Hva er antifeminisme?

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Er det tillatt å ytre seg mot feminisme? Kan man ta sjansen på å grunnlegge en ideologikritisk forståelse av feminismens skyggesider uten samtidig å risikere å bli stemplet som høyreekstremist og kvinnehater? Som mangeårig kritiker av ulike feminismers forståelsesformer og praksis i rettsvesen, forvaltning, akademia og i media, vet jeg strengt tatt svaret. Men jeg stiller spørsmålene likevel da det virker som om det svartner for enkelte når man i ytringsfrihetens navn forsøker å tilføre mediaoffentligheten enkelte motforestillinger.

Dagbladets debatt og kronikkredaktør Marte Michelet blir ikke sensurert eller refusert når hun med den største selvfølgelighet raljerer over feminismekritikere og plasserer dem i bås med voldtektsforbrytere og som en konsekvens av egne feministiske tilbøyeligheter omforener enhver kritikk av feminisme til angivelig kvinnehat. Hvor har hun dette fra? I en kommentar 4. august 2012 tar hun for seg diverse blogger og uttrykk for «Mens Rights Activism» og sannsynligheten for at en erklært antifeminist som Eivind Berge kan tenkes å representere en større mengde av kvinnehatere. Michelet og andre erklærte feministers eksplisitte mannshat blir sjelden tematisert i norsk medieoffentlighet.

Det finnes ulike former for feminismer, f.eks forskjellsfeminisme og likhetsfeminisme. Felles for ulike feminismer er at de er inkonsistente og ulogiske i forhold til følgene av deres respektive påberopelsesgrunnlag. I særlig grad gjelder dette feminismens største gjøkunge kalt likestilling som selvsagt kun gjelder for kvinner. Denne kjensgjerning er nedfelt i lov, skal likestilling til fordel for menn gjøres gjeldende må bevisbyrden snus på hodet. Den samme tendens gjør seg i prinsippet gjeldende på juridisk-rettslige områder hvor menn blir beskyldt for overgrep mot kvinner og barn. Uskyldspresumpsjonen (EMK art 6.2) Norge er dømt for brudd på flere ganger i Strasbourg blir konsekvent neglisjert av ivrige kvinnelige politijurister. 

Da konsekvensen av overgrepshysteriet feministene fremmet på slutten av 80-tallet og til det foreløpig kulminerte med Bjugnsaken i 1993, kunne få følger for troverdigheten til kvinner som fremmet tvilsomme påstander, innførte man for sikkerhets skyld en egen amnestiparagraf (strl § 208) for type påstander som i praksis har ruinert mange menns liv, menneskelig, sosialt og økonomisk. Kvinner går fri, bevisbyrde snus på hodet. Menn og fedre mister kontakten med sine barn. Til en viss grad er dette villet politikk. For sikkerhets skyld er politikken fremmet av menn som erklærer seg for feminister, f.eks tidligere justisminister Knut Storberget som la mye energi i kravet om at «det må bli lettere å nekte samvær»

Vi trenger ingen konspirasjonsteori for å fastslå at statsfeminismen som erklært ideologi har sine tvilsomheter. Kritiserer man åpent sider ved det sosialdemokratiske lykkelandet Norge, bl.a basert på fete statsfeministiske dogmer som at «menn ikke kan ta selvstendig ansvar for sine barn men må veiledes av kjærlig tvang», blir man raskt stemplet som kvinnehater. Man betegnes med det lett nedlatende «rettighetsfedre», et av statsfeminist og psykologiprofessor Hanne Haavinds yndlingsuttrykk når hun i mangel på akademiske begrunnelseskrav må ty til skjellsord for å nøytralisere de som påpeker skjevheter i tilskriving av både rett og plikt.

Begrepslogikk og historieforståelse har aldri vært feministenes tekopp. Norge er et u-land på området barne- og foreldrerett, mye takket være raust distribuerte systemfeil hvor man ensidig baserer seg på mors særstatus. Pater-est regelen definerer far gjennom hans sivile forhold til mor, foreldreansvar får far kun hvis han er gift med, eller er registrert samboer med barnets mor. Da har vi ikke engang nevnt hvordan bidragssystemet fungerer som en overføringsinstans av penger fra fedre til mødre; fra menn til kvinner. Basert på mors opplysninger ingen instans bryr seg om å sjekke, jamfør hvor man har plassert dokumentasjonsbyrden.

Det er nok å ta fatt i. Men som mann skal man passe seg for å syte og klage for meget. Da blir vi stemplet som sutrete og det er dobbelt negativt. Ifølge offisielt sanksjonert mikrofonstativjournalistikk, redaktør Michelet og resten av det kvinnelige kommentariat, har nemlig mannen ikke noe å klage over. På dette punkt er dog feministene logisk følgeriktige i sine analyser: er man ikke diskriminert så har man heller ikke noe å klage over. Da ser man imidlertid bort fra at far ikke har selvstendig status i barnets liv eller at samværsretten ikke er beskyttet. Verken for far eller barn. Det får da være måte på likestilling.

I det sosialdemokratiske lykkelandet Norge foregår for tiden en radikalisering som er interessant av flere grunner. Vi trenger ingen konspirasjonsteori for å fastslå feminismens demokratiske underskudd. Mange nok posisjonerte intellektuelle godtar feminismens absolutering av instrumentell fornuft hvor kvinnerettens snurrige innretninger opphøyes til almengyldige sannheter og praksiserfaringer. Den posisjonerte intelligentsia har funnet ut at samfunnsfag og humaniora er i krise. Men ikke hvordan og hvorfor.

De som som mer og mindre frivillig erklæres som antifeminister må slippe å automatisk bli kalt kvinnehatere. Om jeg skulle finne på å kalle meg anti-feminist skal jeg slippe både å bli kalt kvinnehater og samtidig bli slått i hardtkorn med mer militante aktivister av den typen Marte Michelet ser ut til å ha drevet research på. Det er i Norge tilstrekkelig nok med praksiser som ødelegger både den oppskrytte likestillingen og forholdet mellom kvinner og menn. Feministers negative syn på menn bør få flere til å ta avstand fra demonisering og forsøksvis kriminalisering av menn som i de fleste tilfellene ikke har gjort annet galt enn å ville ta seg av sine barn. Her er den største utfordringen. Feminisme er falsk bevissthet. Det lider også kvinner og barn under. Som mann kan jeg ikke sitte og se på at kvinner og barn lider.