Hvordan virker Haag-konvensjonen?
Av
I en fersk doktorgradsstudie er en sentral tese at Haag-konvensjonens
regler om rask tilbakelevering ved barnebortføring går foran hensyn til ”barnets
beste”. Torunn Elise Kvisberg forsvarte 30.01.09 sin doktorgrad om ”Internasjonale barnefordelingssaker.
Internasjonal barnebortføring”. Tesen er imidlertid ikke testet mot et
definert empirisk materiale. Det er ikke kvalifisert at ”barnets beste” kommer
i konflikt med krav til rask tilbakelevering, med tanke på ryddig saksbehandling
og forsvarlig saksopplysning. Barnebortføring er et voksende problem både
nasjonalt og internasjonalt. En tese som med fordel kunne bli gjenstand for
studier er hvorvidt det er manglende effektivitet på myndighetsnivå som skaper
problemene.
Inntrykket fagfolk ønsker å skape er at systemet fungerer godt.
Foreldre av begge kjønn og ulike nasjonaliteter formidler helt andre
erfaringer. Under disputasen hevdet kandidaten at bildet er endret med hensyn
til berettigelsen av unntaksbestemmelsene. Men heller ikke på dette punkt fins
det etterprøvbar teori eller metode. Kvisberg hevder at Haag-kovensjonen
fungerer preventivt overfor foreldre med dårlige grunner og motiver. Samtidig
påstås at andelen saker hvor unntaksreglene må anvendes fordi det er tale om
overgrepsfare eller også omsorgssvikt, er økende. Det er ønskelig med et
lovsystem som stiller opp klare vilkår for å fravike hovedregel, all den tid
bevisbyrden er klart definert og kravene til dokumentasjon signaliseres utvetydig
fra systemets side. Hvor praksis reflekterer regelverkets edle motiver.
Men manglende problematisering omkring bevis, metode og
empiri skaper mistanke om ideologisering. Kan man ikke nettopp risikere at
fordi beviskrav undergraves vil saker med vidløftige overgreps- og omsorgssviktpåstander
øke? I takt med ensidig oppmerksomhet om påstått vold og foreldreuskikkethet.
Nasjonal barnebortføring er allerede en verkebyll. Samværsretten er ironisk nok
mer beskyttet av Haag-konvensjonen enn av norsk lov. Anmeldelser for kidnapping
av egne barn, også kalt omsorgsunndragelse, blir ofte nektet tatt i mot av
politiet. Fortvilte foreldre henvises til departementene hvor runddansen kan
begynne på nytt. Haagkonvensjonens virkemåte er et studium verdt, herunder rasjonalene
som fremføres når rettsdogmatikk får overstyre krav til etterprøvbar metode og
empirisk belegg.
Offisielt er det rapportert 59 bortføringer til Norge siden
2004, 140 bortføringer fra Norge. I et VG-oppslag 21.09.08 vises til at totalt 375
barn er berørt (i til sammen 295 saker) siden 2000, ”ifølge statistikker fra Justis- og Utenriksdepartement samt Kripos”.
Tallene er trolig satt sammen på tilfeldig ikke-vitenskapelig grunnlag, basert
på tvilsom journalføring. Uten diffensiering med tanke på hvordan sakene er
forsøkt regulert på ulike stadier. Hvorfor bortføres det flere barn fra Norge?
Er det bidragssystemet som favoriserer mødre fra fattige land som kan bruke
Luganokonvensjonens presumpsjon om favør av ”den svakere part”?
Mange saker avvises i foreldrenes møte med politi og
byråkrati. Det bør derfor stilles spørsmål ved hvilke registreringsrutiner med
tilhørende tallgrunnlag systemet velger å rapportere fra. Veiledningsplikten
overfor foreldrene som tar kontakt forsømmes. Hvis lovsystemet kvitte seg med
dårlige saker gjennom effektiv og kvalifisert behandling, er det bra. Men hittil
er det ønsketenkning å forestille seg at et system som sprer sin virkomhet på
opptil fire departementer - til intern og ekstern forvirring - vil være i stand
til å dokumentere sin virksomhet på etterrettelig vis. Som grunnlag for
forskning og annen autoritativ virksomhet må spesielt Justispartementet som
sentralmyndighet ettergåes i sømmene.