Historieløst om fedreomsorg

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Sosialantropolog Runar Døving oppkaster seg i VGs kronikk 26.10.10 ”Lenge leve pappapermen” til historiker når han skal propagandere fedrekvotens politiske suksess. Som om fedre ikke var i stand til å ta seg av barn uten at staten fortalte oss hvordan og hvorfor. Som om Døving behersker kildekritikkens metodekrav. Døvings biologistiske kunnskaps- og menneskesyn ytrer seg slik at kvinnen har forrang men at ”kvinnelig omsorg kan læres”. Han ser bort fra at fedre fremdeles ikke har fått selvstendig opptjeningsrett, og at fedre av seg selv kan dra omsorg for egne barn uten gulrot og pisk.

Døvings perspektiv går 15 år tilbake. Pr 1995 hadde jeg selv vært delvis hjemmeværende i ca 3 år, trillet barnevogn og tatt med barnet til helsestasjon. I likhet med andre moderne fedre som uten fedrekvote eller lønnet pappaperm hadde jeg utfordret likestillingsparadigmet. Fedre har med innført fedrekvote fremdeles ikke fått selvstendig juridisk og økonomisk status i forhold til våre barn. Uten belegg hevder Døving at fedre som er mye sammen med barna vinner på omsorgsengasjementet ved samlivsbrudd og barnefordeling. Hvor har han dette fra?

Ettersom jeg har holdt på med dette de siste 15 åra og lest meg opp på norsk barnelovhistorie, inkludert lovforarbeider og andre rettskilder, vil jeg uten å nøle betegne Døvings utlegning av lov og rett på dette området for dilletanteri av verste skuffe. Uttrykket ”egnet omsorgsperson” er ikke noe sentralt juridisk begrep, verken i lovtekst, forarbeider eller i rettspraksis (Døving kan google på lovdata hvis han gider). Døving serverer en populær fordom ved å utlegge rettspraksis som om utfall av barnefordeling er et følgeriktig resultat i forlengelsen av barneomsorg før bruddet. Fedre som taper i retten får med andre ord som fortjent.

Fedre som blir parter i barnefordelingssaker har ikke usannsynlig hatt mer enn gjennomsnittlig omsorg for sine barn. Dette perspektivet ekskluderer sosiolog Knut Oftung fullstendig i sin studie ”Skilte fedre: Omsorg, mestring og livskvalitet”. Det fins intet grunnlag for å anta at omsorgsinnsats før brudd med mor blir premiert av retten. Døving tilskriver Oftungs doktorgradsstudie pionerstatus for å synliggjøre norske fedres problemer med å følge opp sine barn etter skilsmisse. I motsetning til Døving var jeg tilstede og stilte kritiske spørsmål under disputasen.

Oftungs studie gir ingen svar og stiller heller ingen myteknusende spørsmål. Fedre som protesterer mot Døvings historieløshet, eller mot representativiteten i funnene fra sosiolog Oftungs strategiske utvalg (19 fedre) hvor erfaringer fra barnefordelingssaker er systematisk valgt bort, får ingen anerkjennelse i feministstaten. Det bør også høyrefeminist Julie Voldberg (VG 02.11.10) merke seg. Valgfrihetsmantraet kan med fordel suppleres av en mer grunnleggende debatt om hvordan ekte involverte fedre blir behandlet av rett og samfunn. For ikke å nevne utvanning av foreldrebegrepet.