FOBIKs uredeligheter

av Ole Texmo, free-lancer

I Dagbladets Magasinutgave 10.05.03 hevdes i en artikkel om "Incest"

(s16-21) at forskningsprosjektet FOBIK (Foreldre Og Barn I Krise (ved mistanke om seksuelle overgrep)) kan summere opp tre relevante erfaringer (s 19-20). Søker man etter dekning for disse påstandene i Magasinartikkelen eller i de to ferske publikasjonene om prosjektet (Tidsskrift for Norsk Psykologforening (TNPF) 2003, 40, s282-294 og 295-306) vist til i Magasinet, leter man forgjeves. Førsteforfatter i de to  artiklene respektive er psykologene Odd Arne Tjersland, leder av FOBIK, og Svein Mossige, som er intervjuet i Magasinet. Verken fremstillingen som tar for seg et større problemkompleks også knyttet til fagfolkenes manglende tillit etter spesielt Bjugn-saken, eller fagartiklene publisert i TNPF gir belegg. Uten empirisk-metodisk underbygging hevdes det:

1. At barn meget ugjerne vil snakke med fremmede om overgrep.

2. At mødre sjelden setter frem falske anklager om overgrep.

3. At fedre/stefedre vil renvaske seg fra enhver mistanke, og har alt å vinne på det.

Påstått relevans er ikke kvalifisert. I forhold til hvilke diskurser er disse "funnene" av betydning ?  At fagfolk som i utgangspunktet ikke anerkjenner fedre som fullverdige foreldre velger som sitt faglige ståsted å støtte mødre og deres "bekymringer" betingelsesløst, gjør ikke situasjonen bedre. I en redaksjonell kommentar/lederartikkel i samme nr som de to artiklene i TNPF (s281) heter det: I Fobik-prosjektet var det vanskelig å få kontakt med de mistenkte familiemedlemmene. Det interessante er likevel   (OTs understrekning - red.anm)at noen av de mistenkte som møtte til samtaler, kritiserte terapeutene for ikke å ha invitert dem inn tidligere i prosessen.

Fagfolkene bekymrer seg over hvorfor de mangler tillit. FOBIKs uredeligheter er utslag av stereotypien om mødre som troverdige omsorgspersoner mens fedre betraktes som potensielle overgripere. Dette perspektiv har få kritikere blant fagfolk. Metodiske krav til etterrettelighet settes som diametral motsetning til oppfatningen om at beskyttelse av barn må gå foran alt annet, slik endel gjerne ordlegger seg. I de sist publiserte artikler om emnet, dokumenteres ikke hvilken metode FOBIK har benyttet for å innhente de mistenkte. Like lite som FOBIK kan gjøre rede for metodiske forutsetninger for å kategorisere ulike tilfeller av mistanker som sannsynligjort  og uavklarte, evner man å differensiere ulike kategorier av delaktighet i informasjon og samtaler med terapeutene.

FOBIK kan mistenkes for å ha rekruttert tilfeller hvor mor har foreldreansvaret alene. Slik slipper man forholde seg til rettigheter fagfolkene likevel ikke har noen respekt for, også samværsretten undergraves. I et notat av mai 2002 (s16) fra en arbeidsgruppe hvor Tjersland deltok, nedsatt av Barne-og familiedepartementet (BFD), foreslås samværsparagrafen i Barnelovens § 44a fjernet.

I FOBIK-tilfeller jeg kjenner til ble fedre uten foreldreansvar holdt uvitende i 1 - 1 1/2 år. Fedrenes reaksjon på at barna ble overlatt ansvaret med å forholde seg til at deres fedre var mistenkt for seksuelle overgrep ble møtt av psykologenes store irritasjon. Dr.psych. Svein Mossige og dr.phil. Odd Arne Tjersland forstår neppe hvordan barn kan bli skadelidende av å måtte holde inne med mistanker overfor fedre som kanhende ikke har gjort annet galt enn å følge opp sine barn gjennom samværsordninger mødrene setter premissene for.

Til påstått "relevant erfaring" nr 1. At barn meget ugjerne vil snakke med fremmede om overgrep   kan (derfor) bemerkes at utover mangelfull empirisk dekning som bygger på forutsetningen om at overgrep virkelig har funnet sted, kommer også en sviktende forståelse for at barn misliker at deres fedre blir mistenkeliggjort uten grunn og derfor holder kjeft. Denne enkle kjensgjerning forstår ikke psykologene, eller de underslår den ! Påstanden om (A)t mødre sjelden setter frem falske anklager om overgrep. (2) kan heller ikke underbygges; dette er ren synsing og bygger på samme type feilslutning. All den tid man setter igang med terapi uten å utrede om der virkelig har forekommet overgrep, og dermed forutsetter at uten at overgrep må ha funnet sted vil ikke mødrene ha fått mistanker, oppstår mulighetene for urett og fordobling av feil. Påstanden er propaganda for et syn som skal motvekte en usystematisert mengde av fedreerfaringer psykologer med liten respekt for far/barn- forholdet gjør hva de kan for å underslå.

Samværssabotajse i kombinasjon med falske overgrepsanklager er et tabu i forbindelse med barnefordelingssaker. I Magasin-artikkelen fremkommer en temmelig stor grad av synsing om rettspraksis. Empirisk dekning for disse påstandene er fraværende som tendensen ellers, også for den tredje påstanden om (A)t fedre/stefedre vil renvaske seg fra enhver mistanke, og har alt å vinne på det. Påstanden stemmer dårlig med en tidligere uttalelse fra Tjersland (Aftenposten 11.01.02) hvor han sier at når først mistanke er etablert er det ingen vei tilbake. FOBIK  gir inntrykk av at fedre som nekter for de mistanker de eksponeres for blir "frikjent"/trodd. Dette stemmer dårlig med erfaringer til talløse fedre som har fått sine liv og forholdet til barna ødelagt av falske anklager understøttet av fagfolk.

Fra FOBIKs side hevdes at man ikke tilråder politianmeldelse eller sivilsak om barnefordeling. FOBIK selv tilskynder politianmeldelse når fedre som oppdager at de har blitt holdt uvitende, blir forbannet og viser sine følelser. Da truer FOBIK med stans i samvær og sender bekymringsmelding til barnevernet som forestår resten med politisak som resultat. FOBIK skyver foran seg ikke bare barnevernet som de gir intrykk av å mene pusher mor til anmeldelse, men også mødrene og barna. Barnevernet truer mor med å frata henne omsorgen om hun ikke anmelder; endel mødre presses lengre enn deres "mistanker" tilsier. Tar vi med at mødre etter råd fra fagfolkene presser barn til å holde kjeft om mistankene mot fedrene, er sirkelen sluttet og galskapen tilnærmet komplett.  Den kliniske intuisjons ufeilbarlighet er avhengig av en selvimmunisering hvor projisering av ansvarsfohold settes først. 3 av FOBIKs psykologer ble i ett tilfelle innklaget til Psykologforeningens fag-etiske råd og fikk refs. I notat av mai 2002 (s14) fra gruppen nedsatt av BFD, demonstrerers med all tydelighet hvor lite Tjersland og Mossige later til å ha har lært etter "dom" for brudd på regler om henholdsvis Ansvar og Respekt for personens rettigheter og verdighet, samt Kompetanse og Metodebegrensninger.

FOBIK dokumenterer ikke foreldrenes juridiske status. Dermed kan de skyve mødrene foran seg ved å skylde på at man må ha mødrenes tillatelse til å informere fedrene når og hvis mødrene har foreldreansvaret alene. Barn som overlates ansvaret med å forholde seg til mistenkte fedre bringes i lojalitetskonflikt når foreldrene spilles ut mot hverandre.

I den nylig fremlagte familiemeldingen (stort.meld. nr 29 2002-03) vies synet på mannen som overgriper stor plass. Tendensen er den samme: intet empirisk underlag. Når påstand om falske anmeldelser og samværssabotasje fra mødre skal tilbakevises (man vet selvsagt at dette er et problem som rir barnefordelingssakene som en mare), har man intet annet å vise til enn dr.psych. Mossiges avhandling fra 1998, et verk som ikke dokumenterer annet enn perspektivvalg: å støtte mor fullt og helt. Den strategiske effekt av overgrepsbeskyldninger er formidabel, noe mødrene blir fortalt på krisesentre, familievernkontorer og hos advokater. I Magasinets fremstilling hvor det angivelige hensyn til beskyttelse av barnet er gjennomgående, ytrer en advokat seg slik: Dette er kvinnefrigjøringens bakside. Nå er fedrene kommet høyere opp på banen i barns hverdag, det kan slå ut i mødrenes disfavør, (...).  Her ligger formodentlig et helt hundekobbel begravet: fedre som betrakter seg som likestilt på egne premisser oppfattes som trusler mot fagfolk og mødre.