Høna, egget og verpingens fenomenologi



Av Ole Texmo



”Hva som er ”barns beste” er ikke noe som er gitt en gang for alle, men avhenger av hensynet til barnet, foreldrene og den interesse som ligger fra samfunnets side i å øke kvinners deltakelse i arbeidslivet”. Slik skriver forsker Arnfinn J. Andersen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo i Klassekampens kronikk 12.02.08 ”Hva er naturlig?”. Andersen argumenter gjennomgående for hensynet til kvinners arbeidstilknytning. To andre sekvenser underbygger det samme synet på hvordan ”barnets beste” kan operasjonaliseres. Men kanskje har det blitt for mye tverrfaglighet for forskeren, for lite eksakt kunnskap. ”Barnets beste” er en rettslig standard, et juridisk begrep med begrenset nedslagsfelt. Selv om statsfeminister i byråkrati og Akademia sikkert vil nikke bifallende til Andersens synspunkter, er det tvilsomt om betingelser for kvinners ”inntog i arbeidslivet” kan være gyldig krierium. Eller er vi kommet så langt at det ikke lenger stilles spørsmål ved legitimiteten til visse argumentative strategier?

Natur og kultur

Kjønnsforskning er en konstruksjon. Når kjønnsforskere skal ta for seg områder de tidligere har vist begrenset interesse for, f.eks forholdet mellom foreldre og barn, eller mer spesifikt: forholdet mellom foreldre og barn i lys av Barnelovens størrelser, kan det gå over stork og stein. I utgangspunktet har postmodernistisk orienterte kjønnsforskere som oppfatter kjønn som en sosialt betinget kategori lite til overs for biologiske bånd mellom barn og foreldre. En markert motstander av ”blodets bånd” er Trine Annfeldt som i artikkelen ”På vei mot sædens rett” (Tidsskrift for kjønnsforskning nr 2/2005) går langt i å vulgarisere betydningen av ryddighet i kartleggingen av punkter, linjer, flater og rom i forholdet mellom foreldre og barn. Det hotteste skjellsordet blant kjønnsforskere er ”heteronormativitet”. Stiller man krav til disse forskernes ryddighet i grenseoppgangen mellom natur og kultur; mellom forklaring og forståelse; mellom vitenskap og ideologi, forsvinner de raskt med sosiologien mellom beina hjem til sine vernæde bedrifter i Akademia.

Forklaring og forståelse

Vitenskapelighet kjennetegnes ved kartlegging og identifisering av variabler og mulige feilkildenivåer. Manglende refleksjoner over metodiske forutsetninger som forsømmer å eliminere feilkilder, svekker validiteten, og er i likhet med studier uten kontrollgrupper crank science. På mer folkelig og lettbegripelig norsk er spørsmålet som søkes undergravd hos de tverrvitenskapelig orienterte kjønnsforskerne: Gir funnene av en studie gyldighet for en større befolkning utover de beskrevne enkeltforhold? Kvalitativ metode og såkalte dybdeintervjuer er fulle av uidentifiserte kildefeil hvor sammenblandingene står i kø: Metodiske tilnærminger som forholdet mellom referat og tolkning viskes ut, kategorier og kriterier for å skille mellom relevante og irrelevante likheter og forskjeller oppheves. Ei vifte av fjør kan bli til en pseudostudie av maktstrukturer i hønsegården. I kampen for å fremme homofile og lesbiskes rett til å skaffe seg barn utenom naturmetoden, blandes ofte rollene hos forskere og aktivister.

Likhet og forskjell

Hensyn til kvinners deltakelse i arbeidslivet som legitim faktor i vurderingen av barns beste kan ikke være gyldig. Spesielt ikke hvis man antar at barnets selvstendige interesser og behov må kartlegges mest mulig uavhengig av ensidig motivert kjønnspolitikk for å tilrettelegge for kvinners behov. Antar man dessuten at barnet har en far, at denne faren også har en direkte betydning for barnet og at likeverdige tilknytningsforhold til både mor og far kan betraktes som goder, blir bildet straks mer nyansert enn forsker Andersen utlegger i sin kronikk. Han viser til en studie han har gjort, hvor foreldrene hver på sin kant har tilpasset og samordnet sin omsorg til noe enhetlig innenfor rammen av to bosteder. Den lite meningsbærende termen bosted kan umulig være mest relevante forskningsgjenstand når samarbeid og omsorg/samvær skal studeres. Er forsker Andersen helt klar over hva han driver med?. Hvilken gyldighet har hans funn? Uten kontrollgruppe for de som opptrer naturlig og upåvirket av forsker og forskningsgjenstander, er slike studier ubrukelige.

Komplementaritet og likeverd

Verdien av komplementaritet viser seg ved at utfyllende foreldreroller gir barn en rikere forståelse av mor og fars likeverdighet og på samme tid forskjellighet. Med likekjønnede foreldreskap utviskes denne verdien, ikke usannsynlig til skade for barn, sammenlignet med hva barn får av biologiske foreldre med ulikt kjønn. Motstanden mot delt omsorg bygger i hovedsak på manglende anerkjennelse av begge foreldre som likeverdige. I Andersens kronikk er det mors mulighetsbetingelser som deltaker i arbeidslivet som kommer først. Fars muligheter som omsorgsforelder kommer så avledet av hensyn til mor. I kartleggingen av faktorenes orden begåes oftest den samme feilslutning som når naturens orden skal forståes og forklares. I denne verpingens fenomenologi blir farskapet i beste fall en avhengig variabel.

Kvalitet og kvantitet

Uten far som en likeverdig betraktet og potensielt tilstedeværende forelder vil studier som ikke holder seg med objektive mål på hva som studeres, kunne misbrukes til å fremme synspunkter det ikke er dekning for. Et grelt eksempel er en fersk doktorgradsstudie av skilsmissebarn hvor utvalget på 12 barn er hentet fra definerte belastningshjem formidlet gjennom rusomsorg, sosialkontor og pp-tjeneste. Førstelektor Inge Kvaran ved Høyskolen i Trondhjem lar seg ikke begrense av manglende representativitet for sine studieobjekter når han i Adresseavisen 13.02.08 uttaler seg om påståtte skadevirkninger ved delt omsorg. Forskning på barn og foreldre etter samlivsbrudd lider under en statsfeministisk tvangstrøye hvor prioritering av kvalitativ metode muliggjør utvanning av skille mellom vitenskap og ideologi. Empiriske studier som gir kunnskap velges bort.