Hvitvask av barnebortføring

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Antall barnefordelingssaker er dramatisk økende. Det er også barnebortføringssaker, om enn i en mindre målestokk. Det gjøres lite eller ingenting på myndighetsnivå eller i fagmiljøer for å forstå eller forklare tendensene.

Verstingene i barnebortføringsklassen er utfra tilgjengelig statistisk materiale ikke midtøstenland som Iran eller Irak, men derimot vestlige sosialdemokratier som Sverige og Tyskland. Dagsavisens oppslag 23.06.11 hvor en krisesenterleder uttaler seg på selektivt ideologisk grunnlag, er misvisende også med hensyn til hvem som oftest bortfører barn. 80 % av bortføringene begås av mødre. Myndighetene er lite flinke til å opplyse berørte parter om hvordan de må forholde seg utover signalene om at barnebortføring lønner seg. Mange forlatte foreldre blir lurt av et system som synes mest opptatt av å skjule tall og tilfeller.

Mens justisdepartementet ikke er særlig glad for de mange bortføringssakene de ikke evner å løse, later representanter for rettsapparatet pussig nok til å mene at økningen av saker er positiv. En dommer fra Oslo Tingrett sa følgende til NRK om den merkbare økningen av barnefordelingssaker: ”Det er blitt attraktivt å gå til retten, vi har mange flinke psykologer med høy integritet”. Som om retten skal og bør være arena for skilte foreldres behov for psykologhjelp; som om de påstått flinke psykologene virkelig har integritet utover sine selvforsikringer.

At det fins måter å omgå lov og rett på kan følgende case illustrere: En far av utenlandsk opprinnelse bosatt i Norge får vite at moren tar barnet med seg og flytter på krisesenter. Foreløpig ingen påstander om vold, men påstått frykt for bortføring til midtøsten blir senere anført. Når mor ikke lenger kan bo på krisesenter hvor hun strengt tatt aldri har hatt noe å bestille, drar hun med fellesbarnet til sitt hjemland, et nordisk land ikke langt fra Norge. Faren får undertiden ikke vite at barnet hans i realiteten har vært bortført. Moren unndrar seg kommunikasjon inntil saken havner i retten. Der tvinger den sakkyndig oppnevnte psykologen gjennom en samværsordning som gir mor rett til å diktere premissene: to timer under tilsyn i morens hjemland. Dommeren vil ikke høre på farens protester: ”Det er ikke noe tema i dette rettsmøtet om du mener moren har bortført barnet”

Fars advokat er taus, mest opptatt av å holde seg inne med retten. Faren har så visst ikke akseptert morens selvtektsregime, når han må finne ny advokat blir det brukt mot ham at det rent faktisk eksisterer et dokument hvor det står at partene er enige om samværsordningen. Advokater beskytter først og fremst sine egne yrkesinteresser. Med tiden og med ”høyt konfliktnivå” som argument vil moren ventelig vinne frem. Selv om konflikten er skapt av mor. Slike saker snus fort på hodet av jurister med snurrige oppfatninger om logikk og intellektuell redelighet. Egenmektig opptreden fra mødre hvitvaskes av norsk rett som utad roser seg av fagfolk med integritet men innad praktiserer psykisk tortur overfor fedre som ypper seg. Faren i vårt case ble truet med null samvær hvis han ikke godtok ”avtalen”.

I det norske barnefordelingssystemet hvitvaskes jevnlig en rekke tvister mellom foreldrene ved hjelp av en ”konflikt og forsoningsmodell” med tvilsom hjemmel i lov og rett. Tilsynelatende skapes inntrykk av et ”mykt” lavterskeltilbud med blide og humane jurister og psykologer. Det som ikke formidles er hvordan de som utses til de tapende parter presses til å oppgi sine posisjoner. Det tar seg godt ut for systemet å vise til at saker løses ved mekling. Saker som reguleres gjennom å presse partene til forlik, skjer ikke sjelden parallelt med at anmeldte bortføringssaker med de samme foreldrepartene underkommuniseres i justisdepartementets statistikker. Dobbelt hvitvask med andre ord.

Selvtekt er den vesentligste grunnen til uenigheter om barnefordeling. Den ene forelderens egenmektige opptreden medfører at kontakt mellom barnet og den andre forelderen forhindres på kortere sikt, og at det blir umulig å gjenopprette kontakt i mange tilfeller. Ingen domstoler eller andre ansvarlige har hittil villet gripe fatt i disse konfliktfaktorene. Vi har et uryddig lovverk hvor det ikke fremgår hvem av partene som har søksmålsbyrde, bevisbyrden er i realiteten underminert. Når en mor hevder at far vil kidnappe barnet til Iran, og for å kunne påberope seg ”høyt konfliktnivå” som begrunnelse for å få forelderansvaret for seg selv, supplerer med at far har vært voldelig med barn som vitne til vold, fins der ingen hjemlede metoder eller rutiner som prøver påstandenes gyldighet og bevisverdi.

I praksis er det omtrent umulig å anmelde en selvtektsforelder for omsorgsunndragelse etter straffelovens § 216 (ny revidert § 261 er ment å beskytte barnevernets posisjon). Selv om forelderen bevisst og forsettlig har holdt barnet unna den andre forelderen uten saklig grunn. Å sanksjonere regulær barnekidnapping av felles barn, er forsømt i den norske rettsstaten. Anmeldelser blir knapt registrert hos politiet. Den samme tendens gjelder for anmeldelse og vanskeliggjøring av registrering av barnebortføring. Man kan mistenke at justisdepartementet har instruert politiet, den påstått uavhengige domstolsmakten kan også ha blitt hvisket noen ord i øret for at systemet skal fremstå som mindre inhumant.

En forelder som får barnet sitt kidnappet ut av landet kan ikke regne med at sivilsak om barnefordeling, med tilhørende tvistegjenstander som foreldreansvar, bosted og samvær, vil løse problemene for ham. Man ikke se bort fra at nettopp administreringen av saken, etter ”konflikt- og forsoningsmodellen” bidrar til å forskyve eller også usynliggjøre tvistetemaene slik at ulovlig bortføring og selvtekt blir ikke-temaer. Dette skjer daglig i norske rettssaler. Det føres ingen protokoll, i rettsboken gies det inntrykk av at partene er blitt enige om betingelsene, uten at disse er presisert. Akkurat så ”mykt” blir sakene administrert.