Høringsuttalelse til Kvinnevoldsutvalgets utredning

Høringsuttalelse fra Forum for Menn og Omsorg til Kvinnevoldsutvalgets utredning

NOU 2003:31 "Retten til et liv uten vold. Vold mot kvinner i nære relasjoner"

Innhold:

1. Innledning - presentasjon av FMO og arbeidsområder

2. Familievoldsbegrepet

3. Hvorfor Kvinnevoldsutvalg?

4. Temaer som er gjenstand for kommentarer

4.1 Samværssabotasje
4.2 Falske anklager
4.3 Utlendingsforskriften § 37 sjette ledd
4.4 Utvalgets kunnskapsgrunnlag, herunder:
4.4.1 Metodesvakheter - generelt og spesielt
4.4.2 Omfang og mørketall
4.4.3 Ideologi
4.4.4 Politi og rettsvesen

5. Avslutning med advarsler om mulige konsekvenser av utvalgets anbefalinger

1 - Innledning

Forum for Menn og Omsorg (FMO) er et nettverksinitiativ, som arbeider for å innhente kunnskap og samle kompetanse om fedres muligheter til å utøve omsorg for sine barn. Vi er godt kjent med situasjoner der påstander om vold og/eller mishandling er fremsatt i forbindelse med saker etter barneloven, og om barnelov og domsstolenes håndtering av slike saker . Vi setter spesielt fokus på systemfeil og misbruk av rettsvesenet ved falske anklager, fedres rettstilling ved samlivsbrudd der barn er med i bildet, og kompetanseheving i disse spørsmålene.

FMO har gjennomgått Kvinnevoldsutvalgets utredning. Utredningen er ganske omfattende og vi har valgt å kommentere de deler av utredningen som er mest relevante i forhold til vårt erfaringsgrunnlag og kunnskapsområde, og deler som vi anser som det viktigste ut fra tematiske og metodiske perspektiver.

Vårt utgangspunkt er at med FMOs erfaringstilfang er det vesentlig barnelovrelaterte problemstillinger med et ikke ubetydelig innslag av tilfeller med samværssabotasje, falske uvederheftige udokumenterte eller på annen måte tvilsomt funderte overgrepsanklager om incest, konemishandling og voldtekt, som må bli hovedfokus.

FMO understreker at våre erfaringer ikke gjør krav på mer enn "anekdotisk evidens", i det vi tillater oss å stille spørsmål ved hvorvidt det finnes noe "empirisk evidens" for diskursene Samværssabotasje og Falske overgrepsanklager. For eksempel omfangsestimater som kan være gjenstand for metodisk etterprøving. Vi er også opptatt av å ville supplere offentligheten med mer nyanserte synspunkter på for eksempel bruk av begreper som "mørketall".

Her er to eksempler:

"Mørketall og andre tall", av Einar Nyaas
http://www.geocities.com/krisesenter/DOCS/morketallogandretall.htm

"Mørketall, overgrepshysteri og familievold" av Ole Texmo http://www.geocities.com/oletexmo/DOCS/familievoldogmorketall.htm

FMO har presentert flere av sine motforestillinger overfor Stortingets Familie- og administrasjonskomite i forbindelse med en høring om Lovendringsforslag til Barneloven (Ot. Prp. Nr. 29, 2002-03) http://www.geocities.com/krisesenter/PDF/fak_horing310303.pdf

2 - Familievoldsbegrepet

FMO er grunnleggende uenig i det familievoldsbegrepet som har fått gjennomsalg i målstyrende offentlige dokumenter som Familiemeldingen (Stortingsmelding nr. 29, 2002-03). Dette begrep definerer familievold som "vold begått av menn mot kvinner og barn".

FMO anser dette for kjønnsdiskriminerende og frykter at det vil skape enda mer overgrepshysteri enn det vi allerede har. Med overgrepshysteri mener vi påstander om omfang av vold som ikke er underbygget empirisk, og som antar dimensjoner som fører til at alminnelige fredelige mennesker opplever at de blir utsatt for mistenkeliggjøring basert på tesen om at "hver fjerde", "hver sjette" osv. blir utsatt for overgrep. Det finnes ingen empiri, noe utvalget burde forholdt seg til, og FMO finner det på sin plass å advare de som vil støtte seg på utvalgets konklusjoner og premisser.

Familievoldsbegrepet slik det er tatt i bruk overskygger også det forhold at offentlige instanser medvirker til psykisk skade på foreldre og barn, for eksempel ved barnevern og rettsparat. FMO kjenner til mange tilfeller hvor barnevern har opptrådt illegitimt (uten adekvat hjemmelsgrunnlag eller annet gyldig vedtak), og i de verste tilfellene har overgrepene i lovens navn (både de hjemlede og de uhjemlede) blitt sanksjonert positivt av rettsapparatet. En rekke justismord er avdekket hvor utgangspunktet var falske overgrepsanklager i barnefordelingstvister.

Vi refererer til artikkelen "Barnevern og rettsstat" av Ole Texmo
http://www.geocities.com/oletexmo/DOCS/barnevernogrettsstat.htm

og artikkelen "Familievold - en fordummende offerideologi" av Einar Nyaas
http://www.sfm.no/Arkiv-2004/Art.Feb-04/19.02.04-familievold.htm

Det hører med til denne konkrete historien ("Barnevern og rettsstat") at moren misbrukte krisesenteret for å skape inntrykk av at hun var truet, og for å legitimere selvtekten overfor barna. Dette er et "mønster" i mange av de sakene FMO kjenner til.

3 - Hvorfor Kvinnevoldsutvalg ?

Vi er ikke uenig i at vold mot kvinner er et samfunnsproblem som må tas alvorlig. Vi mener imidlertid at utredningen er tendensiøs på den måte at den definerer voldsutøver og offer for voldsutøvelsen ut fra partenes kjønn, og tar følgelig ikke tilstrekkelig høyde for voldsproblematikk der kvinnen er voldsutøver og mannen blir utsatt for vold. Videre synes voldsdefinisjonen å være basert på kvinners premisser uten hensyn til hvorvidt det finnes et dokumentert grunnlag basert på vitenskapelige metoder, eller for den saks skyld menns opplevelse av vold og andre overgrep - både fra menn og kvinner, og fra samfunnssystemet som for eksempel et grunnleggende kjønnsdiskriminerende barnelovsystem.

Kvinnevoldsutvalget ble oppnevnt høsten 2001. FMO oppfatter det ensidige fokus på vold begått av menn mot kvinner og barn som en videreføring av blant annet tidligere justisminister Harlems korstog, populistisk motivert og fremfor alt uten faglig-juridisk underlag.

FMO tillater seg å referere til kronikken "Overgrepshysteriet" av Ole Texmo
http://www.geocities.com/oletexmo/DOCS/overgrepshysteriet.htm

I justisminister Harlems VG-kronikk av 06.03.01 "Overgrep er farlig", heter det:

"Nå kan mannen dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trusler om vold. Det kan være nok at han for eksempel har truet med å sette ut rykter om kvinnen, eller truet med skilsmisse".

Hvordan skal dette forstås? Er det fremdeles tale om "voldtekt" og mulig sammenheng mellom "trusler" og angivelig "voldtekt", ( ... ) Det skal lite eller ingenting før kvinner kan være tilbøyelige til å oppleve sin situasjon som "truet". ( ... ) bedriver man den type kildekritikk media burde ha foretatt, kan man finne ut om Harlems utsagn holder. Aktuelle kildeskrifter er foruten Straffelovens nye bestemmelser, Ot.prp. nr. 28 (1999-2000), Innst. O. nr. 92 (1999-2000) samt Straffelovkommisjonens delutredning VI (NOU 1997:23 Seksuallovbrudd). I disse forarbeidene finner man ingen slike eksemplifiseringer eller konkretiseringer statsråden serverer og man spør om det ikke blir litt for opplagt at det er Statsfeminismens hevn over menn som dominerer synet på rettspleien heller enn å skape vettuge normer, regler og prinsipper både menn og kvinner kan forholde seg til ?

Det har tidligere blitt hevdet at "100.000 kvinner blir mishandlet daglig" og at "9000 kvinner blir voldtatt hvert år". Dette er tall som ikke er påvist gjennom statistisk undersøkelser eller annen forskning. Tallene stammer fra psykolog Per Isdal (Alternativ til vold), og lederen av Krisesentersekretariatet og utvalgsmedlem Tove Smaadahl har ukritisk bygget deler av sin argumentasjon på dette sviktende grunnlag. Politiets og domsstolenes statistikker er betydelig mer moderate jfr. kriminalstatistikken. - Ingen kvinner lyver om voldtekter, sier Smaadahl. For 10-15 år siden, da incesthysteriet raste som verst het det at ingen barn lyver om overgrep. Smaadahl og utvalget later til å se bort fra kritikken mot mødre/kvinner som ikke ønsker at barnets tilknytning til faren skal true deres særstatus, og ikke må mistenkeliggjøres for sine motiver.

4 - Temaer som er gjenstand for våre kommentarer

4.1 - Samværssabotasje

Utvalget ønsker at Barne- og familievern skal gripe oftere inn når kvinner gir uttrykk for at de føler seg truet, og når de også involverer barna i sine trusselbilder. FMO har erfaring med at slik denne førstelinjetjenesten (i særlig grad familievernkontorene) er utdannet og med de holdninger som der blir eksponert overfor fedre, vil det ikke være forsvarlig å gi disse instanser mer midler og tillit til å gripe inn. Det mange kvinner føler som trussel, og som de får ukritisk støtte for blant enkelte faginstanser, er at mannen skal frata dem deres eneherskerrolle. Mange kvinner projiserer sine forestiller om makt over på menn og ser bort fra (eller enda verre; er overhodet ikke i stand til å tenke seg) at menn/fedre først og fremst er interessert i å ha fullverdig kontakt med sine barn. Hvort stort et samfunnsproblem samværssabotasje er vil vi ikke spekulere i, antakeligvis er det største problemet fagfolkenes unnvikenhet. Man må huske på at psykologer er opplært til å betrakte fedre som annenrangs foreldre.

Som eksempel, også på utvalget sviktende kildekritikk, vil FMO trekke frem utvalgets uttalelser pkt. 7.3.7 om Mekling. FMO stiller seg meget kritisk til utvalgets forslag om å invitere til utstrakt bruk av separat mekling. Der finnes heller ingen empiri som kan understøtte angivelig behov for slike tiltak. Separat mekling undergraver forhandlingssituasjonen og skaper enda større konflikter, eller skaper konflikten "in the first place". Dette har FMO erfaring for, også hvordan meklingskontorene blir bragt i forlegenhet over sin egen tilkort-kommenhet når de lar mødre bestemme agendaen. Utvalgets påberopelse av Kochs undersøkelse (Koch 2000) er uetterrettelig. Koch har ikke påvist noe som helst, aller minst forhandlingsstyrke hos de respektive parter i meklingsfasen. Kochs undersøkelse er om saker som allerede er kommet i retten, og hennes ønsketenkning om at bare psykologene får utvidete mandater hvor de kan gå ut og inn av ulike roller (til full forvirring for seg selv, sine oppdragsgiver og partene) mangler empirisk underlag.

FMO viser til Ole Texmos artikkel "Kan vi stole på fagfolk ?"
http://www.geocities.com/oletexmo/DOCS/kanvistolepafagfolk.htm

hvor det sviktende kunnskapsgrunnlaget er kommentert punkt for punkt i forhold til Ot.prp. 29, 2002-03. FMO registrerer at fagfolkenes lobbyisme har vært virkningsfull, men tillater seg å etterlyse det faglig-akademiske grunnlaget. Den nye sakkyndigrollen er vedtatt uten at man har redegjort for hvordan den gamle fungerer. Man har ingen differensiert sivilrettsstatistikk som kan fortelle om antall rettssaker om barnefordeling har gått opp, ned, eller holdt seg konstant etter at lovbestemt mekling ble innført pr. 1. januar 1992. I Kochs undersøkelse (s. 77-78) argumenterer hun for at man med den nye rollen skal slippe å skrive rapporter (fremstilt som frigjøring av ressurser må vite!) mens hun glatt underslår at dermed forsvinner også muligheten for metodisk etterprøving. De sakkyndige har aldri behersket utrederrollen, derfor vil de ha den bort. Sammenblanding av roller er et gjennomgående problem for denne type fagfolk.

FMO advarer også sterkt mot at barnevernet involverer seg. De gjør stor nok skade som det er. De griper ikke inn hvor de muligens burde, og hvor de griper inn, burde de holdt seg unna. Problemet med barnevernet er at de ingen metoder har som kan skille mellom ulike konsekvenser av deres handlinger og motiver. FMO har erfaring for at fedre som har henvendt seg til Barnevernet for å få bistand i samværssabotasjesaker, har blitt dolket i ryggen. I barnevernets kultur ligger også en mulighet for ansvarsfraskrivelse ved at de kan la være å gripe inn ved å henvise til at det er en barnelovsak, mens de gjerne griper inn andre ganger. Ingen konsekvens, ingen prinsipper, intet begrep om dømmekraft. Legitimitetskrisen i barnevernet er formidabel, men ikke unik dessverre. FMO trekker frem dette da vi også anser det som en systemfeil at man ikke har prioritert å utvikle metoder på faglig-akademisk nivå som gjør det mulig å skille mellom sanne og falske anklager (om barnemishandling, seksuelle overgrep m.v.). Barnevernet evner ikke å skille mellom Makt og Omsorg, slik en del kvinner/mødre er tilbøyelig til å projisere sine vrangforestillinger over på menn/fedre.

Vi viser til Ole Texmos Essay "Makt, Dekonstruksjon og Dedifferensiering"
http://www.geocities.com/oletexmo/DOCS/maktdekonstruksjondedifferensiering.htm

4.2 - Falske anklager

Utredningens punkt 3.5.1 sier blant annet at begrepet "familievold" er svakt i den forstand at den ikke synliggjør mannen som voldsutøver og kvinnen som offer. Vi viser i den anledning til vårt punkt 2 - Familievoldsbegrepet. FMO kjenner dessverre til et betydelig omfang av saker etter barneloven der kvinnen har fremsatt i ettertid beviselig uriktige anklager mot mannen i den hensikt å posisjonere seg i barnefordelingsaken. At anklagene "sitter løst" i slike saker regner FMO som forholdsvis velkjent blant advokater og dommere. FMOs kompetanseområde er da også falske anklager i forbindelse med tvist om barna, og ikke falske anklager eller reell voldsutøvelse i andre samlivssituasjoner.

FMO kjenner virkeligheten annerledes enn den som beskrives i Kvinnevoldsutvalgets utredning. Vi har hatt kontakt med et stort antall fedre som har opplevd en voldssituasjon der kvinnen er utøver, og som ikke er tatt hensyn til i utredningen. For det første må man være enige om at menn og kvinners opplevelse av vold, toleransegrenser og måte å uttrykke mishandling på er svært forskjellige. Menn tar som regel ikke kontakt med politiet men velger i stedet å bære på sine opplevelser av overgrep.

Hva er så typiske overgrep mot menn i saker der samlivsbruddet er et faktum og det er strid om omsorg og samvær med barn? Vårt inntrykk er at fysisk vold mot menn forekommer, men at denne formen for vold ikke er representativ for menns opplevelse av vold. Vi vet derimot mye om menns subjektive oppfatning av overgrep. Svært ofte innledes en konfliktsituasjon mellom mor og far ved samlivsbrudd. At mor tar med seg barna på krisesenter er svært ofte ikke forårsaket av at det skal ha vært mishandling i parforholdet, men at kvinnen anser barna som sin eiendom og tar de med seg for å forhindre far i å delta i hans rettslige likeverdige plikt og rett til å utøve omsorg for barna der begge foreldre har foreldreansvar. Videre kan kvinnen etablere en "status quo"-situasjon som domsstolene tradisjonelt har tatt hensyn til ved påfølgende rettssaker om hvor barna skal bo fast. Vi mener at krisesentrene, og da i særdeleshet de som er tilknyttet Krisesentersekretariatet, ofte bistår kvinnen med å unndra barna fra far til tross for at det ikke foreligger noen reell overgrepssituasjon. Videre er det i henhold til straffeprosessloven to bestemmelser om besøksforbud som kan besluttes ovenfor mannen etter krav fra kvinnen. FMO har erfaring for at f. eks strprl § 222a ikke så rent sjelden blir misbrukt av mor fordi det gir en umiddelbar gevinst i forhold til å underbygge trussel- og fiendebildet.

FMO har gjennom sitt tilfang av erfaringer kjennskap til en del tilfeller hvor besøksforbud raskt oppheves da det i ettertid har vist seg å ikke finnes noe reelt grunnlag for forbudet. Imidlertid må mennene ofte betale sine advokatutgifter selv, og i enkelte tilfeller hvor det samtidig pågår barnefordelingssak har FMO ennå til gode å se at påviselige falske anklager fører til konsekvenser, verken sivil- eller strafferettslig. På denne måten inviteres det til å fremme falske overgrepsanklager mot menn i den hensikt å posisjonere seg i forhold til barna. Nå er falske anmeldelser til politiet i utgangspunktet straffbart, men mannen har som regel liten mulighet til å føre motbevis for slike anklager om vold mot kvinner og barn. Politiet er også generelt passive i forhold til å påtale slike falske anmeldelser. Der det ikke finnes noen objektive bevis har mannen heller ikke adgang til å saksøke kvinnen etter sivilrettslige regler og med sivilrettslige krav til bevisbyrde, fordi kvinnen har immunitet mot å stå til ansvar for falske overgrepsanklager etter straffeloven § 208 ("Amnestiparagrafen").

En annen problemstilling som er forholdsvis lite kjent er oppdiktede påstander om vold og seksuelt misbruk av barn, i forbindelse med sivile rettsaker etter barneloven. Her vil ikke kvinnen (som er den som i all hovedsak fremmer slike anklager) kunne bli utsatt for verken straffeforfølgelse (på grunn av påstanden er fremmet for retten under barnefordelingssaken og ikke ved anmeldelse til politiet), eller bli straffet eller gjort erstatningsansvarlig ved sivilt søksmål jfr. "Amnestiparagrafen" strl. § 208.

Gjeldende lovverk har med dette lagt det til rette for at fedre systematisk kan anklages for overgrep mot både mor og barn, med en gevinst i barnefordelingssaken, og uten fare for å måtte stå til rette for disse handlingene.

FMO kjenner flere fedre som ikke ser barna sine i det hele tatt på grunn av at mor har fremsatt falske anklager om incest. Enkelte har også tatt sine egne liv etter påkjenningen av å på uriktig grunnlag bli stigmatisert som seksuelle overgripere mot sine egne barn.

Vold mot kvinner forekommer. FMO mener at utvalgets utredning ikke er formålstjenlig for de kvinner og barn som faktisk blir utsatt for overgrep. Overgrepsestimatene skyter langt over mål, det mangler skikkelige definisjoner på overgrep sett i lys av gjeldende lovverk og man ser bort fra at det faktisk forekommer en god del falske anklager. Dette vil ha som en effektiv konsekvens at disse kvinnene ikke vil få skikkelig beskyttelse fordi tilliten til voldsomfanget i lys av familievolds-konstruksjonen, krisesentrenes påståtte enorme omfang av vold og overgrep som ikke kan dokumenteres på en skikkelig måte, samt juridiske særforordninger for kvinner generelt er med på å utvanne voldsutsatte kvinners troverdighet.

Det foreslås i utredningen en rekke tiltak for å hindre vold mot kvinner. Men det forekommer ikke noen plan for kvalitetssikring av at man setter inn tiltak kun for de kvinner som faktisk trenger slik beskyttelse, men generaliserer problematikken til også å omfatte situasjoner der kvinner faktisk ofte fremsetter uriktige anklager mot menn i den hensikt å posisjonere seg i barnefordelingsaker eller i annen vinnings hensikt.

FMO mener at en mann som utsettes for falske anklager om voldtekt eller incest, faktisk ved denne anklagen utsettes for "vold" - altså et psykisk overgrep som i alvorhetsgrad ikke står tilbake for en kvinnes opplevelse av en faktisk voldtekt eller et barns opplevelse av faktisk misbruk. Det har etter FMOs syn ikke vært noen spesiell interesse for disse graverende overgrep mot menn, foretatt av kvinner. Det virker som om både kvinnevoldsutvalgets utredning og det nyervervede familievolds-begrepet er fundert mer på feministiske ideologier enn et reelt forsøk på å tilrettelegge virkeligheten slik at norske borgere faktisk får en reell beskyttelse mot fysiske og psykiske overgrep.

FMO mener at riktig vei å gå for å ivareta både kvinners og menns rettigheter er å øke straffenivået for falske anmeldelser og ærekrenkelser, som uriktige anklager om incest eller voldtekt. Påtalemyndigheten bør også ved instruks pålegges å ta ut siktelse mot personer som har fremsatt falske anklager og straffeloven § 208 må oppheves. Dette vil etter FMOs syn høyne terskelen for å fremsette falske anklager fordi det da faktisk foreligger en viss sannsynlighet for at dette kan få konsekvenser. Samtidig vil tilliten til voldsutsatte kvinner øke, da disse vil skille seg klarere ut fra kvinner som benytter uredelige metoder for å oppnå fordeler.

4.3 - Utlendingsforskriften § 37 sjette ledd

Utredningens punkt 9.3.6 - Oppholdstillatelse for utenlandske kvinner ved samlivsbrudd, setter søkelys på blant annet utlendingsforskriften § 37 sjette ledd. Det foreslås videre fri rettshjelp for kvinner som søker opphold i landet på bakgrunn av en påstand om å være utsatt for overgrep i samlivsforhold.

I de saker der politiet reiser sak om tilbakekalling av oppholdstillatelse på grunn av samlivsbrudd, mener FMO at alle utenlandske borgere som er i en slik avhengighetssituasjon (oppholdstillatelse på bakgrunn av familiegjenforening), og som ikke lenger bor sammen med den personen som i utgangspunktet utgjorde forutsetningen for opphold i landet, skal få fritt rettsråd/fri rettshjelp. FMO har ingen motforestillinger mot dette, men vi mener en slik ordning med fritt rettsråd/fri rettshjelp må gjelde for utenlandske borgere generelt, og ikke gjelde kun for kvinner som påstår at de er utsatt for overgrep fra mannlig samboer i den hensikt å oppnå selvstendig oppholds- og arbeidstillatelse i Norge etter utlendingsforskriften § 37 sjette ledd.

FMO mener utlendingsforskriften § 37 sjette ledd er kjønnsdiskriminerende og i strid med lov om likestilling § 3. FMO har klaget forholdet inn for Likestillingsombudet, som har vært uenig med FMOs syn på at forskriften er kjønnsdiskriminerende. Ombudet mener at forskriften i sin ordlyd i utgangspunktet er diskriminerende, men at unntaksregelen må gjelde fordi "den kjønnspesifikke utformingen er et viktig signal til kvinner".

FMO har klaget saken inn for Klagenemnda for likestilling, som skal behandle saken i mai-juni 2004. Klagen finnes her:
http://www.geocities.com/krisesenter/DOCS/klagenemndaforlikestilling090204.htm

FMO mener forskriften fremstår klart urettferdig og etablert grunnet en naiv oppfatning av utlenlandske kvinner som "ofre" for å underbygge det påståtte omfanget av voldelige norske menn.

Et klart paradoks er:

"Kvinner som har vært gift med voldelige menn fra utlandet, kan få eksmennene utvist fra Norge ved selv å flytte til utlandet for en periode" (Eva Khan på Oslo Røde Kors internasjonale senter - ORKIS). Hun forteller TV2 Nettavisen 2. januar 2004 at en "åpning" i regelverket til Utlendingsdirektoratet gjør at "skilte og voldsutsatte kvinner" på denne måten kan få "hevn" over sine tidligere ektemenn, ved å få deres oppholdstillatelse i Norge omgjort. http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article168914.ece

Disse to helt motstridende oppfatningene av problemstillingen med oppholdstillatelse må ses i lys av to vesentlige forhold:

- Utlendingsforskriften § 37 sjette ledd i sin nåværende ordlyd (uavhengig av det omfang dette eventuelt praktiseres i fra UDIs side), gir utenlandske kvinner en rettighet som ikke gis til utenlandske menn. En praktisering fra UDI som er i tråd med Eva Khans uttalelser til TV2 Nettavisen, setter hele problemstillingen på hodet i og med at det antydes som et mål i seg selv å få utvist utenlandske menn under samme omstendigheter som utenlandske kvinner skal gis oppholdstillatelse på eget grunnlag

- Det finnes ingen faglig-empirisk dekning for omfang av vold mot utenlandske kvinner eller utenlandske menn. Det antas uten videre, som et foreliggende faktum, at det under alle omstendigheter er mannen som er voldsutøver, og kvinnen med eventuelle barn som er ofre for denne voldsutøvelsen. Likestillingsombudet har i svar til FMO gitt uttrykk for at det er tall fra krisesentrene som er lagt til grunn for å forstå omfanget av problemstillingen med overgrep mot utenlandske kvinner. Det minnes i den anledning om at krisesentrenes "statistikk" er basert på selvrapportering etter svært mangelfulle kriterier for etterprøving. Hva som regnes som "overgrep" omfatter også en rekke elementer som overhodet ikke rammes av straffeloven, og derfor etter den "alminnelige rettsoppfatning" heller ikke kan regnes som "overgrep".

Man må her være klar over at utenlandske kvinner, og etter vår erfaring i særdeleshet østeuropeiske, som regel er godt kjent med de spesielle privilegier det norske regelverket gir til utenlandske kvinner, og se dette i lys av hva vi faktisk vet om omfanget av falske anklager og manglende "ris bak speilet"- muligheter for å motvirke uriktige anklager og opplysninger.

Assisterende direktør i politidirektoratet, Odd Malme, har opplyst at for året 1997 ble det antatt av 14.4% av alle incestanmeldelser er åpenbart grunnløse. For voldtektsanmeldelser i samme periode ble det antatt at 9% er åpenbart grunnløse. Vi må se dette i sammenheng med straffeloven § 208 som i praksis gir kvinner amnesti mot erstatningskrav og søksmål etter falske anlager om seksuelle overgrep. Hva gjelder omfanget av falske anmeldelser for vold eller andre overgrep, har FMO ikke tall på dette. Men ut fra tallfestingen av "åpenbart grunnløse" anmeldelser for voldtekt og incest må vi anta det foreligger "store mørketall".

FMO har erfart at flere norske menn har blitt "lurt" av østeuropeiske kvinner som har hatt veldig konkrete mål for øye: Nemlig oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag og økonomisk gevinst. Slik det samlede regelverket fremstår i dag virker dette nærmest som en direkte invitasjon til disse kvinnene å fremme falske anlager for å enkelt sikre seg varig opphold i landet. Bortsett fra den helt åpenbare forskjellsbehandling av utenlandske borgere ut fra deres kjønn, utgjør regelverket et alvorlig trussel for rettssikkerheten til menn bosatt i Norge med permanent oppholdstillatelse.

- De kan i praksis bli uriktig anklaget og utsatt for straffeforfølgelse på uriktig grunnlag på grunn av disse reglene. Det er ikke FMO bekjent uformet noen kvalitetssikring for å "fange opp" disse tilfellene slik at man beskytter menn mot falske overgrepsanlager og unngår å gi oppholdstillatelse til kvinner som "seiler under falsk flagg".

FMOs erfaringer samsvarer for øvrig med erfaringer fra Krisetelefonen for menn i disse spørsmålene.

En konkret sak med en mann som står åpent frem med sin historie. Han har vært gift med en russisk kvinne som senere fremmet falske anklager mot ham. Vi tar den med som et konkret eksempel siden saken allerede er offentliggjort.

"Åpent brev til justisminister Odd Einar Dørum" av Ole-Jacob Abraham
http://www.geocities.com/krisesenter/DOCS/aapentbrev090204.htm

FMO har også mottatt informasjon om russiskspråklige debattsider på internett, der det diskuteres fremgangsmåter for å få oppholdstillatelse i Norge, herunder muligheten for å fremsette falske overgrepsanklager og bruke krisesentrene for å oppnå offerstatus:

http://www.skazka.no/forum/index.php
http://www.newwoman.ru
http://narod.yandex.ru/userforum/?owner=norway

FMO mener på bakgrunn av dette at utenlandske borgere som står i fare for å miste sin oppholdstillatelse i Norge, bør få innvilget fritt rettsråd/fri sakførsel i saken. Dette må gjelde uavhengig av hvilket kjønn borgeren har, slik at både menn og kvinner har de samme rettigheter.

FMO mener prinsipielt at utlendingsforskriften § 37 sjette ledd må endres fra sin nåværende form og ordlyd. Kvinnepresumpsjonen i sjette ledd må omgjøres slik at begge kjønn beskyttes av de samme regler og i de samme situasjoner. En oppfatning av at omfanget av forskjellige overgrep mot utenlandske kvinner er større enn omfanget av overgrep mot utenlandske menn, kan ikke i seg selv være grunnlag for å ikke gi de utenlandske menn som blir misbrukt av kvinner med permanent oppholdstillatelse i Norge, tilsvarende beskyttelse og rettigheter. UDI må også innføre et kvalitetssikringssystem for å fange opp tilfeller av falske overgrepsanklager slik at disse personene ikke får selvstendig oppholdstillatelse i Norge. Herunder ikke lenger godta dokumentasjon for opphold på krisesenter som en sannsynliggjøring av at det har forekommet overgrep. FMO kjenner til flere tilfeller der krisesentre er blitt misbrukt for å unndra barn fra far og for å stigmatisere mannen som overgriper.

Subsidiært mener FMO at utlendingsforskriften § 37 sjette ledd oppheves i sin helhet, da den i tillegg til å fremstå som klart kjønnsdiskriminerende også sannsynligvis er i strid men internasjonale konvensjoner som Norge er forpliktet til å etterleve.

4.4 - Utvalgets kunnskapsgrunnlag, herunder:

4.4.1 - Metodesvakheter, generelt og spesielt

Utvalget innrømmer selv (pkt. 4.2) at datakildegrunnlaget er beheftet med betydelige svakheter, men later ikke til å ha tatt konsekvensen av dette forhold. Selvrapportering som metode kan ikke aksepteres utfra faglig-akademiske kriterier. En registrert henvendelse på et krisesenter er ikke ensbetydende med at det har forekommet vold. FMO har mottatt mange historier fra fedre som ikke ser barna deres fordi mødrene har stukket avgårde til krisesentre og påstår seg voldsutsatt. Heller ikke familievernkontorenes rapporter og "statistikker" kan brukes til noe, da det ikke opplyses noe om reliabilitet og validitet (les: gyldighet og representativitet i forhold til en større populasjon). At en mor drar med seg barn på krisesenter betyr verken at mor eller barn er blitt utsatt/eksponert for vold. FMO er skuffet over utvalgets enøyethet, men ingenlunde overrasket.

FMOs erfaring tilsier at det er uhyre nødvendig å opprettholde et grunnleggende skille mellom påstander som sådanne og dokumenterte påviselige straffbare handlinger. Vi er ikke imponerte over utvalgets redegjørelse og er tilbøyelige til å oppfatte den akademiske svikt som ideologisk betinget. FMO baserer sin kritikk og virksomhet på alminnelige krav til begrunnelse, belegg, dokumentasjon og kunnskap. Som allerede nevnt er vi meget skeptisk til selvrapportering som utvalgsmetode, likeledes bruk av vide definisjoner på angivelige overgrep. Vi frykter at en slik tendens kan føre til inflasjon og overdreven bruk av anmeldelser som middel. Likeledes metodesvakheter som manglende muligheter til å påvise feilkilder. Dette er spesielt relevant ved evt påberopelse av kliniske studier basert på f.eks dybdeintervjuer, hvor intervjuer ikke evner å klargjøre sin rolle. Dette er en sorts kvinneforskning som ikke holder mål og som undergraver tilliten til Akademia. Kvalitativ metode er beheftet med feilkilder, noe man later til å ville se bort fra, utover det enkle faktum å innrømme at de forekommer.

FMO er skuffet over at ikke utvalget har bedrevet mer selvstendig kildekritikk i forhold til sine konsulenter. Utvalgsarbeidet har tydeligvis generert masse arbeide til en mengde statsfeminister, men volumet tyder vel heller på at man har grunnleggende problemmer med å skaffe Kvinnevoldsproblemet en faglig-akademsik legitimitet. Vide definisjoner og manipulativ spørreteknikk kan gi høye tall på "statistikkene" men undergraver den nøkterne objektivt-analytiske tilnærming.

4.4.2 - Omfang og mørketall

Det grunnleggende dogmet om at kvinnevold er et betydelig samfunnsproblem blir forsøkt underbygget ved at man i forlengelsen antyder samfunnskostnader. Dette er et interessant momentum, da det er ingen stor hemmelighet at en rekke yrkesgrupper innenfor bla. psykologstanden profitterer på (påståtte) konflikter og opplevelser av vold/overgrep. Incestindustrien er et godt eksempel. FMO mener alle former for vold, mot alle grupper av mennesker må anses som problemer. At kvinner skulle være mer utsatt er ikke underbygget empirisk, og med den ensidig motiverte overtalelsesretorikk utvalget har lagt seg på, er det fare for at de fagmiljøer som eventuelt skal forske på denne type problemstillinger får føringer som gjør det umulig å gjennomføre ordentlige undersøkelser. Nok et eksempel på undergraving av tilliten til Akademia.

I oppsummering (pkt 4.3.8) benyttes tallestimatet 20 000, og man hevder at dette nok er et moderat uttrykk for tingenes tilstand. Mørketallsmagien ligger på lur. FMO mener det er beklagelig at det ikke finnes skikkelige undersøkelser, men er ulikt utvalget av den oppfatning at en eventuell undersøkelse av omfang vil gi mye mindre tall enn det utvalget nok forestiller seg. FMO oppfatter mørketallsmagien som et uttrykk for fordobling av systemfeil ved at man heller ikke på dette punkt evner å gjøre rede for hvordan man beregner seg frem til de angivelig store tall.

4.4.3 - Ideologi

FMO vil også knytte noen kommentarer til kap. 3 om Forklaringer, forståelser og definisjoner, idet vi registrerer at den feministisk motiverte kriminologi her kommer til kort stilt overfor muligheten til å klargjøre begrepene. Den som har forfattet kapittelet har ikke evnet å gi en akademisk vederheftig forklaring (eller også forståelse) på relevansen av å skille mellom de ulike betegnelser. FMO antar at det skyldes en grunnleggende forvirring relatert til betydningen av å fremskaffe empiri som står for metodisk etterprøving. Den som har skrevet kapittelet må ha bedrevet for mye "dybdeintervjuer" utfra kvalitativ metodisk før-forståelse. FMO registerer også at man ikke er fornøyd med familievolds-begrepet, og undrer seg over når kvinner får nok! Familievoldsbegrepet som har fått allmenn politisk konsensus innebærer at det er vold begått av menn mot kvinner og barn. Kan det bli mer kjønnsdiskriminerende? Forholdet mellom forklaring og forståelse er paradigmatisk ikke bare innen vitenskapsteorien. I praksis viser det seg at kvinneaktivister som ikler seg rollen som forskere har en lei tendens til å blande rollene. Redegjørelse for de akademiske forutsetningene utvalget bygger sin utredning på er en alvorlig mangel, det store volumet tiltross.

4.4.4 - Politi og rettsvesen

Til slutt noen kommentarer til pkt. 9.6.5. Samværsretten er dårlig nok beskyttet som den er. Falske anklager om vold, incest og det som verre er blir hyppig brukt for å sverte menn/fedre og til å ødelegge samværsbetingelsene. FMO henviser til nettstedene www.krisesenter.org og www.texfiles.tk hvor både teori og praksis er gjennomgått til dels meget grundig i enkelte artikler.

Under pkt. 9.6.5 henvises det til Kristin Skjørtens pågående undersøkelse og FMO finner det betimelig å opplyse om enkelte sider av hennes forskning og måten den blir påberopt.

Tilgjengelighet til kilder og redegjørelse for utvalg og andre metodespørsmål er et betydelig problem forbundet med Skjørtens virksomhet, jfr. også en studie hun har foretatt sammen med Rachel Paul (2001). I forbindelse med vår studie av ot.prp. 29, 2002-03, fant vi at Skjørtens angivelige funn ikke lot seg dokumentere. Familiemedlingen (Stortingsmelding 29, 2002-03) hadde imidlertid en referanse som gjorde det mulig å etterspørre. Men Barne- og familiedepartementet (BFD) var meget uvillige.

FMO finner det pussig at man kan bygge på "foreløpige funn" når disse ikke kan etterprøves metodisk. FMO kan dessverre ikke annet enn å mistenke at dette er en bevisst strategi: - Å presentere angivelige funn som skal danne grunnlag for politiske og administrative åtgjerder før de påstått vitenskapelige undersøkelsene er publiserte, og dermed tilgjengelige. Slik forledes ulike myndighetsnivåer, medieoffentligheten, det rettssøkende publikum; også politi og rettsapparat står i fare for å bygge på uriktig kunnskapsgrunnlag om ulike konfliktfaktorers innbyrdes forhold.

Det hører med til historien at FMO fikk oversendt et eksemplar av "notat av mai 2002" (med påskriften: "Etter avtale med KS oversendes notatet", signert Gitte Gulbrandsen) etter flere oppfordringer, men først etter at Stortinget hadde behandlet lovendringsforslagene til Barneloven (pr. 12.06.03). Skjørtens "funn" gir like lite argumentativt belegg for forslaget om å senke aldergrensen for høring av barn, som til påstanden om at vold er hyppig forekommende i barnefordelingssaker.

Måten "funnene" presenteres på, senest i forbindelse med den tragiske CityPark-saken i Bergen, http://www.ba.no/nyheter/citypark-drapet/article898434.ece - bla. av Skjørten selv, kan imidlertid etterlate et inntrykk av vitenskapelighet, noe vi ikke kan se at det er grunnlag for. Det er f.eks uriktig at Skjørten har forsket på samtlige barnefordelingssaker på lagmannsrettsnivå i perioden 1998-2000. De mest interessante sakene, ikke minst med tanke på konfliktnivå, er ikke tatt med i studien. Disse kalles endringssaker, og har vært behandlet i retten tidligere. I følge NOU 1998:17 (om Barnefordelingssaker) utgjør endringgsaker ca. 30 % av saker om barnefordeling. FMO registrerer at Skjørtens uvitenskapelig frembragte "funn" igjen bringes til torgs, men at hennes notat ikke nevnes i litteraurlisten, heller lures inn bakveien med referanse til et offentlig dokument med stor tyngde (vedlegg 2 til familiemeldingen).

FMO registrerer at utvalget blander begrepene i sin fremstilling som gjennomgående er å betrakte som en ytterligere mistenkeliggjøring av fedres motiver for å ville ha kontakt med sine barn etter samlivsbrudd. I dagens Norge har fedre særdeles dårlig beskyttelse mot falske anklager; likeledes er mange barn eksponert for mødres strategier for å ødelegge forholdet mellom far og barn. Kunnskap om slike forhold er meget godt kjent ute i verden, bla. anerkjennelse av forekomsten av foreldrefiendtligjøringssyndromet (PAS - Parental Alienation Syndrome). Kunnskapsnivået hos politi og rettsapparat er grunnleggende meget svakt og kjønnsdreid. FMO oppfatter det som en ytterligere skjerpelse av konfliktpotensiale når utvalget nå går så hardt inn for å svekke fedres muligheter for å følge opp sine barn etter samlivsbrudd eller skilsmisse.

5 - Avslutning med advarsler om mulige konsekvenser av utvalgets anbefalinger

FMO er stygt redd for at om man bygger på utvalgets konklusjoner og premisser vil man i tillegg til en mengde tragiske enkeltskjebner på individnivå, samtidig på samfunnsnivå risikere at den ideologi som dermed kan få fotfeste :

- Undergraver rettssikkerheten og kvaliteten på politiets og domstolenes arbeide
- Undergraver tilliten til akademia og forvaltning/myndigheter
- Ødelegger tillit og troverdighet til grupper av kvinner

Videre advarer FMO mot at barne- og familievern får utvidete mandater basert på kvinnevoldsutvalgets forståelsesformer med tilhørende risiko for selvoppfyllende stereotypier, jfr. overgreps-hysteriet som førte til Bjugn-skandalen (har man først antydet store tall og mørketall må disse overgripere som holder seg skjult, for en hver pris finnes og dømmes - ingen vei tilbake, jfr. "Bjugnsakens psykologi" http://www.geocities.com/oletexmo/DOCS/bjugnsakenspsykologi.htm )

FMO har hatt direkte kontakt med mange menn og fedre som påstår seg utsatt for falske overgrepsanklager. Et gjennomgående trekk er hva mange oppfatter som misbruk av krisesentre. Styrking eller også lovfesting av disse sentrene vil neppe føre noe godt med seg. Det groveste eksemplet vi kjenner til er en mor i Moss som holdt 5 barn på krisesenter i over ett år, til tross for farens tilbud om å overta huset. Moren anmeldte faren for incest mot flere av barna, saken ble grundig etterforsket og henlagt som "intet straffbart forhold bevist". Men moren, hennes advokat og en såkalt sakkyndig fortsatte prosessen. På papiret har faren fortsatt samværsrett men det er overhengende fare for at forholdet mellom far og noen av barna kan være ødelagt for livet.

FMO finner det eksta viktig å advare mot Barnevernet og deres ukultur. Like lite som det er kvalitetssikring av de sakkyndige i rettsapparatet, finnes det heller ikke metoder som garanterer for sikkerheten til klientene i barnevernet. Tverrfaglige team innebærer muligheten for ansvarsfraskrivelse og utvanning av muligheten til å identifisere eksplisitt kompetanse, og legger til rette for en opphisset atmosfære og gir næring til overgrepshysteri.

Forum for Menn og Omsorg

8. mars 2004

Einar Nyaas

Ole Texmo