Hvem skal tale barnas sak ?

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Barneombudet har publisert en rapport kalt «Barnas stemme stilner i stormen. En bedre prosess for barn som opplever samlivsbrudd» (2012) Rapporten støtter seg delvis på utvalgte ekspertgrupper av barn. En gruppe på 3 barn i alderen 14-17 år er rekruttert fra Alternativ til Vold. Disse har angivelig erfaring med dommere og sakkyndige i barnefordelingssaker, men det fremstår som uklart hvordan deres stemmer er integrert i rapporten. I sin iver etter å presentere tilsynelatende kritiske synspunkter på dagens system, hopper barneombudet over flere sentrale problemstillinger.

Mer og mindre frivillig

Foreldrene er de nærmeste til å tale barnas sak. Når og hvis foreldrene ikke blir enige om samvær og barnefordeling etter samlivsbrudd, er det derfor foreldrene som må målbære uenighetene. Barneombudets grunnleggende villfarelse er at ombudet eller også barnevernet er bedre i stand til i den enkelte sak å vite hva som er det enkelte barns beste. Barneombudet har i lang tid uttalt seg mindre positivt om foreldre som mer og mindre frivillig bringer sak om barnefordeling til retten. For barneombudet er selve innbegrepet på foreldreuskikkethet. I en Aftenposten-kronikk 21. juni 2012 heter det: «Noe av det vi hører mest om hos Barneombudet, er svikene barn utsettes for når foreldre med åpne øyne plasserer barnet midt i skuddlinjen i en veldig samlivsbruddkonflikt»

Jussens absurditeter

Heller enn å angripe et system som ikke evner å veilede foreldre med hensyn til søksmåls- og bevisbyrde, plasserer barneombudet ansvaret for belastningene utelukkende hos foreldrene. Men hvem er de nærmeste til å ta affære? Hvis en far blir nektet kontakt med sitt barn, med eller uten begrunnet mistanke om at barnet blir utsatt for psykisk eller også fysisk vold fra moren, må faren bruke det eneste middelet han har til rådighet, å gå til sak om barnefordeling. I motsatt fall kan han beskyldes for passivitet, eller konkludent adferd som juristene kaller det. Går en far til barnevernet, eller henvender seg til barneombudet for å få disse barnets talsinstanser på banen når barnets rett til kontakt med begge foreldre krenkes, er svaret gitt.

Ingen automatikk

Det er nok at en av foreldrene er vanskelig for at det blir en sak. En far eller mor kan være helt uskyldig i rollen som enten saksøker eller saksøkt for den del. Fordi systemet er ulogisk er det ikke sjelden den som blir lidende under den andre forelderens selvtekt og beskyldninger om vold eller omsorgssvikt, som selv må gå til sak for å få avklaring og regulering. Der er intet apparat som trer i kraft når barnets rett til kontakt med begge foreldrene blir krenket. Da er barneombudet opptatt med andre saker og ting. Det er foreldrene som er parter i barnefordelingssaker. I sin publikasjon går barneombudet langt i å foreslå at barnefordeling og barnevernsaker bør «kumuleres i en rettslig prosess».

Familiedomstol nei takk

En av systemets egne aktører, fylkesnemndsleder Geir Kjell Andersland, sier at «høyt konfliktnivå» er lik «omsorgssvikt» (Aftenposten 2. april 2012). På dette tvilsomme erkjennelsesgrunnlag bør det etableres en egen familiedomstol som skal forene saksbehandling av i utgangspunktet to meget forskjellige sakstyper som barnevern- og barnefordelingssaker. I førstnevnte er det offentlige part med foreldre, oftest en fra før av nedpsyket alenemor, som motpart. Ressursene er i slike saker meget skjevt fordelt. I barnefordelingssaker er mor og far motparter. Hvordan ser barneombudet for seg at det skal ageres til fordel for den ene eller andre part? Hvilke forventninger om konfliktdrivende allianser kan vi her ane? Barnevernets splitt og hersk bør ikke gis ytterligere legitimitet.

Grunner til bekymring

Forum for menn og omsorg får innsikt i mange av retts- og velferdssamfunnets skyggesider. Barnevernet har med store midler til rådighet aksjonert for å øke antall bekymringsmeldinger, men uten samtidig å stille metodiske krav til standard, verifisering og tilbakemeldingsrutiner. Volumet på løst funderte beskyldninger om påstått omsorgssvikt har økt kraftig. Særlig ivrige er offentlige instanser og helsepersonell som ofte henviser til at de er pliktige til å melde fra når de ser eller hører noe mistenkelig. En av de minst substansielle bekymringsmeldingene jeg har sett kom like etter at en far hadde vunnet saken om omsorgen for barnet. Meldingen var undertegnet barneombudet og det eneste som kunne oppfattes som «bekymringsfullt» var opplysningen om at «barnet bor nå hos far».

Overprøving

Dette tilfellet er ikke enestående. I en annen sak jeg har fulgt over tid,  har det innløpt flere titalls bekymringsmeldinger, de fleste organisert fra en psykolog ansatt ved Alternativ til Vold. Alle meldingene er henlagt, men fedre kan ikke føle seg trygge på at det ikke kommer mer trakasseri fra aktører og instanser som vil tale barnas sak. Selv om det eneste bekymringsverdige er at en far har omsorgen for et barn. Da jeg sjekket datoen for bekymringsmeldingen fra barneombudet så jeg at den passet med innholdet i et oppslag i Aftenposten 24. november 2010: «Overprøver domstolene» hvor barneombudet uttalte at han vil ha flere avgjørelser hvor barn som retten har bestemt skal bo hos far akuttplasseres av barnevernet i fosterhjem.

Svak rapport

Barneombudets forståelse av lov og rett gir grunn til bekymring. Man kan føle med barn som ufrivillig havner i skuddlinjen, men fordi barneombudets kunnskapstilfang er selektivt uetterrettelig og konfliktforståelsen deretter, blir man ikke klokere. Barneombudet har snakket med noen fagfolk «på ulike tilstelninger», er slumsete med referanser, og unnviker konsekvent hvordan barn kan og bør høres og hvor mye ansvar man skal lesse over på barn innenfor rammen av eksisterende ordninger. Å plassere sitt barn «i skuddlinjen» er ikke noe man gjør med lett hjerte, men noen ganger har man intet valg. Barneombudet burde vise mer ydmykhet. Samværsretten er ubeskyttet, også for barna. Hvem skal tale deres sak?