Internasjonal barnedomstol

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Iver Neumann ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) har foreslått å opprette en internasjonal domstol for barnefordelingssaker med foreldre fra ulike nasjoner (Dagsavisen, NRK m.fl 04.02.10). Forslaget kom på et tidspunkt i dekningen av Skah-saken hvor både impliserte på morssiden og et noenlunde samstemning mediakorps fant ut at VGs avsløringer om spesialsoldatenes oppdrag, har fjernet fokus på saken. NUPI-forskerens forslag har fått stor oppmerksomhet i flere medier. Men vi får ikke vite hva forslaget bygger på institusjonelt og interlegalrettslig utover Neumanns status som Diplomatiforsker. Barneombudet har også kommet på banen og foreslått at foreldre som er forelsket og planlegger å få barn må skrive en avtale om eventuell barnefordeling til bruk, når og hvis forholdet mellom foreldene tar slutt.

Uten at forslagene gjennomgåes seriøst og presenteres med etterprøvbar fagkunnskap som grunnlag, kan forslagene lett avfeies som uaktuelle. Ikke fordi det ikke ville være gunstig med en overordnet instans som kan regulere tvister om barnefordeling. Ikke fordi blivende foreldre ikke bør tenke langsiktig og forpliktende. Men fordi ingen av forslagene bærer noesomhelst preg av at man har gjort research på hvordan juridisk-rettslig bindende forhold må etableres for at de skal kunne respekteres. Av begge de potensielt stridende parter. Fra potensielt forskjellige land og kulturer. Skah-saken som Neumann uten nærmere kvalifisering viser til, er ikke registrert som bortføringssak i Justisdepartementets statistikker. Her fremgår ikke i hvilken grad saker behandlet etter internasjonale konvensjoner, f.eks Haag-konvensjonen av 1980 (HK1980) som Norge har ratifisert, men ikke Marokko, har vist seg vellykket. Langt mindre hvilke momenter som teller i avgjørende retning, eller tiden det tar for den del.

Vi mangler fagkunnskap. Uten å undersøke hvordan HK1980 og andre ordninger reelt fungererer, både preventivt og rettslig, kan det selvsagt være gunstig å lede oppmerksomheten omkring Skah-saken over i et annet spor, når pinlighetene rundt spesialsoldatenes legitimet blir for påtagelig. Men uten å problematisere hvordan interlegal rett fungerer, hvilke mekanismer som er i virksomhet for å ankerkjenne gjensidig mellom landene lover og regler, tvangsfullbyrdelse mv, blir vi ikke klokere. Hvorfor har f.eks ikke Marokko ratifisert HK1980? Ligger det strukturelle hindringer i bunnen? Er det sannsynlig at Marokko og andre land som hittil ikke har ratifisert og implementert internasjonale konvensjoner gjennom sine rettsvalg og påberopelse av begrensninger i jurisdiksjon, vil anerkjenne en internasjonal barnefordelingsdomstol? Da har vi ikke engang nevnt hvilke juridiske finurligheter som ligger i valget av inkorporering eller transformering i de ulike landenes prioriterte rettsoppfatninger.

En internasjonal domstol for barnefordelingssaker er ikke nødvendigvis noen dum ide. Men ideen må reflekteres i hvordan og hvorfor dagens konvensjoner fungerer som de gjør – positivt og negativt. Vi trenger målbare størrelser, velmenthet er ikke nok. En nyere Haagkonvensjon av 1996 (HK 1996) er ennå ikke ratifisert av Norge, vi sitter på gjerdet og venter på EU-landene. Vil den gamle fra 1980 (”om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring”) bli avløst av HK 1996 (”om jurisdiksjon. lovvalg, anerkjennelse, fullbyrding og samarbeid nå det gjelder foreldreansvar og tiltak for beskyttelse av barn”) når og hvis Norge på sin side finner det riktig å ratifisere den nye, eller regulerer de to forskjellige forhold? Det er slike spørsmål ekspertene kan opplyse medieoffentligheten om i forbindelse med Skah-saken. UDs rolle er fremdeles uklar fordi man ikke har evnet å avklare lov og rett, og dermed dokumentert hva man har gjort og ikke gjort for å brunge klarhet i rettskraft og gyldighet. Nødvergeretorikken omkring redningen av Skah-barna må leses i dette lys.