Hvem er verst – NRK eller Aftenposten?
Av
Oppslag om barnelov og barnefordeling er hyppige i norske
medier. Ikke merkelig så lenge vi har å gjøre med et grunnleggende
konfliktskapende system som ikke vil anerkjenne begge foreldre på likeverdig
grunnlag. Men sjelden eller aldri får vi kildekritiske vinklinger mot system og
metodiske feilforutsetninger. I NRKs helsemagasin Puls var barnefordeling tema
24.11.08, med inviterte fagfolk som uten referanser eller annet belegg svarte
på spørsmål om årsaker til den dramatiske økningen i antall
barnefordelingssaker de siste årene: ”Vi
har et stort tilbud av anerkjente psykologer med høy integritet”, sa en
dommer faderlig overbærende. Den kvinnelige journalisten satt imponert tilbake
uten oppfølgingsspørsmål.
Har fagene belegg i undersøkelser hvor det rettssøkende
publikum ufortolket viser sin tillit? Eller er det ønsketenkning fra
”anerkjente psykologer med høy integritet”? Dessverre viser norske journalister
liten interesse for kildekritikk på dette området, tiltross for mange innspill
fra oppegående og skolerte foreldre, og enkel digital tilgang til sentrale
kilder hvor lovens bokstav kan avleses tolkningsfritt. I to Aftenposten-oppslag
(07.12.08 og 14.12.08) formidles en grov feil som gir inntrykk av at foreldre
skal og må benytte seg av mekling som del av rettsforhandlingene. Lovens
hovedregel i de nye saksbehandlingsreglene (Bl § 61) sier at saksforberedende
møter skal benyttes, men at sakkyndige kan oppnevnes.
De sakkyndiges virksomhet i fleksible roller hvor en del foreldre presses til forlik som ofte viser seg å ikke være bærekraftige, har aldri blitt problematisert av media eller fagmiljøer. I oppslaget 07.12.08 med overskriften ”Enighet i 4 av 5 barnekrangler” serveres en rekke feil og feilforutsetninger som enkeltvis og samlet etterlater inntrykket av en ukritisk holdning til fagfolks selvforsikringer. Psykolog Knut Rønbeck som er Aftenpostens kilde hevder at hans funn fra en studie ved en tingrett (Indre Follo) er representative for hele landet, fortusatt at man bruker hans modell. Denne påstanden er for drøy, noe Aftenposten selv burde ha oppdaget før de trykket oppslaget.
Fremstilling av funn som tilsier at ”4 av 5 blir enige” er
ikke gyldig. At ca 80 % av ca 100 utvalgte saker endte i forlik betyr for det
første ikke at det oppnåes enighet som er til å leve med for partene. Ulike
prosesstaktiske hensyn samt økonomi og påvirkningsfaktorer som press fra
rettens profesjonelle aktører spiller inn. Det er ingen kontrollgrupper for
studien - verken internt eller eksternt – som kan gi opplysninger om effekten
av bruk av sakkyndig, eller for innhold og resultat av forlik, f.eks i forhold
til partenes respektivt nedlagte påstander og anførsler. Det er ingen
etterprøving av funnene, når saker er hevet som forlikte er case closed. Ingen
kunnskap om hvorvidt forlikene etterleves tilflyter retten før endringssak eventuelt
reises. Slike saker ble av Barnefordelingsprosessutvalget (NOU 1998:17)
beregnet til 30 % av sakene, hvor rettsavgjørelse/forlik påviselig ikke duger
for minst en av partene.
Det er ingen kvalitetessikring eller andre formaliserte
tilbakemeldingsrutiner , verken i psykologens studie eller i rettens
saksbehandling. Studien som har fått status som dr.grads prosjekt holder ikke
vitenskapelige mål. Avhandlingen er syltynn, det mangler teoridrøfting,
empirien er ikke beleggbar, ingen metodeforbehold, og ved en påviselig selektiv
bruk av kasusillustrasjoner og intervjusitater som ikke nødvendigvis er
representativ for sakenes samlede materialitet, skapes et inntrykk av at
psykologen har fått bekreftet alle sine antakelser. En studie i selvreferanser
og forutinntatthet er hva vi har å gjøre med.
Aftenposten omtalte Follo- modellen allerede 08.08.99. Den
gang ble det referert til en evaluering som angivelig viste hvor vellyket
forprosjektet var med psykolog Knut Rønbeck som eneste kilde. Få minutters
effektiv kildekritkk hos Departement og tingrett avdekket at metodisk
etterrettelig rapport ikke fantes. Aftenposten lot seg dupere, akkurat som de
nå velger å opprettholde en formidling av en systemforståelse som skaper flere
konflikter enn man vil innrømme. Barnelovens grunnleggende ulikeverd vil ingen
fagfolk uttale seg om, tragedieparasittene lever av konfliktene og er ikke uten
videre interessert i å kartlegge, identifisere og eliminere feilkilder, verken
i sine egne rasjonaler eller i rettspraksis.
14.12.08 presterer Aftenposten å invitere til en mildest
talt destruktiv kjønnskrig ved å prioritere følgende vinkling: ”Er mor eller fars verst?” med referanse
til udokumenterte kjønnspolariserte synsinger fra fagfolk uten annen akademisk
ambisjon enn å bli avbildet mellom Vigelands skulpturer mens de er smilende uenige
om hvem som er mest manipulerende – mor eller far. Når de store og
prestisjetunge mediene forvalter sine ressuser så lite meningsbærende som i
disse tilfellene kan vi heller spørre: Hvem er verst – NRK eller Aftenposten?