Hvilken likestilling ?
av Ole Texmo, free-lance skribent
På dagen for Likestillingsrådets 25-års jubileum 22.08.97 trykket Dagbladet en kronikk av Rådets tidligere leder Brit Fougner. Kronikken var identisk med det foredraget hun holdt under Rådets feiring, hvor også undertegnede var tilstede, invitert fordi jeg tilhørte et såkalt nettverk: Nettverk for forskning om menn. Hvordan slike nettverk i realiteten fungerer som effektive sperrer for meningsbærende kritikk av rådende forståelsesformer, kan vises ved en selvopplevd historie knyttet til forsøket på å få trykket en kronikk som satte spørsmålstegn ved 8.nde mars tantenes selvgodhet og intellektuelle redelighet. De følgende linjer er skrevet i sammenheng med min lesning av Furuholmen og Walbergs kronikker om såkalt "likestilling"
( VG 11.03.00 og 28.03.00 ) Samtidig åpner jeg for muligheten av at den sviktende likestillingsdebatten er et symptom på at den mye oppskrytte ytringsfriheten ikke alltid fungerer når spørsmål ved grunnleggende dogmer stilles.
Sammenblanding
8.nde mars tantenes feiring skal ikke detaljbeskrives; ett ord holder: deprimerende. Jeg har opplevd lignende seanser under mottoet Kjønn i Media og lignende; påkostede seminarer for værnede bedrifter innen Akademia og andre intellektuelle kretser, hvor problemstillinger som hvorfor kvinner snakker mer om klær enn menn (svar: fordi de har mer klær) fortrenger spørsmål som hvorfor menn ikke gidder å engasjere seg i såkalt likestilling. Svaret på sistnevnte spørsmål er egentlig svært enkelt: Fordi feministene har kuppet, kolonisert, vulgarisert og fordummet hele likestillingsprosjektet ved en formidabel sammenblanding av kvinnesak og likestilling mellom kjønnene. Vanskeligere er det ikke. På slike seanser sitter det noen få menn og ser beskjemmet ned; beskjemmet ikke nødvendigvis fordi de ikke evner å tilfredstille kvinners forventninger, men mest trolig fordi de idetheletatt kaster bort tiden på offentlig finansiert tøv. Sammenblandingen av kvinnesak og likestilling mellom kjønnene turde være en akademisk utfordring til filosofer, sosiologer mv.; påpeking av dette grunnleggende misforhold turde også inspirere den fjerde statsmakt til å utfordre toneangivende premissleverandører innen statsfeminismen.
Mulighetsbetingelser
Dengang som nå satte jeg meg ned og skrev kronikk, sendte den til Dagbladet som i følge standardformuleringen hadde stor pågang etc. Deretter sendte jeg kronikken til Mannsforskning; Nyhetsbrev for nettverk for forskning om menn. Når Walberg i sin kronikk skriver:
"Kanskje benytter ikke menn de samme kanaler som kvinner gjør, dermed ikke sagt at også mannen på en eller annen måte makter å fremme sitt eget budskap i kampen om likestilling mellom kjønnene",
skal hun vite at i nettverk som det nevnte, og hvor et tema som likestilling tør være helt sentralt, er man pissredde for å utfordre de sentrale diskurser. Uttrykksføre menn som er opptatt av f.eks barneomsorg og dens mulighetsbetingelser har lite eller ingenting å hente i slike "nettverk". Der følges den opportunistiske strategi å pisse statsfeministene opp etter ryggen under henvisning til at det store problemet er mannlig vold og overgrep mot kvinner og barn. Uten empirisk-statistisk belegg hevdes det ufortrødent at "100 000 menn mishandler sine koner og samboere"; media kjøper påstanden ukritisk, og de som forsøker å påpeke de overgrepshysteriske tendenser i slike udokumenterte utsagn sensureres av vulgærfeminister med nyervervet makt i egenskap av debattredaktørstatus eller lignende. Mørketallsmagien er et udmerket våpen i bestrebelsen for å sannsynliggjøre mannen som overgriper; ytringsfriheten gjelder i sjelden grad for de som ser nødvendigheten i å påpeke skillet mellom f.eks et påstått straffbart forhold og hva som er påviselig dokumentert.
Nettverksdisiplinering
Kronikken dengang, kalt Likestilling eller kvinnekamp ? kom ikke på trykk. Dermed gikk det lesende publikum glipp av påpekingen av hvordan og hvorfor f.eks rettslig likestilling mellom kjønnene på barne- og foreldrerettens område subtilt men effektivt blir forhindret av statslønnede feminister. Min "konspirasjonteori" skal ikke utvikles videre i denne sammenheng; det er forøvrig helt unødvendig all den tid det politiske flertall i landets lovgivende forsamling fremdeles holder på pater est regelen (Bl. § 3) som sier at
"Som far reknast den som er gift med mor på fødselstidspunktet ",
samt ikke vil innrømme ugifte foreldre lik juridisk status i form av felles Foreldreansvar.
Det er ikke bare statsfeministene som skal ha skylden for at de grunnleggende betingelser for foreldreskap instituerer ulikeverd. En yrkesgruppe som får ta sin del av ansvaret for at f.eks barnefordelingstvister sementerer eneforelderregimer hvor oftest moren tilkjennes status som omsorgsforelder mens faren degraderes til annenrangs forelder, er psykiatere og psykologer. Ettersom Furuholmen tilhører denne yrkesgruppe, og tydeligvis er opptatt av utfordringer, skal han herved få noe å bryne seg på. Før anstrengelser gjøres for å ta et oppgjør med likestillingsideologien som falsk bevissthet og uvidenskap, oppfatter jeg det å utmane den modne rasjonelle del av befolkningen (av begge kjønn !) som mindre hensiktsmessig.
Utfordringer
Jeg har tidligere i to kronikker ( VG 20.08.98 og 21.06.99 ) kommentert det forkvaklede grunnsyn i retts- og rådgivningapparat mht Eneforelderdogmet og " status quo- prinsippet " (som ved regressiv analyse viser seg å ikke være noe prinsipp - overhode !), og henviser derfor til disse. Furuholmen er psykiater og har kanhende hatt befatning med merogmindre ødelagte far-barn - relasjoner i yrkessammenheng. Avslutningsvis vil jeg rette fokus på hva enkelte av hans kolleger eksplisitt uttrykker som implisitte premisser for forståelse av størrelser som likestilling og likeverd.
Lærebokforfatterne i Barnepsykiatri (2.utgave 1997) Sommerschildt og Grøholt skriver i et kapittel kalt Brutte hjem temmelig eksplisitt at barn skal ha én "psykologisk forelder" og at den andre forelderens viktigste oppgave (les: "utfordring") er å tilpasse seg eneforelderens tilværelse og omsorgsregime. Hvordan ser Furuholmen på at medisinerstudenter som senere i sitt yrkesliv kanhende kommer i kontakt med "brutte" barn-foreldre - relasjoner fores med slikt sprøyt?
En annen av Furuholmens psykiaterkollegaer, Per Olav Næss, skrev som medforfatter av boken Barnefordeling ved separasjon og skilsmisse (1987) i et avsnitt kalt Fedre i omsorgsposisjon :
"Fedre som har hatt et nært forhold til sine barn igjennom tidlig og aktivt omsorgsarbeide, representerer et nytt og helt spesielt problem"
Et foranstående avsnitt kalt Bånd mellom de minste barna og moren innledes med: "Det er nøye sammenheng mellom barnets utvikling og nær tilknytning til en omsorgsperson, i de aller fleste tilfeller moren"
Hvordan forholder Furuholmen seg til slike forestillinger som fungerer som dogmer veiledende for måten f.eks fedre betraktes som problemkasus heller enn som positive ressurspersoner i barns liv ? Hvilken likestilling eller likeverd mellom foreldrene opplever barn av "brutte hjem" undergitt psykiaternes forståelsesformer ?