Bortfalte privilegier?

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I en dobbeltsideartikkel i Klassekampen 05.01.12 raljerer Marte Mesna over meg og mitt engasjement for å sikre fedre like mulighetsbetingelser for omsorg for egne barn. Mesna presenteres som redaksjonsmedlem i Fett, artikkelen som en omarbeidet og forkortet versjon av en tekst i tidsskriftet Fett. Feminister har ellers ikke vondt for å komme til orde i Klassekampen, jf fast kronikkspalte hver mandag pluss Toril Skar og andre faste skribenter som hittil ikke har villet se at mødre og fedre behandles forskjellig i forhold til egne barn. I lovverk og i retts- og forvaltningspraksis. Når menn som undertegnede ytrer seg mot feministiske forståelsesformer og ensidig teori og praksiserfaringer, er det en viss fare for at det dominante feministiske perspektivet ikke fanger opp mine ytringer som annet enn ”foraktfull retorikk og konspirasjonsteorier”, slik Mesna ynder å uttrykke seg om mitt budskap. Hva hun strengt tatt har lest, er vanskelig å spore i hennes tekst. Den to sider lange teksten har ingen referanser til mine ytringer man kan etterprøve hennes utlegninger mot.

Mesna er ivrig på å fremstille ”paradokser” og har få om noen forbehold med å slå meg i hardtkorn med reaksjonære kvinnelige elementer som f.eks Lise Christensen som ”vil ha damene tilbake til 50-tallets familiekonstellasjon”. Ettersom Mesna ikke er like nøye med å fremstille et konsekvent skille mellom sak og person i sin gjennomgående utlegning av hva jeg angivelig står for, er en liten bit av omsorgshistorien kan hende av interesse. Da jeg ble far i 1991 søkte jeg og fikk innvilget 2 uker permisjon uten lønn, forkortet PUL i skjemaform. I praksis var jeg hjemmeværende med omsorg for mor og barn ca et halvt år til saker og ting gikk seg til etter en belastende fødsel. Moren i forskerstilling var begunstiget med lønnet permisjon som kunne flekses og en moderne likestillingsorientert mannlig professorveileder og sjef. I forlengelsen tok jeg brorparten av husarbeid og barneomsorg mens moren gjorde karriere, inntil skilsmissen jeg selv initierte.

De etterfølgende runder i retten, juristeriets og psykonomiets skjermede kliniske idioti kan best karakteriseres med uttrykket havari, jeg tar kun med en setning i dommen fra den første saken som kan illustrere at morspresumpsjonen som formelt ble avviklet pr 1981 fremdeles er aktiv under dekke av den nemme floskelen ”barnets beste”. ”Retten legger til grunn at Texmo hevder å ha hatt mer enn halvparten av omsorgen for barnet. Dette er et moment, men retten antar at det er til barnets beste at det bor fast hos mor”. Som den oppvakte leser vil ha forstått er denne rettspraksis som i mange år i etter hvert svært mange saker har vist seg som langt mer enn ”partikulær” og subjektivt reduserbar, i betydelig grad motiverende for mitt engasjement. Å påstå slik Mesna gjennomgående hevder, at rettighetsorienterte anti-feministiske fedre som meg egentlig ikke har noe å klage over med hensyn til ”bortfalte privilegier”, må kontrasteres med realiteter.

Som et eksempel kan nevnes fedres manglende muligheter for selvstendig opptjening av permisjonsrettigheter med tilhørende økonomiske herligheter. Jeg tar også med at pater-est regelen som regulerer forholdet mellom fedre og våre barn, definerer far gjennom hans sivile forhold til mor. Fedres status og muligheter er ”avledet mors status”. Hva som får Mesna til å terpe på at jeg ”opplever feminismen som en aktør som fratar ham allerede gitte privilegier” krever en utdyping. Hvilke privilegier sikter hun til? Er det profeminister som Jørgen Lorentzen og Michael Kimmel som har forledet henne til å mene at menn og fedre som meg er så historieløse og reaksjonære at vi faktisk tror at menn og fedre skal og må ha særrettigheter i kraft av vårt kjønn? I kontrast til et regelverk som faktisk gir kvinner og mødre privilegier som også i praksis medvirker til å stenge fedre ute fra sine barns liv, temaer kjønnsforskerne med sine kjønnede begreper og maskulinitetskonstruksjoner aldri har evnet eller villet forstå eller forklare.

Marte Mesna kvalifisere sine lesninger ved å vise til ”flytende maskuliniteter”. For meg er slike postmoderniteter lite meningsbærende all den tid våre konkrete livserfaringer tilsier at fedre i stor grad blir systematisk diskriminert og behandlet som annenrangs foreldre. Samværsretten er ubeskyttet, i mediaoffentligheten foregår massiv propagandapreget vinkling mot alltid store mørketall for angivelige omfang av vold og overgrep mot kvinner av barn. I barnefordelingssaker er beviskravene senket til et minimum, delvis takket være departementale føringer og effektive utspill fra feminiserte mannlige statsråder som helt eksplisitt vil ”snu bevisbyrden på hodet” (Knut Storberget) som i riksmedier også sier ”det må bli lettere å nekte samvær”. Så meget om konspirasjonen.