lit anm Morgenbladet ( ca ettersommer 1995 )
En han er en mann er en Mann
av Ole Texmo
Elisabeth Badinther: XY - Hva er en mann ?
Tiden Norsk Forlag
254 sider
Når mannen blir gjenstand for interesse fra forskere og forfattere, henger denne opptattheten gjerne sammen med oppfatningen om at maskuliniteten og mannsrollen er i krise. Greitt nok, forsåvidt som krisesymptomene blir forsøkt forstått utfra andre vinklinger enn de ensidig kvinnepolitiske ståsteder og oftest dogmatisk stereotypiserende synspunkter som forhindrer bevegelse og dialog mellom kjønnene.
Tendenser til mytologiserende heroisme er i prinsippet like skadelige enten man påberoper seg Blys urkriger og villmann som selvforståelse, eller "det annet kjønn" krampholder på sine maktprivilegier som de fra naturens side automatisk kompetente omsorgsytere. Man lærer ikke å se utover sitt eget revir før man evner å overskride den annens blikk og luktesans. Mor/barn -psykosen er like skadelig som uansvarlige fedre som ikke stiller opp i sine barns liv. Man skal videre slippe å bli stigmatisert som mannschauvinist om man tillater seg å trekke i tvil kvinners evne til selvrefleksjon og bevissthet om kjønnssosialisering, følelsesmessig dybde og alt hva kvinnedominerte statsfeminiserte samfunnsområder har tatt monopol på av institusjonalisert forståelse av såkalt myke verdier.
Barn er et hardt språk, som poeten sier.
Tilsvarende må menna fortsatt bære over med kvinnelig sladderaktighet, intrigemakeri og monomane påståelighet om hvor flinke de er til å snakke om sine følelser. Idetheletatt må menna vise en utstrakt toleranse overfor kvinners hevdvunne privilegier til å definere hva de ser og menna ikke ser, og fremfor alt AT det er kvinnene som ser at menna ikke ser. Hvis en mann skulle komme i skade for å oppdage enkeltstående tilfeller av kvinnelig blindhet for makt og kontroll over f. eks intim og privatsfæren, barn, forståelse av samlivskonflikter og forøvrig manglende kommunikativitet og dertil hørende sviktende demokratisk sinnelag, må mannen senke sitt blikk i ydmykhet og skam over mutant villfarelse genetisk og sosiologisk.
Nuvel.
Mannen har det ikke lett, og lett skal det heller ikke være. Hvor kvinner simpelthen sosialiseres til kvinner og gode mødre, må mannen gjennom dramatiske og smertefulle prøvelser fra guttebaby til voksen; en hårdt tilkjempet individuasjonsprosess med tilhørende fare for identitets forstyrrelser og vedvarende krisesyndromer. Mannen må kvalifisere seg til mannsrollen, eller som den franske kultursosiologen Elisabeth Badinther hevder i sin bok "XY - hva er en mann?": det er et problem å være mann, men fremfor alt å bli en mann! Badinter trekker veksler på et imponerende tilfang av litteratur og forskning fra ulike felter innen psykologi, psykoanalytisk teori, antropologi og sosiologi, med et betydelig og ofte mer interessant innslag av eksempler fra skjønnlitteraturen. Fremstillingen er i sin form populærvitenskapelig, essayistisk, med gjennomgående historisk-sosiologisk vinkling.
XY gir et forfriskende nyansert bilde av maskulinitetens krisetilstander til ulike tider samtidig som hun setter krisene inn i en ideologisk og vitenskapsteoretisk sammenheng. Denne bakgrunnen er viktig for å forstå skillelinjene i dagens kjønnspolitiske debatt, både de synlige og de mindre distinkte. Striden mellom tradisjonalister og modernister er klassisk mht oppfatningen av maskulinitet/feminitet som biologisk determinert henholdsvis kulturell konstruksjon. Polariserte syn på likestilling mellom kjønnene bunner i disse oppfatningene om forskjell eller likhet som grunnlag for å ville likestilling.
Kjønnsidentitet som problem er av nyere dato, likeså mannsroller som forskningsobjekt. "Mens Studies" ble til i USA og Canada for ca 20-tyve år siden, og har, inspirert av kvinnefrigjøringen preget vesentlige deler av det akademiske liv i vesten. Franske Badinter har imidlertid visse problemer med å anerkjenne mange av de postulater mannsforskningen har oppstilt. Hun hevder fra sitt franske ståsted at den overdimensjonerte fokuseringen på menn som potensielle aggressorer og overgripere, har vært mytedannende på en skadelig måte, og finner heller ikke tilstrekkelig vitenskapelig belegg for "testosteron-argumentet". I en tidligere utgivelse (Det naturligste av verden? Morskjærlighetens historie, Universitetsforlaget 1981) hevdet hun at myten om morsinstinktet har virket fremmedgjørende og skyldfremkallende for kvinnene og ødeleggende på barna, spesielt sønnene! På nytt gjendriver Badinter denne reduksjonistiske tenkemåten som legitimerer utestengningen av faren og forsterker mor/barn - symbiosen på et forferdelig ødeleggende vis. Hennes påvisning av Mahlers og Winnicotts vrangforestillinger burde få spesielt psykologene til å revurdere sitt teorigrunnlag, bl.a deres håpløst utdaterte oppfatning om at barn har kun én psykologisk forelder, og at denne i regelen er moren!. De skjebnesvangre konsekvenser manglende farskontakt får som følge av denne omklamrende psykotiske
"morsomsorg" kommer Badinter inn på flere steder i boken, men hun evner i forsvinnende liten grad å sette farsfraværet inn i en samfunnsmessig sammenheng. I USA blir farsfraværet regnet som det store samfunnsproblemet og viktigste årsak til vold, kriminalitet og rusmisbruk. Kjønnsdifferensieringen er helt livsnødvendig for gutten, og første nødvendige "svik" er frigjøringen fra morsbindingen. En sunn psyko-sosial utvikling er avhengig av at moren gir slipp på barnet. Gutten på sin side må oppgi identifikasjonen med moren til fordel for et maskulint prinsipp. denne løsrivelsesprosessen er helt avgjørende for kjønnsutviklingen
Badinter har kalt boken sin XY, og bruker denne kromosomsammensetningen som et fremstillingsteknisk grep. Maskulinitetens kjennetegn og betingelser er imidlertid en større kompleksitet enn XY- benevnelsen tilsier. I Badinters terminologi er det kvinnelige x det grunnleggende prinsipp som gutten må ta avstand fra.
Y representerer et mysterium, som symbol for den maskuline kjønnsdifferensiering som må til for å skape en mann, er Y allikevel ikke tilstrekkelig for å bestemme den maskuline kjønnsidentitet. I forplantningen er det mannen som overfører det menneskelige prinsipp til barnet; det er også mannen som har ansvaret for den videre utvikling av guttebarnets maskuline kjønnsdifferensiering. Den sårbarhet den blivende mann er utsatt for symboliseres også ved de mange brudd som må til for å bli voksen. Hvor kvinnene blir "naturlig" innviet, må mennene gjennom en innlæringsprosess; en kamp for selvstendighet og virilitet; en viljesakt som ofte må fremtvinges gjennom former for manndomsprøver som befester kjønnsidentiteten. Badinter vier relativt mye plass til homoseksualitet, homofobi og hva hun kaller "homoseksuell pedagogikk", et uttrykk som er egnet til misforståelse, men som i Badinters antropologiske og idehistoriske versjon innebærer en opplæring i virilitet; kunnskap formidlet gjennom nærkontakt. denne form for initieringsrituale har lange historiske røtter, og betraktes som et overgangsfenomen, et stadium på veien til heteroseksualiteten.
Fra de siste tiår kjenner vi uttrykket "den myke mann". Han er definitivt ute. I fullføringen av sin syntese henimot den gjenforente mannen gjennomgår Badinter hva det patrirkalske system har avfødd av harde, syke og lemlestede menn, menn ute av stand til å forene arven fra far og mor, x og y. Hun peker på industrisamfunnets krav til den mannlige arbeidskraft som førte til at fedrene ble fjernet fra sønnene, og den etterhvert fremherskende feminiseringen av barndommen, hvor "maskulinitet" og "virilitet" ble forbundet med gamle dagers undertrykkelse. Uten positive mannlige idealer , har flere generasjoner "menn" utviklet usunn fallossentrisme og projisert selvhat, navlig kvinneforakt! Badinter later imidlertid til å ha en optimistisk holdning til prosjektet "den gjenforente manen"; en androgyn skapning som kan ivareta både de maskuline og de feminine kvalitetene et helhetlig integrert menneske er i besittelse av. Men, sier hun, bare en radikal restrukturering av farens roll kan muliggjøre den voksne mannens gjenforening med sin opprinnelige kvinnelighet; det androgyne mennesket representerer en skiftende dobbelthet i individuasjonen.
Mannen er i forvandling og farsrevolusjonen innvarslet, men kjønnsfordommene er en hindring faderligheten må stri med. Kampen mot det kulturelle etterslepet er også en kamp mot fordummende kjønnsstereotypier i Rettsvesen og i Akademia! De likestillingsaspekter Badinter kommer inn på avslutningsvis tør være kjent for skandinaviske lesere, men de tallfestinger hun refererer understøtter ikke hennes optimisme!
XY er en bok til å bli klokere av, en til tider noe lettvint fremstilling, men i hovedsak grundig dokumentert kritisk analyse av Mannens livsbetingelser. De mange litterære referansene er bokens kryddertilsetning; der samfunnsvitenskapelige parametre kommer til kort, trer Hemingway, Philip Roth, Mailer m.fl inn i all sin selvdestruktivitet og forlengede mor/barn - symbiose. Badinter har flere referanser til skandinaviske forfattere, men for en kulturfransk fremstilling som er så åpenbart Simone de Beauvoir-inspirert, virker det påfallende at to av hennes samtidige og fremste franske intellektuelle, Camus og Sartre ikke nevnes. Begge disse vokste opp uten fedre, og spesielt Camus var preget av denne forutsetningsløshet uten far.