lit anm Ole Texmo                           seminaroppgave  IJ litkritsem 94/95

 

Iben Sandemose:  Ringeren og notre Madame

                            Illustrert, Cappelen 1994

                            upaginert (ca 20 sider), pris kr 149,-

 

overskrift:  Selvfølgelig måtte han ringe, den tosken!

alternativt: Å hete Sandemose og skrive bok; komme her og komme her!

eventuelt:   Å bruke en time på å skrive en anmeldelse det tar fem 

                  minutter å lese om en bok det tar to minutter å lese, men

                  mange timer å ergre seg over.

 

Etter å ha brukt noen minutter på  denne "boken"; tittet litt mer inngående på tegningene, bladd litt frem og tilbake, så og si veid den opp og ned, mobilisert all den godvilje, gjenkjennelse og forståelse som er mulig å oppdrive, er dommen klar:  "Boken er en fornærmelse mot leseren".  Intet mindre, men heller ikke særlig mer. 

(Jeg vet ikke helt hvor denne assosiasjonen har sin opprinnelse, og hvor illustrerende den er for dette anmelderprosjektet, men situasjonen jeg befinner meg i sender tankene til en av Woody Allens karakterer som på filosofieksamen fikk slik angst da han skulle skrive om eksistensialismen at han leverte blankt.  Han fikk beste karakter!)

 

Situasjonen Vår madame befinner seg i tør være kjent, ikke bare for kvinnelige lesere, men også for mannlige; både de av oss som av mer og mindre beklagelige men også saklige grunner ikke klarer å holde avtaler, men også den del av den mannlige leserkrets som utsettes for ringevegring og tvil overfor kvinnelig oppmerksomhetsnarkomani, kravmentalitet, og forøvrig heletiden skiftende humørsvingninger.  "When will we ever learn ?"  Og bakom står hin Smaadjevel og humrer så smått.

 

Vår madame venter på telefon fra kjæresten.  For Vår madame innebærer ventingen en reise i den sårbare forelskelses skiftende sinnsstemninger.  En berg-og-dal-bane i magefølelse hvor ellers fornuften er parkert på ukjent sted, og forstanden er på rekreasjon på ubestemt tid.  Madamens oppløftede og forventningsfulle selvopptatthet veksler med den forsmåddes selvbebreidelse og sjalusi, frykt og angst.  Fra den høyeste eufori til den dypeste fortvilelse går madamens (etter- og før-)rasjonalitet med stadige, for ikke å si ustadige kryssende irrasjonale sidesteps. 

Hadde hun ennå fått seg en lærepenge!

På siden står hin Onde og frister så smått!

 

Nå kan det selvsagt virke både urettferdig og humørløst å dømme en småmorsom og upretensiøs liten billedbok som denne så raskt  uten å redegjøre for premissene.  Hva med tegningene?  Er ikke Iben Sandemoses strek i seg selv nok til å bruke etpar minutter til å gjenoppleve kvinnepsykens charmerende og taggete sorthvitthet.  Vi trenger da vel et pustehull hvor selvironien kan hjelpe på livets harde virkelighet, og er ikke bokens hentydninger og iboende tvetydigheter tilstrekkelig til å gi hverogen hva hanellerhun måtte ønske å se av bekreftelse på egne opplevelser og erfaringer?  Bare det å komme på en slik smart tittel fortjener isegselv en utgivelse, enten det er forfatterinnen selv eller forlaget som skal ha æren.  Tenk så mange  assosiasjoner man får: En pukkelrygget beiler i mobiltelefonbransjen som har gått tom for batterier. Til pace-makeren sin. Så begynner han å fikle med noen ledninger, og så sier det pang! Og så ringer de fra krematoriet på Vor Frues Hospital for å si fra; gi beskjed om at han ikke kan komme, og at det siste han hadde maktet var å skrive en lapp hvor det stod at han hadde glemt å fornye livspolisen deres og at han var lei seg for at han aldri hadde fiksa sånn åttåsekstikos. Genialt! Tilslutt kommer polisen (dødspolisen; hø-hø ! skjønte dere den?) for å legge beslag på all tapeten, telefonledninger og alle trappene beileren har stælt og som han hadde sagt at han hadde fått billig hos en kompis, men så begynner dama å grine og polisen synes synd på henne og tilbyr seg å legge beslag på trappene og alle plankene som hun får beholde likevel, men så snubler dama i beslagene fordi hun ikke er vant med å måtte løfte de for korte lubne beina og fordi hun har drukket for mye rødvin. Helt til slutt får forfatterinnen dårlig samvittighet fordi hun har lagt beslag på leserens tid og lurt ham for 149 kroner.

På neste side står hin Smaadjevel og kremter så smått.

 

For hvem er så denne boken skrevet?  En artig liten sak til skarve ettogetthalvt hundre kroner beregnet på de litt viderekomne som ikke ennå har oppdaget at visse former for ironi har en ufarliggjørende og fremfor alt lammende virkning på forstandens muligheter.  For oss andre som ennå ikke har gitt opp å komme lenger enn 4-fire sider i Ole Robert Sundes forrige roman (den fra i forfjor eller året før der igjen), og som ikke synes man skal spøke med humoren sånn uten videre, er imidlertid "Ringeren" en fornærmelse.

Fanden hadde visst fått noe i halsen som måtte opp og ut.  Hvor i Helvete han hadde fått dette noe fra må Gudene vite.  Kanhende hadde det hjulpet med et lite glass rødvin, eller en uskyldig koseprat med Christina Støp; en anelse rødt for å holde både illusjonen om det seriøse i live, samt spille på allusjonene!  Men hold for all del ironien på avstand!

Nå hoster Fanden snart Blod.