Hvem er verst – NRK eller Aftenposten?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Oppslag om barnelov og barnefordeling er hyppige i norske medier. Ikke merkelig så lenge vi har å gjøre med et grunnleggende konfliktskapende system som ikke vil anerkjenne begge foreldre på likeverdig grunnlag. Men sjelden eller aldri får vi kildekritiske vinklinger mot system og metodiske feilforutsetninger. I NRKs helsemagasin Puls var barnefordeling tema 24.11.08, med inviterte fagfolk som uten referanser eller annet belegg svarte på spørsmål om årsaker til den dramatiske økningen i antall barnefordelingssaker de siste årene: ”Vi har et stort tilbud av anerkjente psykologer med høy integritet”, sa en dommer faderlig overbærende. Den kvinnelige journalisten satt imponert tilbake uten oppfølgingsspørsmål.
 

Har fagene belegg i undersøkelser hvor det rettssøkende publikum ufortolket viser sin tillit? Eller er det ønsketenkning fra ”anerkjente psykologer med høy integritet”? Dessverre viser norske journalister liten interesse for kildekritikk på dette området, tiltross for mange innspill fra oppegående og skolerte foreldre, og enkel digital tilgang til sentrale kilder hvor lovens bokstav kan avleses tolkningsfritt. I to Aftenposten-oppslag (07.12.08 og 14.12.08) formidles en grov feil som gir inntrykk av at foreldre skal og må benytte seg av mekling som del av rettsforhandlingene. Lovens hovedregel i de nye saksbehandlingsreglene (Bl § 61) sier at saksforberedende møter skal benyttes, men at sakkyndige kan oppnevnes.
 

De sakkyndiges virksomhet i fleksible roller hvor en del foreldre presses til forlik som ofte viser seg å ikke være bærekraftige, har aldri blitt problematisert av media eller fagmiljøer. I oppslaget 07.12.08 med overskriften ”Enighet i 4 av 5 barnekrangler” serveres en rekke feil og feilforutsetninger som enkeltvis og samlet etterlater inntrykket av en ukritisk holdning til fagfolks selvforsikringer. Psykolog Knut Rønbeck som er Aftenpostens kilde hevder at hans funn fra en studie ved en tingrett (Indre Follo) er representative for hele landet, fortusatt at man bruker hans modell. Denne påstanden er for drøy, noe Aftenposten selv burde ha oppdaget før de trykket oppslaget.

 
Fremstilling av funn som tilsier at ”4 av 5 blir enige” er ikke gyldig. At ca 80 % av ca 100 utvalgte saker endte i forlik betyr for det første ikke at det oppnåes enighet som er til å leve med for partene. Ulike prosesstaktiske hensyn samt økonomi og påvirkningsfaktorer som press fra rettens profesjonelle aktører spiller inn. Det er ingen kontrollgrupper for studien - verken internt eller eksternt – som kan gi opplysninger om effekten av bruk av sakkyndig, eller for innhold og resultat av forlik, f.eks i forhold til partenes respektivt nedlagte påstander og anførsler. Det er ingen etterprøving av funnene, når saker er hevet som forlikte er case closed. Ingen kunnskap om hvorvidt forlikene etterleves tilflyter retten før endringssak eventuelt reises. Slike saker ble av Barnefordelingsprosessutvalget (NOU 1998:17) beregnet til 30 % av sakene, hvor rettsavgjørelse/forlik påviselig ikke duger for minst en av partene.

 
Det er ingen kvalitetessikring eller andre formaliserte tilbakemeldingsrutiner , verken i psykologens studie eller i rettens saksbehandling. Studien som har fått status som dr.grads prosjekt holder ikke vitenskapelige mål. Avhandlingen er syltynn, det mangler teoridrøfting, empirien er ikke beleggbar, ingen metodeforbehold, og ved en påviselig selektiv bruk av kasusillustrasjoner og intervjusitater som ikke nødvendigvis er representativ for sakenes samlede materialitet, skapes et inntrykk av at psykologen har fått bekreftet alle sine antakelser. En studie i selvreferanser og forutinntatthet er hva vi har å gjøre med.

 
Aftenposten omtalte Follo- modellen allerede 08.08.99. Den gang ble det referert til en evaluering som angivelig viste hvor vellyket forprosjektet var med psykolog Knut Rønbeck som eneste kilde. Få minutters effektiv kildekritkk hos Departement og tingrett avdekket at metodisk etterrettelig rapport ikke fantes. Aftenposten lot seg dupere, akkurat som de nå velger å opprettholde en formidling av en systemforståelse som skaper flere konflikter enn man vil innrømme. Barnelovens grunnleggende ulikeverd vil ingen fagfolk uttale seg om, tragedieparasittene lever av konfliktene og er ikke uten videre interessert i å kartlegge, identifisere og eliminere feilkilder, verken i sine egne rasjonaler eller i rettspraksis.

 
14.12.08 presterer Aftenposten å invitere til en mildest talt destruktiv kjønnskrig ved å prioritere følgende vinkling: ”Er mor eller fars verst?” med referanse til udokumenterte kjønnspolariserte synsinger fra fagfolk uten annen akademisk ambisjon enn å bli avbildet mellom Vigelands skulpturer mens de er smilende uenige om hvem som er mest manipulerende – mor eller far. Når de store og prestisjetunge mediene forvalter sine ressuser så lite meningsbærende som i disse tilfellene kan vi heller spørre: Hvem er verst – NRK eller Aftenposten?