproblem.
(Dag og Tid 10.05.11)