Hvordan virker Haag-konvensjonen?


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
I en fersk doktorgradsstudie er en sentral tese at Haag-konvensjonens regler om rask tilbakelevering ved barnebortføring går foran hensyn til ”barnets beste”. Torunn Elise Kvisberg forsvarte 30.01.09 sin doktorgrad om ”Internasjonale barnefordelingssaker. Internasjonal barnebortføring”. Tesen er imidlertid ikke testet mot et definert empirisk materiale. Det er ikke kvalifisert at ”barnets beste” kommer i konflikt med krav til rask tilbakelevering, med tanke på ryddig saksbehandling og forsvarlig saksopplysning. Barnebortføring er et voksende problem både nasjonalt og internasjonalt. En tese som med fordel kunne bli gjenstand for studier er hvorvidt det er manglende effektivitet på myndighetsnivå som skaper problemene.

 
Inntrykket fagfolk ønsker å skape er at systemet fungerer godt. Foreldre av begge kjønn og ulike nasjonaliteter formidler helt andre erfaringer. Under disputasen hevdet kandidaten at bildet er endret med hensyn til berettigelsen av unntaksbestemmelsene. Men heller ikke på dette punkt fins det etterprøvbar teori eller metode. Kvisberg hevder at Haag-kovensjonen fungerer preventivt overfor foreldre med dårlige grunner og motiver. Samtidig påstås at andelen saker hvor unntaksreglene må anvendes fordi det er tale om overgrepsfare eller også omsorgssvikt, er økende. Det er ønskelig med et lovsystem som stiller opp klare vilkår for å fravike hovedregel, all den tid bevisbyrden er klart definert og kravene til dokumentasjon signaliseres utvetydig fra systemets side. Hvor praksis reflekterer regelverkets edle motiver.

 
Men manglende problematisering omkring bevis, metode og empiri skaper mistanke om ideologisering. Kan man ikke nettopp risikere at fordi beviskrav undergraves vil saker med vidløftige overgreps- og omsorgssviktpåstander øke? I takt med ensidig oppmerksomhet om påstått vold og foreldreuskikkethet. Nasjonal barnebortføring er allerede en verkebyll. Samværsretten er ironisk nok mer beskyttet av Haag-konvensjonen enn av norsk lov. Anmeldelser for kidnapping av egne barn, også kalt omsorgsunndragelse, blir ofte nektet tatt i mot av politiet. Fortvilte foreldre henvises til departementene hvor runddansen kan begynne på nytt. Haagkonvensjonens virkemåte er et studium verdt, herunder rasjonalene som fremføres når rettsdogmatikk får overstyre krav til etterprøvbar metode og empirisk belegg.

 
Offisielt er det rapportert 59 bortføringer til Norge siden 2004, 140 bortføringer fra Norge. I et VG-oppslag 21.09.08 vises til at totalt 375 barn er berørt (i til sammen 295 saker) siden 2000, ”ifølge statistikker fra Justis- og Utenriksdepartement samt Kripos”. Tallene er trolig satt sammen på tilfeldig ikke-vitenskapelig grunnlag, basert på tvilsom journalføring. Uten diffensiering med tanke på hvordan sakene er forsøkt regulert på ulike stadier. Hvorfor bortføres det flere barn fra Norge? Er det bidragssystemet som favoriserer mødre fra fattige land som kan bruke Luganokonvensjonens presumpsjon om favør av ”den svakere part”?

 
Mange saker avvises i foreldrenes møte med politi og byråkrati. Det bør derfor stilles spørsmål ved hvilke registreringsrutiner med tilhørende tallgrunnlag systemet velger å rapportere fra. Veiledningsplikten overfor foreldrene som tar kontakt forsømmes. Hvis lovsystemet kvitte seg med dårlige saker gjennom effektiv og kvalifisert behandling, er det bra. Men hittil er det ønsketenkning å forestille seg at et system som sprer sin virkomhet på opptil fire departementer - til intern og ekstern forvirring - vil være i stand til å dokumentere sin virksomhet på etterrettelig vis. Som grunnlag for forskning og annen autoritativ virksomhet må spesielt Justispartementet som sentralmyndighet ettergåes i sømmene.