For en god sak

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Audun Lysbakken har gått av som statsråd i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLID). Etter eget utsagn har han blitt klokere, han er styrket som leder, han har ikke minst vært mer åpen enn han hadde trengt å være, noe han er ivrig etter å gjenta så alle får det med seg. Men viktigst: han tar ansvar. Det er ikke store feilene han har begått, pengene som er bevilget uten ryddighet i saksbehandlingen har gått til gode formål, det later alle til å være enige om. «Selvforsvarssaken» kaller Lysbakken saken som har satt fokus på statsråden og hans sekretærs ryddig- og redelighet. Eneste praktiske konsekvens ifølge Lysbakken på pressekonferansen mandag 05.03.12 var at voldsutsatte kvinner fikk penger til selvforsvar. Verre var det ikke.

Lysbakken brukte mer enn halvparten av taletiden ved avgangen til å forsikre om hvor mye klokere han er blitt og at hans lederskap er styrket. Han får støtte fra avtroppende SV-leder som i tillegg fremhever Auduns «integritet, troverdighet og dømmekraft». Men i lokalkontorene rundt omkring i landet murrer det. Serviliteten internt blant SV-eliten kan vise seg å bli deres bane. At en politiker av påstått egen fri vilje velger å gå av som statsråd etter et par fillesaker, samtidig som han er blitt klokere og sterkere som lederemne og fremdeles er aktuell som partileder, fremstår for flere som et paradoks. Men kanskje er Audun smartere enn som så: nettopp ved å gå av på en fillesak, og ikke minst for en god sak, viser han hvor stor han er. Lysbakken viser også at han har lært et nytt uttrykk: Han går av etter en «helhetsvurdering». Dermed unngår han å si hva som konkret har vært utslagsgivende.

Det har vært lite fokus på hva det aktuelle selvforsvarskurset formidler av ideologi. At det er behov for pengestøtte til virksomheter som styrker kvinners forsvar mot angivelige horder av voldelige menn taes for gitt. Lysbakkens forhold til en sentral person i Reform  - ressurssenter for menn – hvor avgående statsråd plutselig finner ut at han har vært inhabil i forhold til pengestøtte i flere år, har også med menns påståtte voldelighet å bestille. Gjermund B. Skaar som er Lysbakkens nære venn er nemlig prosjektleder for «Hvitt bånd – kampanjen» som i sin tid ble startet av Alternativ til Vold – gründer Per Isdal og mannsforsker Jørgen Lorentzen. Grunnlaget for Hvitt bånd var og er at menn er voldelige, ifølge Isdal og Lorentzen  «mishandler 100 000 norske menn sine koner og samboere daglig».

Tallestimatet er aldri blitt underbygd, men Lorentzen som ikke har hatt vondt for å komme til orde med sine profeministiske tilbøyeligheter har smilt fornøyd og sagt at tallet er blitt offisielt. Og for å understreke hvor ille norske menn ter seg føyer mannsforskeren til med velkjent adjektivisering: «daglig, grov og alvorlig vold». Empirisk er tallet aldri blitt gjenstand for belegg. Men hensikten er klar: å demonisere deler av den mannlige befolkning, skape falskt grunnlag for overgrepshysteri og mørketallsmagi som gir markedsandeler og stillingshjemler til sosiologer og kriminologer og kjønnsforskere med politisk korrekt offerideologi og feministisk orientering. Feministisk selvforsvarsgruppe driver ikke utelukkende med opplæring i bruk av pepperspray og nøytraliserende ballespark. Skolering i feministisk ideologi er en del av pakka som blir finansiert av våre skattepenger.

Før eller senere vil denne politikken slå tilbake. Ikke bare for partiet SV som med sine selvgode og virkelighetsfjerne partitopper ikke ser at de ødelegger for de verdiene som en gang i tiden var grunnlaget for en alternativ politikk flere av oss har støttet opp om, nemlig solidaritet med svakerestilte og et korrektiv til kapitalistisk karrierisme og kynisme. Men også for de mange nye vekstnæringene som lever av staten og ikke for sine bare liv kan komme opp med mer nyanserte og differensierte synspunkter på omfang og kjønnsperspektiv på områder som vold og overgrep. Statsfeminismen er ikke kommet for å bli slik mange tror. Deler av denne virksomheten er avhengig av juks og særfordeler. Politisk og faglig legitimitet viser det seg vanskeligere å bygge.

Lysbakkens lederkvaliteter er også en sak. Vi har allerede for mange ungkalver i politikken som partiene selv over hele fjæla dyrker frem uten tanke på at en smule livs- og arbeidserfaring og omgang med mindre priviligerte og mindre karrieremindede mennesker kunne gitt nettopp integritet, troverdighet og dømmekraft. Tidligere SV-representant Olav Gunnar Ballo hadde baller nok til å si nettopp dette: at det er grodd frem en partikultur som ikke setter de utvalgte i stand til å bruke sunn fornuft. For mye innavl blant likesinnede. Dette gjelder ikke bare for SV. Når stortingets kontroll- og konstitusjonskomite skal granske BLID for en lengre periode bakover i tid vil de kanskje komme over de 300 000 kronene daværende statsråd Anniken Huitfeldt bevilget spontant og uten utlysning til Lesbisk og homofil frigjøringsgruppe (LHF) slik at de kunne feire den nye ekteskapslovkonstruksjonen.

Da har jeg ikke engang nevnt alle midlene som tidligere statssekretær og homoaktivist Kjell Erik Øye har kanalisert til sine venner og venninner for å bygge opp homosaken gjennom årene. Uten at sentrale temaene rundt hvordan man tilskriver rettigheter på grunnlag av påvist diskriminering i forhold til omdreiningspunkter som relevante likheter og forskjeller noensinne ble forelagt storting eller folket for den del. «Selvforsvarssaken» handler selvsagt om politikk utover de formelle konstitusjons- og kontrollnivåene. I Lysbakkens avgangstale, som også må kunne tolkes som en forsvarstale, nevnte han at den uryddighet han nå går av på visstnok er sedvane i departementet. Under ulike regimer, ikke bare i SVs tid. På dette punkt er han troverdig. Byråkratiet i BLID er utpreget statsfeministisk rekruttert og motivert. Da statssekretær Kirsti Bergstø overprøvde byråkratenes betenkeligheter, var det ingen som mukket. Pengene gikk jo til en god sak.