Frykt som retorisk grep

Av Ole Texmo


I kjølvannet av Ole Jørgen Anfindsens kronikk om ”Lærdom av terroren” (Aftenposten 13.10.11) skriver student og tidligere redaksjonssekretær i Klassekampen Eivind Trædal (18.10.11) om frykten hos norske redaktører for å bli anklaget for sensur, knebling og undertrykking av standpunkter. Trædal hevder ”norske redaktører rammes av et slags kollektivt Stockholm-syndrom: De vet godt at de ikke er en del av noen sammensvergelse (…) Allikevel bøyer de seg for retorikken.”

Trædals utlegning av ”Stockholm-syndromet” er ikke nødvendigvis riktig og neppe relevant for situasjonen til norske redaktører som angivelig gir etter for press og trykker innlegg og kronikker de først ikke vil publisere. Hadde det enda vært så vel. Har Trædal empiri å vise til skal jeg være villig til endre min oppfatning, men foreløpig er det lite eller ingenting som tyder på at skribenter kan presse redaktører som ikke i utgangspunktet er velvillig innstilt til deres tekster. Snarere tvert i mot.

Stockholm-syndromet refererer til situasjoner hvor personer holdt som gisler gradvis endrer sympati og forståelse for gisseltakernes motiver og rasjonaler. Et eksempel på et slikt syndrom er den omstridte fenomenbeskrivelsen ”foreldrefiendtliggjøringssyndromet” (Parental Alienation Syndrome, PAS) hvor barn holdt som gisler vender seg mot den utestengte forelderen. PAS er for tiden til behandling som mulig ny diagnose etter kriteriene i DSM, som betegnelse på en Parental Alienation Disorder (PAD) hvor både foreldre og barn anses som rammet. Frykt kan være et moment, men det er ingen automatikk i hvordan eventuell frykt omdanner seg.

Trædals frykt fremstilles som del av en kollektiv frykt. Å bruke ”Stockholm-syndromet” som retorisk grep, for på den måten å tilegne seg både en kollektiv og en individuell offerrolle, virker ikke særlig troverdig. Man må se på maktforholdet mellom berørte parter. Skribenter som ivrer etter å komme på trykk er det sikkert mange nok av, isegselv ikke illegitimt, iallfall ikke mer illegitimt enn kanalene priviligerte ytrere har gjennom sine nettverk vi ikke trenger å kalle ”sammensvergelser”. Trædals fryktpåberopelse har formodningen mot seg. Det er helt usannsynlig at norske redaktører, selv om de opplagt utsettes for press fra ulikt hold, skulle gi etter for presset og la seg diktere av pressgrupper fra utsiden av det politisk korrekte Norge. Hvis Trædal virkelig tror dette, er det grunn til å stille spørsmål ved både hans retorikkforståelse og hans medievirkelighetsforståelse.