Hvordan gi massemorderen rett

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Går det an å lese massemorderens ”såkalte manifest” med uhildede øyne og briller? I beste fall kan man gi mannen ”rett” på noen punkter, uten å bli stemplet som medansvarlig for udådene. I verste fall vil det å gi terroristen delvis rett, f.eks på områder som gjelder feminisering av samfunnet, politisk korrekthet og mainstreammedia (MSM), lede til at priviligerte ytrere i mainstreammediene, trekker sammenligninger hinsides enhver fornuft. Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen begår i sin karakteristisk nedlatende kommentar om ”De fortapte menn” (24.08.11) en del slutninger som neppe kan være motivert av ønsket om mer åpenhet, toleranse og inkludering. Hun uttaler seg på sedvanlig vis om menns påståtte kvinnehat og motstand mot likestilling, dette statsfeministiske mantraet som neppe noensinne vil gi fortapte menn like mulighetsbetingelser, f.eks på området barn og omsorg.

Manifestet er et studium verdt. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at splittede familieforhold i en oppvekst på Oslos vestkant har preget Anders Behring Breivik. Men man må kanskje være psykolog for å kunne mene at det å miste kontakt med faren i 16 års alderen ikke har noen betydning, slik professor Svenn Torgersen konkluderer i Dagbladets oppslag 28.07.11: ”1995, året da alt forandret seg”. Verken Dagbladet eller andre mainstreammedier har hittil stilt kritiske spørsmål til fagfolk som på uvitenskapelig grunnlag foraktfullt ekskluderer fedres betydning i barns liv. Noe må ha gått fryktelig galt for vestkantgutten. Politisk og medialt sett har et ikke altfor positivt syn på menn og fedre hittil medført at fedre pr lov og definisjon er annenrangs foreldre.

I dette samfunnsklimaet har Anders Behring Breivik mistet kontakten med sin far. Det er garantert nok av fedre som bekvemt velger en sideordnet foreldrerolle og opportunt for egne karrierevalg godtar dogmet om at tap av farskontakt ikke er så viktig. Noen av oss har hevdet at fedre må respekteres og innrømmes like mulighetsbetingelser, med lovhjemlet likestilling på området barn og omsorg. Vi blir stort sett gjenstand for hån og forakt fra feministene i mainstreammediene. Marie Simonsen har en hjemmelekse å gjøre skal hun forstå ”de fortapte menn”. Hun kan starte i de kretser hvor skilsmissetallene er høyest, forfengeligheten større enn forstanden og karriereinstinktene mest spisset. Hvor status teller mer enn omsorg. Hvor farsfraværet er et ikke-tema.

 
(Debattinnlegg på trykk i Dagbladet 26.08.11)