I kjølvannet av en seiltur

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Anne Cecilie Hopstock og hennes advokat og medforfatter Marte Svarstad Brodtkorb hevder i VG 15.02.10 at jeg setter frem uriktige påstander i min kronikk 08.02.10: ”Ole Texmo tilla oss (…) skjulte agendaer, og påstår sogar at vi lyver”. Lesere som skjekker språk og grep i ”Skah-sakens motsigelser” vil se at jeg tar opp flere innbyrdes motstridende forhold i selve saken og i medieformidlingen, bok og lansering inkludert. Dels påpekte jeg mor og advokats påstand om at de ikke ønsket medieoppmerksomhet, sammenholdt med bokens ufrivillige dokumentasjon på det motsatte. På bakgrunn av lesningen av boken ”Hvis en mor roper høyt nok” påpekte jeg misforholdet mellom påstanden om ønsket fokus på barnebortføringssaker generelt, sammenholdt med mangelen på systematisk fremstilling av strukturelle forhold.

På ett punkt tok jeg feil, gitt at jeg velger å tro forfatterne på deres ord om at de ikke var kilden til Dagbladets oppslag 31.12.08 ”Idrettsstjerne kidnappet barna”. Det beklager jeg herved. Når jeg trakk en for rask slutning skyldes det dels erfaring fra andre saker hvor det påfallende raskt etableres kontakt mellom f.eks advokat og journalist, altså mer enn bare tilfeldig slentring innom tinghuset for å se etter snadder. For eksempel en sak omtalt i Dagsavisen 13.09.07. En far ble dømt for å ha ”truet med å ta advokatens barn” i tingretten, da han senere ble frikjent i lagmannsretten var ikke media like interessert. Min mistanke om lekkasje skyldtes delvis også at det ikke er belegg for at det dreide seg om kidnapping i dommen fra desember 2008 referert I Dagbladet.

Jeg må også dementere et annet punkt hvor jeg skriver at faren gikk til sak i Marokko. Dette stemmer nok ikke. Min feillesning kan spores i bokens fremstilling på sidene 161-168 hvor det flyter sammen så mange tråder, stumper og hendelser, at det blir tilnærmet umulig å navigere seg i forhold til formelle nivåer uten kunnskap om hvordan systemet er innrettet. Fokus på formelle nivåer er nødvendig for å avklare posisjoner, og for å kunne bedrive etterprøvbar systemkritikk. Her svikter boken. Forkynning og rettskraft er et nevnt eksempel forfatterne glatt hopper over, de verken beklager eller forklarer sin påviselige feilfremstilling. Hvis hensikten var fokus på systemfeil, er det pussig, når nettopp problemer med å få forkynt dokumenter gir deres motpart mulighet til å unndra seg ansvar og skape vanskeligheter, trenering og usikkerhet.

Forfatterne bør ta til etteretning at det kan stilles spørsmål ved deres rolle og opptreden i media. Jeg tar ikke stilling i saken, men bemerker at det er en del som ikke henger på greip. På s142 står at fordi far er livsfarlig må man ikke trigge ham av hensyn til barna, mens det på s181 er om å lage mest mulig bråk. Etter at min kronikk var ferdig skrevet dukket barna opp på TV2 med utsagn om at soldatene var superkule, og hadde blitt som en ny familie. I løpet av en seiltur over Gibraltarstredet? Røper barna at soldatene hadde en utvidet rolle i fortsettelsen, f.eks som livvakter? Var dette i så fall også ubetalt ferie for soldatenes vedkommende? TV2 avsluttet innslaget med setningen ”Barna blir kronvitner i straffesaken mot Khalid Skah”. Mor og advokat ønsker ikke medieoppmerksomhet. Men barna kommer på TV, og bok gir de ut. I en uheldig sjanger, fullt av motsigelser som flyter ut i flere retninger, langt forbi Gibraltar.