Hjelmelandsaken - 3 år etter

av Ole Texmo, free-lancer

Den 15. mai 2000 - på den internasjonale familiedagen - kunne vi høre på nyhetene midt på dagen at en mann hadde tatt en hel barnehage som gissel. Utover dagen og kvelden kunne vi via media følge gisseldramaet på nært hold. Mannen overga seg da han fikk komme til orde på TV.

Deler av sivilsakskomplekset som ligger bak "gisseldramaet" kan leses ut av Høyesteretts kjennelse (HRK) av16. mai 2000, publisert i Norsk rettstidende  på sidene 874-876 (Rt 2000 s 874). Avgjørelsen innebar at kontakt mellom far og barn ble avskåret mens saken var til behandling. Kjæremålssaken var en del av et større sakskompleks vi i ettertid kaller "Hjelmelandsaken", bestående av sivilsak om barnefordeling og to straffesaker. Den ene straffesaken omhandlet angivelig voldtekt fra mannen mot kvinnen som også er mor til fellesbarn og motpart i sivilsak om barnefordeling. Den andre straffesaken gjaldt aksjonen mannen (faren) iscenesatte den 15. mai.

HRK ble avsagt før gisseldramaet fant sted, men datert dagen etter. Ved å lese HRK får vi vite at mannen/faren i sivilsaken om barnefordeling var tilkjent den daglige omsorg for sine to barn i Ryfylke herredsretts dom av 12. nov. 1999. Samtidig ble avsagt kjennelse på at ordningen skulle gjelde frem til rettskraftig dom.

På et tidspunkt hvor faren etter morens anmeldelse for påstått voldtekt satt i varetekt, fremmet moren begjæring om midlertidig forføyning med krav om endring av midlertidig avgjørelse om daglig omsorg og samvær. Retten tok seg ikke bryet med å innhente tilsvar fra faren som satt i varetekt for den angivelige voldtekt, og avsa kjennelse 28. des. 1999 i morens favør. Hvor begge parter kom til orde på lik linje, fikk faren den daglige omsorg. Med ensidig sakførsel og opplysning hvor den ene parten (faren) var utestengt, vant moren frem med sitt krav, ikke bare om å bli tilkjent daglig omsorg, men også at faren ikke skulle ha samvær med barna så lenge saken pågikk.

Fra Høyesteretts saksfremstilling hitsettes følgende sekvens:

Før dommen ( av 12.nov 1999  - red.anm. ) ble påanket, men etter at fristen for å påkjære den midlertidige avgjørelsen var utløpt,  (våre understrekninger - red.anm. ) fremsatte B begjæring til X namsrett om endring av den midlertidige avgjørelsen. Bakgrunnen var at B hadde anmeldt A for voldtekt, og at han i den forbindelse satt i varetekstsfengsel. Namsretten, som fant at vilkårene for å avgjøre saken uten at motparten ble hørt var oppfylt,   avsa 28. desember 1999 kjennelse om at barna skal bo fast hos B inntil rettskraftig dom foreligger og at A ikke skal ha samvær før dette.

HRK nevner ikke hvilken hjemmel (les: lovparagraf) namsretten evt. påberopte seg  for å avgjøre saken uten at motparten ble hørt  .

Namsrettens kjennelse ble stadfestet av lagmannsretten i kjennelse av 28. mars 2000. I HRK  bemerkes:

Det foreligger et videre kjæremål over en kjennelse av lagmannsretten. Utvalget kan da bare prøve om det er noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller generelle lovtolkning, jf. tvml § 404 første ledd.

Et spørsmål som kan stilles er følgende: Har lagmannsretten dekket over herredsretten/namsrettens  mulige feil bruk av hjemmel i trygg forvissning om at prosessreglene begrenser muligheten til å overprøve såvel herredsretten som lagmannsrettens valg av grunnlag for avgjørelse ?

Gisselmannen benekter at den angivelige voldtekt har funnet sted. Vi tillater oss å støtte ham på dette punkt. At det var kjennskapet til Høyesteretts avgjørelse, formidlet tidligere på dagen den 15. mai 2000, som fikk begeret til å flyte over, har gått media hus forbi. Det forhold at det var faren som hadde fått medhold i barnefordelingssaken så langt, og at moren ikke benyttet seg av kjæremålsadgangen, men heller begjærte midlertidig forføyning, gir grunn til å spekulere i om "voldtektsepisoden" ble iscenesatt på et tidspunkt hvor det var moren som hadde motiv for å skape en konflikt som kunne påberopes som grunnlag for endring av midlertidige avgjørelse (kjennelse avsagt samtidig med dom i herredsretten - begge i farens favør). Fremstillingen i straffedommen er lite objektiv og strengt tatt uegnet til å dokumentere hvorvidt voldtekt virkelig fant sted, langt mindre om den var planlagt.

Gisselaksjonen kan på bakgrunn av mannens i tid korte kjennskap til resultatet av Høyesteretts saksbehandling neppe sies å være planlagt. Sorenskriveren som administrerte sivilsaken og straffesaken burde erklært seg inhabil i sistnevnte. Gisselsaken og voldtektssaken ble for sikkerhets skyld slått sammen, og mannen er dømt til 6 års fengsel hvorav 3 år for den angivelige voldtekt; begge handlinger iflg retten utført med forsett. Man kunne umulig frikjenne mannen for voldtek da resten av Hjelmelandssaken med alle formildende omstendigheter i mente ville falt sammen som et korthus.  Nå er mannen "på rømmen i syden" iflg ukebladet Se&Hør (nr 27 - 2002).

Den frustrasjon som kan drive ellers stødige fedre farlig nær grensen som gjør dem til "gisselmenn", er ikke utenkelig resultat av systemfeil. Dette perspektiv har vært fraværende i den kompakte fordømmelse som er blitt mannen og aksjonen til del. Gisselaksjonen ble delvis overført i media og man kan for dette forhold vanskelig tale om bevisproblemer. Resten er i beste fall sirkulært inntil grensen for det parodiske juristeri: en arrangert "voldtekt", hvis konsekvens er fradømmelse av kontakt med barna som i sin tur skaper den frustrasjon som får mannen til å gå over streken, på hvilket grunnlag man kan tilskrive mannen tilbøyeligheter også i retning voldtekt av sin ekskone, barnas mor. Man skulle tro jurister oftere spurte seg: hvem har egentlig motivet ! Hvor dum eller overmodig kan en mann/far som netopp har "vunnet" en ikke uavsluttet barnefordelingssak tenkes å være ?

Disse linjer er ikke et forsvar for gisselaksjonen. Barnehageansatte som sliter med traumer har min medfølelse. Systemfeilene må under debatt; juristeriet som mulig tilrettelegger av justismord og overgrep i lovens navn, eller som årsak til gisseldramaer. Kompetansereglene for videre kjæremål begrenser mulighet for å kunne vurdere sakens realia. Med et selvbeskyttende lovsystem blir prøvelsesretten ikke sjelden illusorisk. Holdningen til barnas medbestemmelse kommer slik til uttrykk: Det er et tvilsomt spørsmål om det kan gjelde som alminnelig regel at barn over 12 år skal få si sin mening også i saker om midlertidig avgjørelse av hvor barnet skal bo  (Rt 2000 s876).

Høyesterett slipper å ta stilling til om det er "tvilsomt" om det kan gjelde som alminnelig regel at motparten skal få si sin mening, eller at hjemmel idetminste må oppgis for å kvalifisere at vilkår er "funnet". Til det aktuelle spørsmål om barns medbestemmelse i viktige saker, et lovforslag skal behandles i disse dager, merker man seg Høyesteretts holdning. Iflg NOU 1998:17, som forslaget (ot prp nr 29 (2002-03)) er en oppfølger av, er ca 30 pst av barnefordelingssaker endringssaker. I de fleste saker avsies midlertidige avgjørelser med stor betydning for barna og for sakens opplysning og videre forløp. Formodentlig har sorenskriveren i Ryfylke benyttet seg av Barnelovens § 38, 3.ledd for å unndra mannen/faren innflytelse på endringssakens opplysning. Den formodede tabbe de overordnede instanser burde ha oppdaget er at sak allerede var reist, jf konkret uttrykksmåte i tredje ledds første setning. Bl § 38 gjelder Førebels avgjerd om foreldreansvaret eller om kven barnet skal bu saman med.  Kjæremålsinstansen(e) kan beskyldes for å ville dekke over dette forhold. Hvorfor er forøvrig endringssaken behandlet av namsretten, slik sitat fra HRK viser? Vet ikke juristene hvor sakene hører hjemme ? Vi kan få med værre tildragelser enn Hjelmelandsaken å gjøre hvis vi ikke lærer av feilene i denne saken.