Hvilken kunnskap?

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

NRK-Puls er som Helsemagasin i almenkringkastingens ånd opptatt av likt og ulikt. Magasinets redaksjonelle og journalistiske profil bør kunne være tema for almenheten, f.eks hvor grundig research er sammenholdt med kommentarer fra mannsforskere, pedagoger og helsearbeidere. Mandag 15.10.07 var Menn og Gutter hovedtema, med ekstrapuls senere på kvelden. Når menn og gutters helse og fungering blir tema i de toneangivende mediene prime time, er det nesten unntaksfritt med negativt fortegn: menn er tapere, gutter er skoletapere; vi klarer oss dårligere enn det annet kjønn og score på negative statistikker øker.

I sjelden grad vises det eksplisitt til konkret forskning og vitenskapelig frembragte funn som mulige påvisninger av adekvate årsaks/virknings – sammenhenger. Påstått kunnskap om helse og kjønn, utdanning og kjønn har vi hørt lite til før statssekretær Lisbeth Rugtvedt i Kunnskapsdepartementet i NRK-Puls 15.10.07 påstår at hennes departement har visst om skjevhetene mellom gutter og jenter i lang tid. Hvor lenge? Hvilken kunnskap er det tale om? Hvordan er denne kunnskapen organisert? Hvis det er tale om forskningsresultater som ikke er publisert eller sogar underslått er det oppsiktsvekkende. Hva statssekretæren trolig sikter til er en udefinert akkumulert fornemmelse av tendenser som har utviklet seg i flere tiår.

Mannsforsker Jørgen Lorentzen, som selv aldri har bedrevet empirisk forkning på gutter og menns forhold i ulike livssituasjoner, er sjokkert over Rugtvedts utsagn, i særlig grad at man har visst om skjevhetene, men ikke gjort noe med det. Det samme er professor Thomas Nordahl, som heller enn å belegge akademiske undersøkelseskrav, synser ivei om fedres manglende engasjement. Ingen av fagfolkene, heller ikke Puls egen programleder (som selv har to døtre), spør statssekretæren hvilken konkret kunnskap hun sikter til, hva den går ut på, hvor den eventuelt er publisert eller arkivert. For ikke å nevne hvorfor den ikke er mer kjent.

For ikke å stigmatisere hankjønnet mer enn nødvendig, legger man ansvaret for elendigheten på skolen. Likestilling som hunkjønnsdiskurs blir så vidt nevnt i konteksten. At skolen er blitt gjennom femininisert de siste tiårene nevnes knapt, heller ikke tiltagende pedagogisk byråkratisering og kontroll som hemmer individuelt instilte gutter, men favoriserer lydige og tilpasningsdyktige jenter. Dokumentasjon av skoleresultater sier lite om sosial klasse og foreldres utdanningsnivå. Ikke ulikt tendensen for rus- og voldsforskning skaper systemlojale fagfolk generelle inntrykk fremfor å undersøke forholdet mellom kategorier og variabler.

Professor Nordahl uttaler på NRKs hjemmeside at gutter faller utenfor fordi skolen angivelig er blitt mer teoretisert, individualisert og med ansvar for egen læring som passer motiverte jenter bedre. Men professoren sier intet om hvilken kunnskap og kunnskapstilegnelse som er egnet til å motivere begge kjønn. Han drøfter heller ikke kunnskapsforfallet i skolen, at fokus på eksakt målbar kunnskap uteblir til fortrengsel for diffus sosial læring. Langt mindre at svikten forplanter seg videre opp i det systemet som i sin tur utdanner lærere og professorer.

Kunnskapssvikten er formodentlig den viktigste årsak til problemene. I kombinasjon med femininiseringen og byråkratiseringen av skolen blir landskapet uoversiktlig. 60 år med sosialdemokrati og 30 år med statsfeminisme har begynt å gi resultater. At gutter og menn taper på dette er forutsigbart inntil det stereotypisk selvoppfyllende. Vi må ha mer forskning og kunnskap, sier forskerne. Men reell kunnskap har de problemer med å forholde seg til. Mediene stiller ikke kunnskapskritiske spørsmål. Men holder seg med sosialiserte synsere.