Frykt som retorisk grep
Av Ole Texmo
I kjølvannet av Ole Jørgen Anfindsens kronikk om ”Lærdom av terroren” (Aftenposten
13.10.11) skriver student og tidligere redaksjonssekretær i Klassekampen Eivind
Trædal (18.10.11) om frykten hos norske redaktører for å bli anklaget for
sensur, knebling og undertrykking av standpunkter. Trædal hevder ”norske redaktører rammes av et slags
kollektivt Stockholm-syndrom: De vet godt at de ikke er en del av noen
sammensvergelse (…) Allikevel bøyer de seg for retorikken.”
Trædals utlegning av ”Stockholm-syndromet” er ikke
nødvendigvis riktig og neppe relevant for situasjonen til norske redaktører som
angivelig gir etter for press og trykker innlegg og kronikker de først ikke vil
publisere. Hadde det enda vært så vel. Har Trædal empiri å vise til skal jeg
være villig til endre min oppfatning, men foreløpig er det lite eller ingenting
som tyder på at skribenter kan presse redaktører som ikke i utgangspunktet er
velvillig innstilt til deres tekster. Snarere tvert i mot.
Stockholm-syndromet refererer til situasjoner hvor personer
holdt som gisler gradvis endrer sympati og forståelse for gisseltakernes
motiver og rasjonaler. Et eksempel på et slikt syndrom er den omstridte
fenomenbeskrivelsen ”foreldrefiendtliggjøringssyndromet”
(Parental Alienation Syndrome, PAS) hvor barn holdt som gisler vender seg mot
den utestengte forelderen. PAS er for tiden til behandling som mulig ny
diagnose etter kriteriene i DSM, som betegnelse på en Parental Alienation
Disorder (PAD) hvor både foreldre og barn anses som rammet. Frykt kan være et
moment, men det er ingen automatikk i hvordan eventuell frykt omdanner seg.
Trædals frykt fremstilles som del av en kollektiv frykt. Å
bruke ”Stockholm-syndromet” som retorisk grep, for på den måten å tilegne seg
både en kollektiv og en individuell offerrolle, virker ikke særlig troverdig.
Man må se på maktforholdet mellom berørte parter. Skribenter som ivrer etter å
komme på trykk er det sikkert mange nok av, isegselv ikke illegitimt, iallfall
ikke mer illegitimt enn kanalene priviligerte ytrere har gjennom sine nettverk
vi ikke trenger å kalle ”sammensvergelser”.
Trædals fryktpåberopelse har formodningen mot seg. Det er helt usannsynlig at
norske redaktører, selv om de opplagt utsettes for press fra ulikt hold, skulle
gi etter for presset og la seg diktere av pressgrupper fra utsiden av det
politisk korrekte Norge. Hvis Trædal virkelig tror dette, er det grunn til å
stille spørsmål ved både hans retorikkforståelse og hans medievirkelighetsforståelse.