Forelder eller omsorgsperson?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Mandag 16.03.09 legger Farskapsutvalget frem sin utredning. Et av mandatpunktene er å undersøke om det biologiske prinsipp ivaretar barnets beste for alle grupper av barn

Mandat og forståelse

Farskapsutvalget kunne med fordel hett Foreldreskapsutvalget. Det er de prosessuelle sidene ved fastsetting av foreldreskap, samt den ideologiske diskusjonen om betydningen av biologi og barnets rett til å kjenne sitt opphav, som har foranlediget utredningen. Ikke bekymring for at fars status er utsatt og i ferd med å undergraves helt eller delvis på en rekke områder. Mandatet er omfattende. Klare føringer er lagt i retning tilpasning til den nye ekteskapslovens tlrettelegging for omgåelse av barnelov og bioteknologilov. Ikke usannsynlig vil utvalget lydig tilpasse seg forventningene innebygget i mandatutformingen.

Foreldreskap og feilkilder

Farskap som juridisk begrep og størrelse vil ventelig bli ytterligere utvannet. Det ligger klare føringer i mandatet på å foretrekke krav om erkjennelse av farskap fremfor sikker fastsettelse gjennom bruk av DNA. Utvalgets nedslagsfelt går langt utover trivielle farskapssaker: det er videreføringen av ny ekteskapslov med tilhørende likestilling av samlivsformer som motiverer utredningen. Ikke behovet for å fastsette riktig og biologisk etterprøvbart farskap for barnet. Rettsmedisinsk institutt har tidligere anslått at 10 % av norske barn har feil far. Det vi nå står overfor er muligheten til å kartlegge feilkildenivåene i lovsystemet og i praksis. Men også muligheten til å dekke over grunnleggende systemfeil.

Pater – est

Barnelovregelen som definerer far (nå også med-mor, jf § 3) gjennom forholdet til mor, ble opprinnelig foreslått opphevet i Barnelovutvalget fra 1977 (NOU 1977:35). Men regelen viser seg levedyktig på absurd vis. Selv med moderne teknologi tilgjengelig ønsker man ikke å fastsette farskap ved hjelp av DNA. I utredningsgrunnlaget til ekteskapsloven påstod professor Kirsten Sandberg at det sannsynligvis ikke fins alternativ til pater-est hva gjelder fastsettelse av farskap. Nærværende utvalg som ble oppnevnt før ekteskapsloven var i boks, viser vel strengt tatt det motsatte. Dog uten at motstanderne av DNA-fastsettelse blir utfordret faglig, politisk eller lovteknisk.

Det biologiske prinsipp

Basert på antakelsen om at det er best for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre, forekommer det i juridisk, politisk og barnevernfaglig språkbruk uttrykket ”det biologiske prinsipp”. Dette er imidlertid ikke hjemlet i loven som etterprøvbar rettskilde. Presumpsjonen om at barn har det best hos sine egentlige foreldre blir jevnlig utsatt for til dels hatefulle kommentarer fra fagfolk og politikere. Det er her den ideologiske kampen foregår. I mandatet forutsettes det at prinsippet står sterkt, men praksis viser det motsatte – både politisk og rettslig. Uttrykket som foretrekkes er ”omsorgsperson”. Til fortrengsel for forelderbegrepet.

Utbyttbarhet

Basert på forestillingen om at en hvilken som helst person i en omsorgsrolle kan fylle funksjonen til en biologisk forelder, brukes nå ”omsorgsperson” i medieoffentligheten og i faglige fora. Forelder som begrep er i ferd med å bli underminert, vedtakelsen av den nye ekteskapsloven bidro sterkt til å undergrave biologisk foreldreskap. Hittil har ingen fagfolk latt seg motivere til å undersøke komparativt hvordan biologisk motivert omsorgsevne kan konkurrere med moderne tiders omsorgspersoner. Utbytttbarhetstesen er like slitesterk som den er uvitenskapelig. De som vil studere omsorgspersonenes dugelighet kan se på TV-dokumentarer og innslag om miljøarbeidere som forsøker å håndtere barn og ungdom fratatt sine foreldre.

Svekkelse

På institusjonene sitter miljøarbeiderne på morgenmøte, passe coole og velmenende etter nattens utskeielser. Beboerne, de utflippa ungdommene som mangler grenser, har ikke stått opp. Frokostbodet står tomt. At omsorgspersonene ikke kan fylle foreldrefunksjonene er det tilnærmet umulig å få presentert overfor toneangivende fagfolk og rød-grønne politikere. Den relative og absolutte svekkelse av biologiske foreldres status viser seg også i moderne mediers spekulasjon i foreldreusikkerhet som industri. Vi har rikspsykologer og orakler som uttaler seg villig vekk om foreldres utilstrekkelighet. Men ingen kan vise til forskningsfunn som dokumenterer at såkalte omsorgspersoner, heller ikke i nye familierelasjoner, er bedre.

Barnets beste

Det er på tide å våkne opp. Hvilket samfunn vil vi ha? Et samfunn hvor barn vet hvor de kommer fra og hvem som setter grensene? Eller et samfunn der foreldrerelasjoner er like utbyttbare som ad hoc argumentene på politisk nivå når dagsorden må endres av hensyn til påstått diskriminerte grupper. Måten den nye ekteskapsloven ble vedtatt på er mer enn tvilsom. Det sentrale omdreiningspunktet ble aldri debattert offentlig: hvilke kriterier gjelder for tilskriving av foreldreskap utfra skiller mellom relevante og irrelevante likheter og forskjeller? Når farskapsutvalget 16.03.09 kommer med sin utredning, er det allerede i mandatet lagt føringer på forståelsen av ”barnets beste” som tilpasset størrelse

Barnets rett

Som rettslig standard er barnets beste åpen og fleksibel. Selv jurister innrømmer at standarden gir uforutsigbarhet og ikke egner seg til å foreta grenseoppganger mellom barnas rett, behov og interesser på individnivå, og for barn som gruppe. Det vi nå ser konturene av er at en liten gruppe barn, de som skal unnfanges på hittil ulovlig vis, skal sette standarden for den største gruppen av barn, de som avles på naturlig og kulturlig vis. Barnets rett til å kjenne sitt opphav skal visstnok respekteres. Men kun etter at barnet er fylt 18 år, altså når barnet i juridisk forstand ikke lenger er barn men voksent.

Lovlogikk

Barnets rett til egen historie, identitet og til sine egentlige foreldre undergraves med stormskritt og flaksende storkevinger over landegrensene. Vi står foran den absurde kjensgjerning at hvis hensynet til respekten for det biologiske prinsipp ikke passer alle grupper av barn (les: ikke passer barn produsert av lesbiske og homofile), må prinsippet vike. Under henvisning til ”barnets beste” slik den omforente forståelsen kan tilpasses. Ikke bare får vi en merkelig lovkonstruksjon hvor forholdet mellom ellers fornuftige størrelser som regel, unntak og vilkår undergraves. Vi får også en relativisering av verdier som i praksis innebærer at usikkerhet erstatter sikkerhet om grunnleggende foreldre-barn relasjoner.