Fortsatt fritt frem for samværssabotasje?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Nylig vedtok odelstinget deler av ny straffelov. Den gamle § 216 om omsorgsunndragelse av umyndig skal erstattes med en ny § 261. Fremdeles er kun omsorg definert gjennom bostedsregimet beskyttet av straffebestemmelsen. Høyre og Fremskrittspartiet foreslo en tilføyelse som også omfattet beskyttelse av delomsorg og samværsrett, men ble nedstemt. I lovforarbeidene ligger klare føringer på at kun bostedsforelderen er viktig nok for barnet med tanke på avveining av skadevirkninger hvis sanksjoner ikke taes i bruk. Referanser til Straffelovkommisjonens enøyde betraktinger om eneomsorgsregimets forrang er i beste fall svak juss. I verste fall er lovbehandling og vedtak konfliktfremmende med tanke på kampen om eneomsorgen.

 
Ulikeverdet som barnelovsystemets mest konfliktgenererende faktor vil ventelig forsterkes ved behandlingen av ot.prp om Barneloven, som kommer strategisk tilpasset i etterkant av straffelovbehandlingen – med forståelsen av eneomsorgregimet som premiss. Hittil har man ikke villet forbedre lovens innretninger slik at overtredelser som setter foreldresamarbeid, barnets helse, og tilliten til systemet på alvorlig prøve, kan sanksjoneres effektivt – både sivil- og strafferettslig. Det er liten rettspraksis på området. Forståelse av hvordan delt omsorg – regimer skal behandles ved påstått overtredelse av § 216, er passiv. Merkelig for så vidt som en overtredelse er lett å påvise rent faktisk. Og juridisk.

 
Lovforberedende og dømmende myndigheter synes inneforstått med at omsorgsunndragelse, samværssabotasje og andre selvtektshandlinger lovsystemet innbyr til, skal feies under teppet. Barnelovsystemets sviktende lovtekniske utforming legger åpent til rette for egenmektighet i overgangen mellom sivilstandsregimene. ”Ap vil ha tiltak mot samværssabotasje”, hevder Anniken Huitfeldt i Aftenposten 08.04.09, men”vil ikke hente barn med tvang”. Hun ønsker ikke å følge Barnelovutvalgets forsiktige antydninger om å tillate tvangshenting ved samværssabotasje i begrensede tilfeller, jf NOU 2008:9. Huitfeldt vil ha raskere saksgang for endringssaker, men hva viser egentlig praksis i slike saker? At den samværssaboterende mister omsorgen, slik barneministeren hevder? Det tror vi bare sånn passelig på. Men kan hun gi konkrete referanser til saker som kan dokumentere en ny trend forstått som ”gjeldende rett”, skal vi revurdere vår oppfatning. Dagens system skaper mistillit alle vegner.