Hvis kvinner virkelig fikk makt

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Å lese aviser på kvinnedagen 8. mars er en selsom opplevelse for en mann. Samtlige riksmedier er overfylt med kvinnestoff og vinklinger som temmelig opplagt er ment å vise kvinnekjønnet respekt. Den journalistiske dyd og metodiske mantra ”kildekritikk” må som hovedregel vike i slike sammenhenger. Hvilken respekt man sitter igjen med etter 8. mars, kan være så ymse, overfor media, og kvinner generelt og spesielt.

Halv pris for kvinner

Det kan virke som om terskelen er lavere for kvinner når det gjelder å få på trykk meninger og opplevelser som relaterer seg til kjønn, for ikke å nevne statsfeminismens mest forvokste gjøkunge: likestilling. For hva skal man ellers si til at Dagbladet publiserer en kronikk om forfengelighet (Sofi Oksanen) på kvinnedagen, og VG lar en forfatter (Agnes Ravatn) fortelle småmorsomt og kan hende også en smule ironisk om hvor mye tid og oppmerksomhet hun bruker på klær og sminke. Når Ravatn slipper med halv pris på fotballkamp i Berlusconis Italia, står det sikkert en maskulin konspirasjon bak. Oksanens budskap lyder slik: ”Faktum er at hvis man klarer å løpe i høyhælte sko, kan man klare hva som helst”

Men klær ska` rem ha,

Trøsten for menn som i egenskap av kjønn fremdeles har makta får være at det ikke ser ut til at priviligerte kvinners ytringer kommer ut over dette nivået. Heller ikke hos de med ledelse og organisasjon som påstått fag, jf Elin Ørjaseters opptreden på NRKs likestillingsdebatt på valentinsdagen. Kvinner er neppe mindre ivrige enn menn når det gjelder nettverksbygging, for ikke å nevne intriger og syklubber med dobbel agenda. Kvinner later til å være så opptatt av hvordan de er kledd og hvordan de ser ut på håret, at de aldri vil kunne samle seg om å ta makta. Selv om de gjerne vil, og selv om de anser seg for å være uhyre skikkede til ledelse, makt og kontroll. Mer skikkede enn menn, hvorfor kvotering må til.

Talk the talk, walk the walk

I Agnes Ravatns 8. mars kronikk I VG er kvinneintelligentsians alibi slik uthevet: ”Eg tippar at 1/3 av alt sjukefråvere botnar i kapitulasjon ved klesskapet”. Sykt høyt sykefravær som statistisk udiskutabelt omfatter kun kvinner, er en av velferdsstatens virkelige mysterier. For så vidt som man har forsøkt å forklare ved hjelp av kjønnsvariabler uten å komme i mål. Punkt for punkt har to forskere fra Statistisk Sentralbyrå i en fersk rapport testet og tilbakevist alle politisk korrekte hypoteser om mulige sammenhenger mellom sykefravær og kjønn. Er Ravatn her nærmere et svar enn hun i sitt påkledde 8. mars – alvor er klar over? Eller er det en mulig forklaring at kvinner i et moderne velferds- og likestillingsparadis, er blitt opplært til at kvinner både har og skal ha en lavere terskel for å påberope seg og ta i bruk rettigheter.

Status vs dannelse

I 1996 deltok jeg på en svær konferanse i Folkets hus om ”Kjønn i Media”. Flere hundre deltakere, utelukkende kvinner (i dobbelt forstand) fra værnede bedrifter innen Akademia, statssubsidierte organisasjoner og mediakretsløp med sugerør foran og bak. Med forbehold for erindring og traume som mulige feilkilder, mener jeg å huske at vi kun var tre menn tilstede. Dagens store tema var ”Hvorfor snakker kvinner så mye om klær” i forlengelsen av interessante diskurser som ”Egne og andres forventninger til hva kvinnelige journalister bør ha på seg i ulike intervjusituasjoner, i forhold til vær og intervjuobjektets status”. Når det nærmet seg klimaks fant jeg ut at jeg som et dannet menneske ikke uten videre kunne reise meg demonstrativt og gå ut av konferansesalen i protest. Det skulle tatt seg ut.

Norske selvbilder

En av de mange kvinnelige sosiologene som hadde ordet under konferansen frembragte kollektiv orgasme hos tilhørerne med følgende logiske slutning: ”Når vi kvinner snakker mer om klær, også i jobbsammenheng, er det fordi vi har mer klær!”. Den satt i sikringsboksen. Det oppstod såpass mye jubel og anerkjennende virak for denne glitrende analysen, at jeg i kaoset som oppstod snek meg ut og lovet meg selv aldri, aldri noensinne, å degradere mitt intellekt til å frivillig oppsøke slike konferanser. Det er noe som heter skam. Det har vi menn lært the hard way, og nå også the soft way. Fremdeles undres man hvorfor ikke menn vil delta i likestillingsdebatter, på Litteraturhuset i NRK og Aftenpostens show 14.02.11 var det ingen menn å se.

Utvidet voldtekt

De av oss som stundom ikke klarer å holde sine løfter om å holde oss unna likestilling for godt, møtes i regelen med hån og forakt fra debatt- og kronikkredaktørene. De mannlige er verst, kanskje ikke så merkelig når vi ser hva de prioriterer å trykke. Hvor galt det kan gå, kan illustreres av en kronikk VG publiserte 01.03.01 etter noe sex-bråk i Fremskrittspartiet. Kronikken var skrevet av daværende justisminister Hanne Harlem, som i likhet med en samlet presse mer enn antydet at det hadde forekommet kriminelle forhold og seksualovergrep (”saken” endte uten en eneste siktelse). Harlem fikk seg til å skrive følgende: ”Nå kan mannen dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trussel om vold. Det er nok at han har truet med å sette ut rykter om kvinnen, eller truet med skilsmisse”

Rettsstat og respekt

Harlem var og er eksempel på sosialdemokratiets evne og vilje til å gi kvinner posisjoner uansett intellektuelle forutsetninger. Statsminister Jens Stoltenberg, hvis kvinner virkelig fikk makt, kaller seg for sikkerhets skyld feminist. På NRK 8. mars 2010 hyldet han sammen med Jonas Gahr Støre NRKs politiske journalist Wenche Dager: ”Hun ga seg ikke før hun fikk svaret hun ville ha”. I NRK 10.09.10 propaganderte politiinspektør Hanne Kristine Rohde følgende overprøving av EMKs artikkel 6.2 om uskyldspresumpsjonen. ”At en voldtektssak ender med frifinnelse eller henleggelse betyr ikke at kvinnen ikke er blitt trodd”. Vi får håpe og tro at Harlem og Rode og andre kvinnelige jurister bruker mer tid foran sminkespeilet enn på å utforme tiltalebeslutninger.