Frykten for fedrene
Av
I to kronikker 17.08.08 og 20.08.08 får to typer advokater
slippe til med synspunkter på egen virksomhet og problemer deres klienter
sliter med. Fellesnevner er barnefordelingssaker med innslag av påstander om
vold.
Mitt hovedanliggende vil utover nyansering av begge advokatgruppenes syn, være fokus på systembetingelser som spiller foreldrene ut mot hverandre. Sentralt omdreiningspunkt er beviskrav, en rettssikkerhetsfaktor som ideelt bør beskytte alle parter, også barna. Den mannlige advokaten Flatebø (BT 17.08.08) har representert ”22 forbannede fedre” og tydeligvis ikke hatt særlig suksess. Utfra selvforsikringer har han lykkedes mer som ”advokatmekler”, men vi får ingen forklaring på hvorfor og hvordan. Jurister er ikke nødvendigvis skolerte på metodekriterier som målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Flatebø blander sammen skilsmisse og barnefordeling i klassisk stil. En juridisk-rettslig relevant størrelse som beviskrav til påstander om vold nevnes ikke.
Hans klienter formidler opplevelser en del lesere vil finne usannsynlige, men jeg har selv sett og erfart at beskrivelsen stemmer på mange nok tilfeller. Beskrivelser av komplotter og falske beskyldninger som strategier for å utmanøvrere oppegående fedre kan være sanne, iallfall subjektivt. Problemet er at denne type fremstilling kun er anekdotisk evident i motsetning til empirisk evident og beleggbar, representativ i forhold til en større populasjon, beregnet utfra vitenskapelige undersøkelser med kontrollgrupper og krav til reliabilitet og validitet for hva som undersøkes. Uten forsøk på å heve spørsmålene opp på et nivå med drøfting av krav til utredningsmetodikk for undersøkelse av påstander, blir kjønnspolariseringen dominerende .
De kvinnelige advokatene Hånes og Matres (BT 20.08.08) formidling av mødres klienthistorier ligner Flatabøs, men med motsatt fortegn. Dessuten bommer de såpass grovt på barnelovjussens innretninger, at deres fremstilling av presumptivt reelt voldsutsatte kvinner kan risikere å falle, når involvering av barn i fiendebilde og måten barn høres på i retten, blir fremstilt. ”Er det påstander om vold skjer disse samtalene i regi av sakkyndige, vanligvis barnepsykologer med spesialkompetanse”. Hvor har man dette fra? Dommersamtaler er det vanligste. Dommere uten falig interessere for formkrav (prosessuelt) eller innhold (materielt) får drive med insensitivt utidig press overfor barn som ikke ønsker å velge mellom foreldrene.
Det er ikke utviklet kompetanse på samtaler med barn i barnefordelingssaker, de sakkyndige er i regelen klinikere uten særlige kvalifikasjoner. Påstander om vold er gjennomgående underkommunisert i rettspleien. Slike påstander forekommer hyppig, men blir ikke underkastet realitetsbehandling. ”Loven gjør ikke lenger forskjell på mor og far som omsorgsperson”, skriver de kvinnelige advokatene, i fortsettelsen heter det: ”fokuset er flyttet fra mor til barnets beste”. Barneloven skiller mellom omsorg (bosted) og samvær, et skille som virker konfliktdrivende. Far taper som oftest og blir degradert som forelder. ”Barnets beste” – kriteriet er upresist og hjemler adgang til å lure morspresumpsjonen inn bakveien. Dommere er opplært til å betrakte krav til begrunnelse som konfliktskapende.
Juristene har ikke villet utvikle fag på barnelovområdet. Sentrale spørsmål omkring hvem av partene som har søksmåls-, dokumentasjons- og bevisbyrde er ikke blitt gjenstand for forskning. Beviskravene er lempet såpass kraftig at det er fritt frem for å fremsette vildløftige påstander om vold og overgrep. En arbeidsgruppe (2004) fikk som mandat å utrede behovet for bevisregler i sivile saker om barnefordeling når det forekommer påstander om overgrep, men unnlot å svare. Imidlertid tok man for gitt at samværsretten står for sterkt, og at voldspåstander ikke taes på alvor i retten. Henvisning til forskningsprosjekter som ikke tilfredstiller krav til gyldighet med tanke på hva resultatene viser i forhold til hva som undersøkes (validitet), undergraver seriøsiteten i lovarbeidet..
”Forbannede fedre” har sine grunner for å mistenke lovmakerne for å drive ideologisk betinget sammenblandig av juss og kvinnepolitikk. Når retten ikke realitetsbehandler påstander om vold skyldes unnlatelsen like gjerne at man vil skjerme den av partene som fremsetter uvederheftige påstander, når denne parten ellers i rettens øyne utpekes som vinner. Dette profiterer mødre på. Det er lønnsomt og straffritt å fremsette falske beskyldninger. Skapes en konflikt kan retten under henvisning til konfliktnivå – uten krav til regress – dømme i mors favør selv om hun beviselig har spekulert i å bruke tvilsomme påstander til å skape konflikten. Denne strategien er krisesenter-advoktater og rettens øvrige profesjonelle aktører kjent med.
Krisesenteradvokatene må gjerne oppleve seg og sine klienter mistenkeliggjort all den tid de ikke sorterer vekk de råtne eggene fra kurven. De reellt voldsutsatte burde ikke ha noe å tape på ordentlige beviskrav og kvalifisert saksbehandling. Er faren voldelig – både som ekspartner med relevans for fremtidig foreldresamarbeide, og som far med ansvar for barn også som rollemodell – burde det ikke være noen stor kunst å diskvalifisere faren som omsorgs eller også samværskandidat. Slik situasjonen er nå blir alle tapere i et system som langt på vei har undergravd muligheten til å få opplyst sakene med holdbare og relevante virkemidler. Dermed kan barn havne hos voldelige fedre. Frykten for disse fedrene er reell nok hos noen mødre og deres advokater. Men rett heller kritikken mot sviktende beviskrav som også kan ramme uskyldige!
Noen dommere frykter å bli beskyldt for kjønnsdiskriminering og dømmer enkelte ganger i mindre skikkede fedres favør. Men barna kan også forhindres kontakt med kjærlige og ansvarlige fedre som utmanøvreres av et retssapparat mer opptatt av å ha ryggen fri i forhold til eget juristeri og prestisje enn å sikre barns kontakt med begge foreldrene på tilnærmet likeverdig grunnlag. Barneloven genererer systemfeil som virker konfliktdrivende for alle parter. Når fedre som ikke finner seg i å bli klassifisert som annenrangs foreldre av statsfeminister og fagfolk som vil holde på mødrehegemoniet, protesterer mot konservative jurister og psykologers kjønnsrollestereotypier, oppfattes de som trusler og trøbbelmakere. Denne dynamikken har skapt grunnlag for å produsere ugrunnede påstander om vold og overgrep begått av menn og fedre mot kvinner og barn.