Høna, egget og verpingens fenomenologi
Av Ole Texmo
”Hva som er ”barns beste” er ikke noe som er gitt en
gang for alle, men avhenger av hensynet til barnet, foreldrene og den
interesse som ligger fra samfunnets side i å øke kvinners
deltakelse i arbeidslivet”. Slik skriver forsker Arnfinn J.
Andersen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved
Universitetet i Oslo i Klassekampens kronikk 12.02.08 ”Hva er
naturlig?”. Andersen argumenter gjennomgående for hensynet
til kvinners arbeidstilknytning. To andre sekvenser underbygger det
samme synet på hvordan ”barnets beste” kan
operasjonaliseres. Men kanskje har det blitt for mye tverrfaglighet for
forskeren, for lite eksakt kunnskap. ”Barnets beste” er en
rettslig standard, et juridisk begrep med begrenset nedslagsfelt. Selv
om statsfeminister i byråkrati og Akademia sikkert vil nikke
bifallende til Andersens synspunkter, er det tvilsomt om betingelser
for kvinners ”inntog i arbeidslivet” kan være gyldig
krierium. Eller er vi kommet så langt at det ikke lenger stilles
spørsmål ved legitimiteten til visse argumentative
strategier?
Natur og kultur
Kjønnsforskning er en konstruksjon. Når
kjønnsforskere skal ta for seg områder de tidligere har
vist begrenset interesse for, f.eks forholdet mellom foreldre og barn,
eller mer spesifikt: forholdet mellom foreldre og barn i lys av
Barnelovens størrelser, kan det gå over stork og stein. I
utgangspunktet har postmodernistisk orienterte kjønnsforskere
som oppfatter kjønn som en sosialt betinget kategori lite til
overs for biologiske bånd mellom barn og foreldre. En markert
motstander av ”blodets bånd” er Trine Annfeldt som i
artikkelen ”På vei mot sædens rett” (Tidsskrift
for kjønnsforskning nr 2/2005) går langt i å
vulgarisere betydningen av ryddighet i kartleggingen av punkter,
linjer, flater og rom i forholdet mellom foreldre og barn. Det hotteste
skjellsordet blant kjønnsforskere er
”heteronormativitet”. Stiller man krav til disse forskernes
ryddighet i grenseoppgangen mellom natur og kultur; mellom forklaring
og forståelse; mellom vitenskap og ideologi, forsvinner de raskt
med sosiologien mellom beina hjem til sine vernæde bedrifter i
Akademia.
Forklaring og forståelse
Vitenskapelighet kjennetegnes ved kartlegging og identifisering av
variabler og mulige feilkildenivåer. Manglende refleksjoner over
metodiske forutsetninger som forsømmer å eliminere
feilkilder, svekker validiteten, og er i likhet med studier uten
kontrollgrupper crank science. På mer folkelig og lettbegripelig
norsk er spørsmålet som søkes undergravd hos de
tverrvitenskapelig orienterte kjønnsforskerne: Gir funnene av en
studie gyldighet for en større befolkning utover de beskrevne
enkeltforhold? Kvalitativ metode og såkalte dybdeintervjuer er
fulle av uidentifiserte kildefeil hvor sammenblandingene står i
kø: Metodiske tilnærminger som forholdet mellom referat og
tolkning viskes ut, kategorier og kriterier for å skille mellom
relevante og irrelevante likheter og forskjeller oppheves. Ei vifte av
fjør kan bli til en pseudostudie av maktstrukturer i
hønsegården. I kampen for å fremme homofile og
lesbiskes rett til å skaffe seg barn utenom naturmetoden, blandes
ofte rollene hos forskere og aktivister.
Likhet og forskjell
Hensyn til kvinners deltakelse i arbeidslivet som legitim faktor i
vurderingen av barns beste kan ikke være gyldig. Spesielt ikke
hvis man antar at barnets selvstendige interesser og behov må
kartlegges mest mulig uavhengig av ensidig motivert
kjønnspolitikk for å tilrettelegge for kvinners behov.
Antar man dessuten at barnet har en far, at denne faren også har
en direkte betydning for barnet og at likeverdige tilknytningsforhold
til både mor og far kan betraktes som goder, blir bildet straks
mer nyansert enn forsker Andersen utlegger i sin kronikk. Han viser til
en studie han har gjort, hvor foreldrene hver på sin kant har
tilpasset og samordnet sin omsorg til noe enhetlig innenfor rammen av
to bosteder. Den lite meningsbærende termen bosted kan umulig
være mest relevante forskningsgjenstand når samarbeid og
omsorg/samvær skal studeres. Er forsker Andersen helt klar over
hva han driver med?. Hvilken gyldighet har hans funn? Uten
kontrollgruppe for de som opptrer naturlig og upåvirket av
forsker og forskningsgjenstander, er slike studier ubrukelige.
Komplementaritet og likeverd
Verdien av komplementaritet viser seg ved at utfyllende foreldreroller
gir barn en rikere forståelse av mor og fars likeverdighet og
på samme tid forskjellighet. Med likekjønnede foreldreskap
utviskes denne verdien, ikke usannsynlig til skade for barn,
sammenlignet med hva barn får av biologiske foreldre med ulikt
kjønn. Motstanden mot delt omsorg bygger i hovedsak på
manglende anerkjennelse av begge foreldre som likeverdige. I Andersens
kronikk er det mors mulighetsbetingelser som deltaker i arbeidslivet
som kommer først. Fars muligheter som omsorgsforelder kommer
så avledet av hensyn til mor. I kartleggingen av faktorenes orden
begåes oftest den samme feilslutning som når naturens orden
skal forståes og forklares. I denne verpingens fenomenologi blir
farskapet i beste fall en avhengig variabel.
Kvalitet og kvantitet
Uten far som en likeverdig betraktet og potensielt
tilstedeværende forelder vil studier som ikke holder seg med
objektive mål på hva som studeres, kunne misbrukes til
å fremme synspunkter det ikke er dekning for. Et grelt eksempel
er en fersk doktorgradsstudie av skilsmissebarn hvor utvalget på
12 barn er hentet fra definerte belastningshjem formidlet gjennom
rusomsorg, sosialkontor og pp-tjeneste. Førstelektor Inge Kvaran
ved Høyskolen i Trondhjem lar seg ikke begrense av manglende
representativitet for sine studieobjekter når han i Adresseavisen
13.02.08 uttaler seg om påståtte skadevirkninger ved delt
omsorg. Forskning på barn og foreldre etter samlivsbrudd lider
under en statsfeministisk tvangstrøye hvor prioritering av
kvalitativ metode muliggjør utvanning av skille mellom vitenskap
og ideologi. Empiriske studier som gir kunnskap velges bort.