I en moderne rettsstat
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Direktør Tor Langbach i Domstolsadministrasjonen vil ha seg
frabedt at politikere og lekfolk pirker borti dommerstanden og hva som skjer i
domstolene. Langbach hevder i VG
06.02.11 at dommere må stå til ansvar for sine embedshandlinger. Det er med
respekt å melde det reneste vrøvl. Kan Langbach hoste opp ett eneste eksempel
på at en norsk dommer på bakgrunn av påviselig svikt i dommergjerningen har
blitt gjenstand for sanksjoner eller for den saks skyld måttet erstatte tap for
den som har blitt utsatt for justisfeil?
Jussen og rettslingoen er selvimmunisernede systemer hvor
det utvikles en særlig ekspertise i å ha ryggen fri til enhver tid. For
sikkerhets skyld vil man ikke ha begrunnelseskrav og kvalitetssikring. I flere
tiår har lekfolk krevd lydbåndopptak og videoopptak av det som sies og skjer i
retten. Men dommerne og deres systemforsvarere stritter i mot. I en moderne
rettsstat utvikler man metoder for å kartlegge, identifisere, for deretter å
eliminere flest mulig feilkilder. I tråd med vitenskapelig tenkning og praksis.
I Norge er dette fremmedord. Juss og vitenskap er to vidt forskjellige
kulturer. Metodisk prøving er lite populært i juridiske fagmiljøer. Man snakker
heller høyt og fyndig om viktigheten av tillit til rettspleien og profesjonene.
Langbach skriver at ”Det
er et grunnprinsipp (…) at den som er
misfornøyd med en rettsavgjørelse har rett til å anke den inn for en høyere
instans for ny vurdering.”. Han nevner ikke at ankeinstansen uten å
begrunne sitt avslag på hvorfor de ikke vil behandle anken, kan ”avvise eller forkaste” som det passer. Forsikringen
om to-instans-behandling er å kaste blår i øynene på det rettssøkende publikum.
I straffesaker siles ankene strengt. Kun de med strenge straffer kan regne med
å få behandlet anke. Søksmålsadgang og prøvelsesretten for ulike typer av
materielle og prosessuelle spørsmål er sterkt begrenset; råderetten over tvistegjenstandene
kan være borte i det øyeblikk man går til sak eller blir saksøkt. Rettssystemet
er ikke så velkomment for partene som det direktør Tor Langbach vil ha oss til
å tro.
Dommerklageordningen er en dårlig vits. Selv om en klager
presiserer hva klagen gjelder og er klar over at man ikke kan klage på forhold
det kan brukes rettsmidler mot, er det nettopp dette trikset Tilsynsutvalget
bruker for å unngå klagebehandling. Tvilsomme administrative grep, trenering,
dårlig skjult forutinntatthet og holdninger dommere eksponerer under sakens
gang, og som det ikke kan brukes rettsmidler mot, blir aldri påtalt.
Dommerverstinger beskyttes mot kritikk. ”I
en moderne rettsstat vil et utenforstående organ som skal drive etterkontroll
av domstoler og dommere i enkeltsaker være en fremmed fugl”, kvitrer
Langbach avslutningsvis. Men når ikke dommerstanden selv evner å sørge for
rettssikkerheten, blir de etter hvert nødt til å finne seg i å bli kontrollert.
Norske domstoler har fått sine sjanser til å vise at de duger.