Hvordan irettesette en dilletant

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Runar Døving, professor i sosialantropologi ved markedshøyskolen, skriver i Morgenbladet 19.08.11 om redaktøransvaret: ”Å bli refusert er noe man må regne med i offentligheten. Jo dummere du er, jo dårligere du argumenterer, jo mer feil det er i dine kunnskaper og jo mer forvirrende dine resonnementer er, jo oftere blir man refusert.”

Meg bekjent er det aldri blitt foretatt undersøkelser som kan gi svar på hvorfor noen kommer på trykk og andre blir refusert. Verken på Markedshøyskolen eller andre forskningsenheter hvor media er budskapet. Professorens bombastiske konklusjon har intet empirisk underlag. Dette er ikke noe nytt grep fra Runar Døving. Å tro at man fordi man får alt man lirer av seg i skamløs irritasjon over annerledes tenkende og følende, kommer på trykk fordi man er argumentativt overbevisende, kunnskapsbasert og klargjørende, er i beste fall omnipotent. I verste fall er det nedlatende arrogant for så vidt som Døvings resonnement isolert og i kontekst baserer seg på at refuserte ytringer per status ikke har livets rett.

Professor Døvings anledning til å ytre seg om redaktøransvar som autoritært veiledende, er en post 22/7 artikkel av Cornelius Jakhelln (Mb 29.07.11), hvor forfatteren tar tikkende bomber på alvor: ”Når taperen har tapt en gang for mye, da smeller det”. Døving har liten sans for slik sentimentalitet, i markedsføringsprofessorens språkbruk er gloser som ”stakkars”, ”stakkars dem” og ”stakkars oss” betegnende for evne og vilje til å forstå Jakhellns tekstunivers, anliggender og personlige selvransakelser. Hvor Jakhellns ydmykhet kan konkretiseres i med sporbare referanser i tid og rom, blir Døvings forsikringer om empirisk evidens kun projektiv: ”Jakhellns misantropiske kontekst er en klassisk trope i den nostalgiske fascismen.”.

Gjennom flere medier har Døving i noen år fremstilt seg som forkjemper for fedres rettigheter, og i særlig grad skilte fedres livssituasjon. Døving har ikke hatt vondt for å slippe til, han er smart nok til å kjenne de rette folkene og vite at kan man skape passe fuzz med inkonsistente tekster om at mannens manglende likestilling kommer til uttrykk gjennom manglende vetorett i abortsaker, er veien til kronikkspaltene kort. De som forsøker å supplere, korrigere og imøtegå Døvings påstander på vegne av norske menn, kommer ikke alltid til orde. Vi blir hovedsaklig refusert når vi f.eks har forsøkt å konfrontere utsagn om at fedre som taper barnefordelingssaker taper fordi de ikke har vist nok omsorgsinnsats mens de levde med barnas mødre. En interessant problemstilling om årsak og virkning lenge før Døving fant det opportunt å piske i opprørt boblende gørr. Mediene har stilt opp for professoren slik at han nok tror hans posisjon er en effekt av hans kunnskap, innsikt og argumentative overlegenhet. Blir imøtegåelse med tilhørende krav om belegg refusert og dermed underkommunisert i medieoffentligheten, forsterkes professorens selvoppfatning og holdninger overfor de som ikke slipper til.

Selv etter at jeg tok Døving fatt, først i VG og deretter på Dagsnytt 18 høsten 2010, fortsetter han sin politisk korrekte mytologi. Senest i Klassekampen juli 2011 lufter Døving sin kunnskaps- og historieløshet om mannens kår og fedres muligheter. Døving har liten sans for tapere. Myndigere medier er for så vidt ingen dum ide. Runar Døving ble intervjuet om farskap og mannsrolle i Morgenbladet i 2006. Hva hadde skjedd om avisen hadde konfrontert Døving med enkle metodekrav til påstander om fedres rettsstilling? Neste gang det smeller, vil taperne kan hende rette skytset mot de som ivrigst vil utdefinere de som ikke passer inn i ”hovedvirkeligheten” (uttrykk brukt av Døvings kolleger som vil begrense ytringsfriheten), slik at ”ekkokamrene” (uttrykk brukt om resonansen i tapersfærens bloggfora) runger argumentativt overbevisende. Slik at trykkokermetaforen blir pedagogisk tydeliggjort for intelligentsiaen. Som både trope og figur.