Hvem har søksmålsbyrden ?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Kan et uklart og til dels ulogisk lovsystem være konfliktskapende? Kan de som mer og mindre ufrivillig havner som parter i en prosess urettmessig bli beskyldt for konfliktskapere, mens det i realiteten er systembetingelsene som oftest spiller partene ut mot hverandre?

Til å belyse problemstillingen har jeg valgt barneloven. Til å konkretisere uklarhet og sviktende logikk, har jeg valgt spørsmålet om hvem som har søksmålsbyrden, dvs hvem av de potensielle partene som etter lovens system må anlegge sak. Et søksmål kan dreie seg om fastsetting eller endring av en definert tilstand. For å undersøke systembetingelser må man samtidig studere praksis, ikke utelukkende lovens bokstav.

Men starter vi med Barneloven og tilliggende systems innretninger, viser det seg at ingen nivåer tar høyde for hva som skjer i overganger mellom sivilstandsregimer. Går vi tilbake til barnelovens grunnbegreper mor og far, ser vi at fars status reguleres gjennom hans forhold til mor – pater –est regelen i Bl §3. Tilskrivelse av foreldreansvaret – lovens overordnede begrep – skjer også gjennom farens sivile forhold til moren. Allerede her kan vi identifisere et mulig konfliktskapende element ved at partene ikke har likeverdig status i forhold til barnet.

Når foreldre av ulike grunner velger å oppløse enkjernefamilien, skjer ofte et regimeskifte i forhold til barna som ikke er lovregulert. Dette er barnelovens vesentligste lovtekniske svikt, da det ikke fremgår hvem av foreldrepartene som må ta skritt for å regulere omsorg og samvær, utfra forutsetningen om at forldrene ikke lenger deler bosted og familieenheten ikke lenger er intakt. I 90 % av samlivsbruddene skjer overgangen til tokjernefamilie noenlunde greitt. Men for de resterende 10 % - en prosentdel i stadig økning – er situasjonen langt fra avklart når prosessen er igang.

At samfunnet ennå ikke anerkjenner foreldre på likeverdige premisser, kan tenkes å legitimere en rekke selvtektshandlinger i samlivsbruddfasen, hvor ikke sjelden mor tar seg til rette, og i mange tilfeller nekter far kontakt med barnet. Svært mange av barnefordelingssakene har dette utgangspunktet: en ulikeverdig oppfatning av forholdet mellom makt og myndighet på den ene siden, og på den andre: omsorgsbetingelser og mulighet for opprettholdelse av likeverdig foreldretilknytning.

Hvis mor flytter med barnet uten å ha avklart dette med far, skulle man kan hende tro at hun har søksmålsbyrden for å få forandret omsorgsbetingelsene? I praksis snur jussen mange av problemstillingene på hodet. Når utgangspunktet er som galest, kan resultatet bli katastrofalest, med omvendt bevisbyrde for påstander om vold og overgrep som hyppig ingrediens i høykonfliktsaker. Lovens system er ikke klart. Det fremgår ikke hvem av partene som må ta aktivt grep for å få endret en situasjon, eller hvilke vilkår som må være tilstede.

Foreldre som har delt likelig på omsorgen mens de bodde sammen, kan fortsette å praktisere ordningen når de ikke lenger deler bosted. Disse foreldre er forbilder av mange grunner. Men de som ulykkeligvis blir del i rettslige prosesser om barnefordeling oppfattes ikke av samfunn, myndighetsnivåer og fagmiljøer som særlig forbilledlige. Barneombudet uttrykte seg nylig på et seminar 08.09.09 sterkt kritisk til ”de krenkede fedrene som skyver barna foran seg for at rettferdigheten skal skje fyldest”.

Det må være et ansvar forbundet med søksmål. Hvis imidlertid lovlogiske nivåer ikke er innarbeidet, og feil part blir belastet byrden, ikke bare med å gå til sak, men også med å bevise berettigelsen av søksmålet, får vi en rettspraksis som virker konfliktdrivende og som hvitvasker uheldige strategier som f.eks selvtekter, vanligvis samværssabotasje legitimert gjennom tvilsomme volds- og overgrepspåstader. At slike påstander er bevis- og sanskjonsfrie i norsk rett, virker demoraliserende på alle parter. Retten blir belemret med en mengde saker hvor materialiteten underslås og prosessualiteiten henger i luften.

Sentrale lovtekniske begreper er regel, unntak og vilkår. Hvis hovedregelen ikke er klar nok med hensyn til hvem av partene som har byrden med å gå til sak får vi for mange uryddige saker med usaklig administrering og tvilsomme avgjørelser. Uten å ta i betraktning hvem av partene som steller i stand ugreie in the fist place. Bevis- og dokumentasjonbyrde blir i teori og praksis bortadministrert. At fagmiljøer og myndigheter ikke er mer opptatt av lovtekniske spørsmål og hvordan loven fungerer i praksis, har blitt et rettssikkerhetsproblem for mer og mindre uskyldige parter i sivile tvister.

I et program på NRK Puls 24.11.08 uttalte en dommer følgende om årsaken til den store økningen i antall barnefordelingssaker: : ”Det er blitt attraktivt å gå til retten. (…) Vi har et stort tilbud av anerkjente psykologer med høy integritet”. Som om grunnen til de mange sakene var å finne i den høye kvaliteten på fagfolkene. Hvis dette var tilfelle, burde sakene vært avvist som substansløse. Det må da være grenser for å ville gjøre seg interessant.

I en konkret sak het det i dommen: ”Saken har vært tvilsom, A (far) har hatt grunn til å få saken prøvd. Hver av partene må derfor dekke sine egne utgifter” Det lå i kortene at moren var forhåndsdømt som vinner, men innrømmelsen om at far hadde grunn til å gå til sak fikk kun konsekvenser for tilkjenning av saksomkostninger, ingen konsekvenser for bedømmelsen av materialiteten i saken, f.eks morens selvtekter og voldspåstander som de egentlige konfliktskapende årsaker.

Et mangelfullt lovverk fører til at det ikke blir drøftet seriøst hvem av partene som har en god sak. Hva enten det er saksøker eller saksøkt. Hva enten spørsmålet dreier seg om tilkjenning av saksomkostninger eller sakens materialitet. Økning i antall saker skyldes formodentlig et uklart og ulogisk lovverk. Antall selvtekter som setter lov og rett tilside fins det selvsagt ingen oversikt over. Rettens hvitvaskprogram går for fullt. Året rundt.