Hvordan irettesette en dilletant
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Runar Døving, professor i sosialantropologi ved
markedshøyskolen, skriver i Morgenbladet 19.08.11 om redaktøransvaret: ”Å bli refusert er noe man må regne med i
offentligheten. Jo dummere du er, jo dårligere du argumenterer, jo mer feil det
er i dine kunnskaper og jo mer forvirrende dine resonnementer er, jo oftere
blir man refusert.”
Meg bekjent er det aldri blitt foretatt undersøkelser som
kan gi svar på hvorfor noen kommer på trykk og andre blir refusert. Verken på
Markedshøyskolen eller andre forskningsenheter hvor media er budskapet.
Professorens bombastiske konklusjon har intet empirisk underlag. Dette er ikke
noe nytt grep fra Runar Døving. Å tro at man fordi man får alt man lirer av seg
i skamløs irritasjon over annerledes tenkende og følende, kommer på trykk fordi
man er argumentativt overbevisende, kunnskapsbasert og klargjørende, er i beste
fall omnipotent. I verste fall er det nedlatende arrogant for så vidt som Døvings
resonnement isolert og i kontekst baserer seg på at refuserte ytringer per
status ikke har livets rett.
Professor Døvings anledning til å ytre seg om redaktøransvar
som autoritært veiledende, er en post 22/7 artikkel av Cornelius Jakhelln (Mb
29.07.11), hvor forfatteren tar tikkende bomber på alvor: ”Når taperen har tapt en gang for mye, da smeller det”. Døving har
liten sans for slik sentimentalitet, i markedsføringsprofessorens språkbruk er
gloser som ”stakkars”, ”stakkars dem” og ”stakkars oss” betegnende for evne og vilje til å forstå Jakhellns
tekstunivers, anliggender og personlige selvransakelser. Hvor Jakhellns
ydmykhet kan konkretiseres i med sporbare referanser i tid og rom, blir Døvings
forsikringer om empirisk evidens kun projektiv: ”Jakhellns misantropiske kontekst er en klassisk trope i den nostalgiske
fascismen.”.
Gjennom flere medier har Døving i noen år fremstilt seg som forkjemper
for fedres rettigheter, og i særlig grad skilte fedres livssituasjon. Døving
har ikke hatt vondt for å slippe til, han er smart nok til å kjenne de rette folkene
og vite at kan man skape passe fuzz med inkonsistente tekster om at mannens
manglende likestilling kommer til uttrykk gjennom manglende vetorett i
abortsaker, er veien til kronikkspaltene kort. De som forsøker å supplere, korrigere
og imøtegå Døvings påstander på vegne av norske menn, kommer ikke alltid til
orde. Vi blir hovedsaklig refusert når vi f.eks har forsøkt å konfrontere utsagn
om at fedre som taper barnefordelingssaker taper fordi de ikke har vist nok
omsorgsinnsats mens de levde med barnas mødre. En interessant problemstilling
om årsak og virkning lenge før Døving fant det opportunt å piske i opprørt
boblende gørr. Mediene har stilt opp for professoren slik at han nok tror hans
posisjon er en effekt av hans kunnskap, innsikt og argumentative overlegenhet. Blir
imøtegåelse med tilhørende krav om belegg refusert og dermed underkommunisert i
medieoffentligheten, forsterkes professorens selvoppfatning og holdninger
overfor de som ikke slipper til.
Selv etter at jeg tok Døving fatt, først i VG og deretter på
Dagsnytt 18 høsten 2010, fortsetter han sin politisk korrekte mytologi. Senest
i Klassekampen juli 2011 lufter Døving sin kunnskaps- og historieløshet om
mannens kår og fedres muligheter. Døving har liten sans for tapere. Myndigere
medier er for så vidt ingen dum ide. Runar Døving ble intervjuet om farskap og
mannsrolle i Morgenbladet i 2006. Hva hadde skjedd om avisen hadde konfrontert
Døving med enkle metodekrav til påstander om fedres rettsstilling? Neste gang det
smeller, vil taperne kan hende rette skytset mot de som ivrigst vil utdefinere de
som ikke passer inn i ”hovedvirkeligheten”
(uttrykk brukt av Døvings kolleger som vil begrense ytringsfriheten), slik at ”ekkokamrene” (uttrykk brukt om resonansen
i tapersfærens bloggfora) runger argumentativt overbevisende. Slik at trykkokermetaforen
blir pedagogisk tydeliggjort for intelligentsiaen. Som både trope og figur.