Hjelmeland-saken

 

av Ole Texmo, free-lance skribent

 

 

Før eller senere måtte det skje. En desperat mann og far går til det drastiske skritt å iscenesette et gisseldrama som skaker hele nasjonen. Denne mann og far har ikke usannsynlig mistet det meste av tilliten til rettsapparat, politimyndigheter og et femininisert velferdssystem hvor hensynet til å dekke over systemfeil samt gi legitimitet til rabiate kvinners overgrepshysteriske tilbøyeligheter går foran beskyttelsen av det primære gjensidige behov for kontakt mellom far og barn. 

 

For de som måtte kjenne noe til barnelovsystemets virkemåte kommer gisseldramaet og dets forhistorie; mannen og barnefarens "motiver", ikke som noen overraskelse. Lignende episoder kommer garantert til å skje igjen, medmindre ansvarlige myndigheter tar til vettet og ser hvor problemene ligger, slik at  tilsynelatende uforståelige handlinger blir begripelige, hensett til forhistorie og systemsvikt. For politiet må det  være en vekker at det er Lønning og Staff som "løser" gisseldramaet og ikke politiets vanvittige oppbud av terrorpatruljer. Staff kjenner godt til den problematikk som utløste dramaet.

 

Kunnskapssvikten

Mandag 15. mai, på den internasjonale familiedagen får vi dokumentert virkningen av en av de mange sviktende tendenser i vår "retts - og velferdsstat": Fedre er annenrangs; mødre kan fremme overgrepssbeskyldninger og annet vrøvl uten at man setter inn ressurser på å snakke disse mødrene til rette. Politi og rettsvesen svikter på dette område, noe det er på tide en bredere offentlighet får øynene opp for. Vi får dokumentert at drives menn og fedre for langt ut i rettsløsheten vil enkelte ty til drastiske virkemidler for å få oppmerksomhet for sin "sak". Ingen bør strengt tatt overraskes over en slik utvikling, og det er på dette punkt det blir interessant å se nærmere på uttrykksmåter som "beredskap".

 

Gisseldramaer er festmåltider for katastrofepsykologer, men hva har disse tragedieparasittene egentlig og fare med utover selvfølgeligheter som at man må snakke sammen med barna og med hverandre. Når disse tøvluggene har gjentatt sine fraser for n`te gang og gjort seg interessante med ord og uttrykk som "mentalt forberedt" og "kommunale kriseplaner", siger tomheten innover Redaksjon 21 og andre medier som aldri har forbrent en kalori for å skaffe seg grunnkunnskaper om rettslig-juridiske sider av barnefordelingsproblematikken eller stilt spørsmål ved det "psycho-babble" man forer publikum med. Arbeidsmessig kreves det et minimum å sette studio med synsere som forteller at vi må snakke sammen og en førskolelærer som bedyrer at førskolelærere har kompetanse og erfaring med å tackle kriser. Pedagoger lærer ikke mer av sin påståtte erfaring enn jurister, psykologer og journalister; dvs man opplæres til å tro at erfaring tilegnes, men uten å lære hvordan kunnskap systematiseres fra spredte opplevelser til viten. Det er langt mer krevende å skaffe seg kunnskaper om de grunnleggende (mis)forhold i lovgivning, rettspleie og en overgrepshysterisk infisert politietat, samt fokusere på det tilnærmet totale fravær av dokumentert og etterprøvbar fagkunnskap. Her er vi ved kjernen i "beredskapsproblematikken".

 

 

Kriseforståelse

Politiet har sine beredskapstropper. Psykonomene har vært på kurs hos Raundalen og Dyregrov hvor de har lært seg noen fine fraser inneholdende "mental" og "psykologisk", hvoretter man går rundt og innbiller seg at man skal mestre de problemer som måtte oppstå når en person som opplever seg sviktet av "systemet" vender sin aggregerte tilkortkommenhet utad. Noe av det mest fascinerende med psykologer er hvor utrolig lite psykologisk innsikt de har i helt elementære saker og ting, hvorav forholdet mellom foreldre og barn tør være relevant, også utover Hjelmelandsakens aktualitet. Når en mann og far tar ut sin oppsamlede frustrasjon og begår hva de fleste av oss neppe vil forsvare, uten i lisensiert advokatøyemed, skjer det fordi samfunnet med all sin psykoekspertise ikke vil anerkjenne farens status som  fullverdig forelder. Dette verken kan eller vil psykologer forstå. Når psykologer opptrer som familierådgivere, sakkyndige og TV-synsere har de en lei ballast å slite med: en formidabel kunnskapssvikt; et stort tomt hull i pensumet kalt Far.

 

Hjelmeland-saken kunne vært unngått hvis samfunnets legitime myndigheter hadde anerkjent Far som en fullverdig forelder. I Norge går det rundt et utall av udetonerte bomber med ødelagte omsorgssaker og overgrepsbeskyldninger så nært inn på kropp og sjel at det før eller senere vil renne over for noen. Media er ikke ukjent med slike tilstander; ikke så rent få fedre har forsøkt å fremme sine synspunkter overfor blaserte journalister som nok kan vise interesse, men som når vinklingen på problemene skal velges tyr til den gamle oppskrift med å hitkalle en Raundalen-kloning.

 

 

"Shoot the Messenger"

Mange fedre som kjenner mer enn sunt er den problematikk som ligger bak og under Hjelmeland-saken, har forgjeves gjort sine henvendelser til journalister i toneangivende medier. Når Hjelmeland-saken fikk en løsning uten at skudd ble avfyrt kan vi kanhende takke de to gamle kumpaner Lønning og Staff, så får heller NRK og resten av media være grønne av misunnelse og rope på etikken all den tid man ikke hadde den bakgrunnsforståelse og det kunnskapsnettverk som skulle til for å sikre seg scoopet. Lønning har tatt frustrerte fedre på alvor før, til kollegers ergrelse. Det er et interessant psykologisk fenomen at man i Hjelmeland-sakens kjølvann retter aggresjonen mot den person og institusjon som ikke usannsynlig bidro til å "løse" saken; politiets egne strategier slo vitterlig feil, noe media glatt dekker over, bl.a ved å fremstille direkteinnslaget i "Sentrum" som "forhandlinger", og at man dermed gikk politiet i næringen. Politiet er sure fordi de selv ikke evnet å "løse" saken, og lar frustrasjonen gå ut over den som lykkedes. Uortodokse sluggere med liten tiltrekning på TV-annonsører er kanhende ikke det værste media kan holde seg med.

 

Beredskap

Når en krisesituasjon er et etablert faktum yngler tragedieparasittene frem. Da er det tid for å snakke sammen om det som har skjedd. Spør man en psykolog om bakgrunnen for at en mann og far setter uskyldige andres liv og helse i fare ved å ta en hel barnehage som gissel for å markere sin tilkortkommenhet overfor systemet, vil psykologens fagkunnskap komme til kort. Myten om at man lærer av erfaring er utbredt også utover psykologprofesjonen. Grunnleggende skille mellom årsak og virkning er uvesentlige i embedsstudier hvor man "lærer" at projisering og andre forsvarsmekanismer er for lekfolk. Fagfolk går i læreterapi og blir dermed kvitt denslags tilbøyeligheter. Denne akademisk legitimerte form for indoktrinering hvis funksjon også rommer muligheten for å snakke bort grunnleggende vrangforestillinger, tilhører de doxiske rom; ikke-temaene; hullene i pensum. Systemfeil som at far og mor er grunnleggende diskriminert i lovgivning og rettspleie genererer muligheter for at psykologene gis en status som eksperter på områder de strengt tatt ikke kan eller ønsker å vite noe om; navnlig forholdet mellom far og barn.

Den beredskap i form av et kunnskapsgrunnlag som anvendt kunne forebygget krisestuasjoner som Hjelmeland-saken er psykologene og deres mikrofonstativer i media lite interesserte i. Da er det mer bekvemt og markedsrettet å pledere for krisesentre og snakkegrupper, som om disse er i stand til å forhindre at nye krisesituasjoner oppstår. Det er ikke gitt at man lærer av erfaring.