Hodeløst av barneombudet

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

”Barn skal ikke tvinges til samvær hvis barnet viser redsel og sterk uro”, sier barneombud Reidar Hjermann (Aftenposten 24.11.10). ”Barnevernet bør oftere trosse domstolenes avgjørelser i disse sakene”, fortsetter han, med henvining til at barnevernet i enkelte saker overprøver domstolene. Dette er så hodeløst det kan få blitt. For det første er det svært mange saker hvor det foreligger tvilsomme strategier fra den ene partens side hvor barn blir involvert på skadelig vis. Barn blir nektet samvær, inngitt skremmebilde av den fraværende forelderen, og påvirkes gradvis til å ta avstand fra samværsforelderen.

Det fins relativt mange slike saker i domstolene. Retten vil i noen tilfeller gjennomskue den invaderende forelderens motiver og rolle, og tiltross for at barnet vegrer seg, bestemme at det skal være samvær da totalt brudd mellom barnet og den delvis utstøtte forelderen representerer en større risiko for langvarig skade på barnet. Forutsetningsvis har retten foretatt en avveining av ulike risikoscenarier. Å tvinge barn til samvær eller sogar flytting til den andre forelderen etter slike prosesser hvor det er beviselig skadelig påvikning fra den ene forelderen, er ikke galt.

For det andre er det tvilsom juss å la et forvaltningsorgan som barnevernet overprøve utfallet av en sivilrettslig avgjørelsesprosess, både med hensyn til prøving av bevisgjenstander og for resultatet: Skal barnevernet i så fall bringe barnet tilbake til den fiendtliggjørende forelderen, eller anbringe barnet utenfor begge foreldrenes kontaktsfære? Barneombudet vil ha flere slike tilfeller hvor rettslig regulering og alminnelig rettssikkerhet settes til side. I barnevernsaker er foreldrepartene rettsløse. Barnets rettsvern blir ikke nødvendigvis ivaretatt. Barneombudet kan umulig ha reflektert over problemstillingene.

Hvis det er erkjent at et barn lider under skadelig foreldrefiendtliggjøring hos den ene forelderen, bør det tvert i mot oftere vurderes som det minst skadelige alternativ å flytte barnet til den andre hvis forholdene ligger til rette. Det er kun hvis det kan påvises omsorgssvikt for begge bostedsalternativene, hos begge foreldreregimene, at barnevernet har grunn til bekymring og melde sak for Fylkesnemnda. Barneombudets holdning er ikke bare hodeløs, men også hjerteløs overfor norske barn som jevnlig blir del i ensidig motiverte svertekampanjer. Med fravær av kontakt med den andre forelderen som konsekvens.