FOBIK - historien
Av Ole Texmo oletexmo@start.no
I august 1999 fikk en far ved en tilfeldighet vite at hans sønn neste dag skulle til psykolog. Anledningen for denne opplysning var overlevering av barnet til besteforeldrene ved avsluttet samvær. Den som røpet seg var barnets mormor; farens "eks-svigermor", forsåvidt som foreldrene aldri var gift innen bruddet på voksenparnivå. Faren ble bekymret over å få vite at hans sønn skulle til psykolog og undret seg over hva som eventuelt var galt. På denne tiden var det i gang et barnevernstiltak som faren ble fortalt gjaldt problemer med sønnen på skolen. I den sammenheng var det et nært samarbeide mellom far og barnevern; iallfall var dette hva faren trodde. Faren spurte moren om hva dette med psykologen var for noe, men moren benektet det hele og forklarte sin mors bemerkning om psykologen med at mormoren var dement.
Et par-tre måneder senere, i november 1999, fikk faren vite fra sønnen selv, etter at moren hadde stelt i stand et sant helvete når hun fikk vite at hennes egen mor hadde forsnakket seg og fortalt noe guttens far ikke skulle vite noe om, at en mann som het Svein og en dame gutten ikke husket navnet på, hadde sagt at de ikke likte at faren "klinte med tissen" til gutten:
" De tror du gjør noe rart med meg ",
sa gutten som hadde og fremdeles har et åpent fortrolig forhold til faren.
" Hva da" ,
spurte faren, som siden "eks-svigermor" forsnakket seg hadde merket en betydelig forverring i foreldresamarbeidet med moren.
" De tror du kliner med tissen min " ,
svarte gutten som også fortalte at han regelmesig hadde gått til denne mannen som hette Svein, pluss en dame gutten ikke husket navnet på. Ifølge gutten mente mannen kalt Svein og damen han ikke husket navnet på at faren "klinte med tissen", og ikke nok med det: mannen kalt Svein og damen gutten ikke husket navnet på mente at faren også hadde begått andre typer av mishandling mot gutten: f.eks skulle faren ha slått gutten.
Ettersom mor og barnevern nektet faren informasjon om hvem denne psykolog Svein var og hva psykolog Svein holdt på med, gikk faren ut på Internett Newsgroups og etterlyste den person han mente måtte være psykolog Svein. Slike free-lance journalistiske tiltak er det fritt frem for på Internett. Med eller uten fagtittel kan hvemsomhelst delta i diskusjoner om f.eks juss, psykologi og foreldre/barn. Faren fikk raskt svar og peilet etterhvert inn en psykolog som heter Svein Mossige og som var/er beskjeftiget med et hemmelig prosjekt kalt FOBIK (forkortelse for Foreldre Og Barn I Krise, ved mistanke om seksuelle overgrep). Det kom etterhvert til en diskusjon om falske incestanklager på Newsgroup. Flere av innleggene hadde vinklinger hvor koblingen til psykolog Svein Mossige var helt eksplisitt. Hvor opplysningene om at faren nå visste temmelig sikkert hvem psykologen var, tok veien, og hvordan psykolog Svein fikk rede på at en far til en av hans klienter, en gutt man hadde mistanker om var blitt utsatt for seksuelle overgrep, hadde fått rede på at faren nå var på det rene med at hans sønn var til "behandling" hos psykologene i FOBIK, kunne vært et interessant studium i Kildekritikk, gitt at denne Metode fortsatt er relevant med henblikk på kartlegging av diverse årsaks/virknings-forhold. Hva som uansett skjedde var at psykolog Svein i mars 2000 tilskrev faren med innkalling til en "konferansetime". Psykolog Svein, med etternavn Mossige, var ikke særlig begeistret for at hans navn "ble diskutert på internet" slik psykolog Svein valgte å ordlegge seg i sin henvendelse til klientens far:
" Jeg setter ikke pris på å bli diskutert på internett ! "
En historie som denne kan fremstilles på forskjellig vis, avhengig av aktørstatus og interesser; av hvilke perspektiver man vil ha frem, tydeliggjort for alle som frivillig underkaster seg lesningen og dermed også valget mellom de ulike måter man kan tilegne seg, utlegge, fortolke og forstå en tekst slik denne også reflekterer en opplevelse av "historien" med tilhørende "figurasjoner". Blant akademikere fins der opp og i mente av karrierister som skaper seg sine levebrød av å gjøre seg interessante med fine og flotte ord og uttrykk som "narrativ" og "analyse". På dette stadium i FOBIK - historien vil jeg foreløpig nøye meg med følgende : til dere som i deres godtroenhet er tilbøyelige til å tro på "barnets beste - retorikken" hos Psykologer og andre såkalte fagfolk: stol ikke alltid på at deres "retorikk" er seg bevisst sine virkemidler !
Et stort problem forbundet med Psykologer er at de ikke alltid vet hva de holder på med, men også at de i endel tilfeller vet udmerket vel hva de gjør og hvilke konsekvenser deres handlinger kan få når de mer-og-mindre frivillige klientene oppdager hva som er i ferd med å skje. Til å avmystifisere psykologenes påståtte faglighet trengs neppe mer enn noen ødelagte foreldre/barn-relasjoner og en begrepsbevissthet inneholdende termer som Kritikk, Regress og Kompetanse; kjennskap til Retorikkens mest elementære virkemidler Logos, Ethos og Pathos, samt noe kunnskap om Dekonstruksjonens muligheter. Undersøkelse av dekonstruksjonens muligheter for å kunne skjelne mellom synteseskapende "fortolkningskunst" på den ene side og på den annen: den regressiv-analytiske tilnærming; metafor- og prinsipptenkningens grunnide om muligheten for å kunne tilbakeføre en Forståelse eller også en Forklaring til noe opprinnelig, krever ingen psykologisk embedseksamen. Det holder at man kan lese og skrive, men viktigst: at man er villig til å anstrenge seg en smule for å forstå ! Slik kan man ved "retorisk analyse" f.eks. forsøke å finne ut når psykologene vet hva de holder på med, og når de ikke vet. Som klient i et psykonom-system vil man før man har skaffet seg sine erfaringer, ikke helt usannsynlig riste på hodet over slike forbehold jeg her nevner: " Man må da kunne stole på at fagfolk vet hva de driver med ! Det må være de som hevder at man ikke kan stole på fagfolkene det er noe galt med !" Slik har endel mennesker tenkt og sagt opp gjennom årene, inntil de eventuelt selv blir utsatt for "psykonomenes demokratur".
Tilbake til FOBIK - historien og hvordan faren reagerte da han ble kjent med hvordan psykologene hadde "behandlet" hans sønn for noe han aldri hadde blitt utsatt for; uttrykkene "behandling" og "terapi" ble benyttet om hverandre. En far som usaklig blir beskyldt for å ha begått seksuelle overgrep mot sitt barn, blir i regelen sjokkert og traumatisert for en kortere eller også lengere periode. I tillegg kommer det forhold at han må forholde seg til forulempelsen av å ha blitt holdt uvitende om mistanken og hvem mistanken var/er rettet mot. Dette normale reaksjonsmønster, eller "mistankens psykologi" om man vil, forstår ikke norske psykologer, såpass tør jeg hevde! Der finnes ingensomhelst skriftlig produksjon begått av noen norsk psykolog som med et snev av antydning nevner muligheten for at uskyldig og usaklig mistenkte barnefedre kan få problemer etter å ha blitt utsatt for falske anklager, hemmeligholdelse og andre psykonomiske bak-ryggen-strategier fra "fagfolk" som er opplært til å tro at de forstår hva som er best for deres mer-og-mindre frivillige "klienter"; som alltid vet best hvordan klientsystemet tenker og føler! Tilsvarende fins det heller ikke psykologer i Norge som er i stand til å forstå at Foreldresamarbeidet og dets betingelser kan risikere å bli ødelagt, kanskje for alltid, som følge av mildest talt tvilsomt funderte for ikke å nevne falske overgrepsanklager. Helt korrekt er dog ikke denne påstand. Noen psykologer vet udmerket vel at falske incest-påstander f.eks. er med og sysselsetter mange "familierådgivere", "sakkyndige", "utredere", "trerapeuter" og "behandlere", og at de kan stole på Myndigheter og Media med hensyn til risikoen for å bli avslørt for sin manglende kompetanse f.eks hva angår skillet mellom de ulike rollene. Ved å gjemme seg bak uttrykksmåten "mistanker" kan de ha ryggen fri, uansett utfall, f.eks ved å stoppe "behandlingen" og dermed "frikjenne" for mistanke. Men stor skade kan allerede være skjedd, og det er neppe sikkert at psykologer på eget initiativ vil iverksette den nødvendige tvil som kan avkrefte de mistanker psykologene har gjort til sitt levebrød. Psykologer trives best i lukkede rom hvor ingen kan kontrollere hva de driver med; åpenhet f.eks om metodiske og andre forutsetninger er fremmedord. Derfor lærer de heller ikke hvordan og hvorfor falske overgrepsanklager fungerer som de gjør; dvs en voksende skare av psykologer har dog "lært" hvordan de skal tilrettelegge for konflikter og slik skape seg levebrød og status.
Igjen tilbake til historien med faren som var forbannet fordi han var mistenkt for seksualovergrep mot sin sønn, og psykologen som "ikke satte pris på at han ble diskutert på internet". FOBIK - historien slik den her presenteres er ment å skulle inngå i et større artikkelprosjekt hvor i hovedsak forholdet mellom Etikk, Foreldresamarbeid og Psykologenes roller blir belyst.
I tillegg til å være forbannet fordi han var mistenkt for seksualovergrep overfor sin egen sønn som i klare ordelag hadde gjengitt psykologenes syn på farens status som mistenkt, var faren forbannet på psykologene som hadde utsatt gutten for mistanken om at faren skulle ha begått overgrep mot ham. I tillegg til å utsette gutten for "bevisstheten" om at faren var en mulig seksualovergriper og at gutten var et mulig offer for farens seksualovergrep, utsatte psykologene også gutten for belastningen med å skulle forholde seg til muligheten av å måtte fortelle faren om mistanken og det hele. Som vi har sett tidligere, fikk faren vite om sønnens psykologtime ved en tilfeldighet. I værste fall kunne psykologene ha skapt en splittelse mellom far og sønn. Forholdet mellom foreldrene var fra før av anstrengt, og ble ikke akkurat bedre av at moren nå kunne "profitere" på mistanken mot faren. I slike settinger som den her beskrevet har psykologene gode markedsmuligheter da alle parter, enkeltvis og eller samlet kan få såpass til problemer med å takle hverdagen og mistenksomheten at de blir mer-og-mindre hjelpetrengende. I slike settinger må ingen komme og forstyrre psykologene med spørsmål om metodekrav og etikk !
En mindre oppegående og åndsnærværende far kunne ha blitt forbannet på sønnen fordi sønnen ikke fortalte faren om hva som foregikk. Sønnen kunne i sin tur ha blitt redd og fryktet sin fars sinne, som sønnen ikke kunne forstå skrev seg fra en totalt uforberedt opplevelse om å bli mistenkeliggjort for en pervers forbrytelse. Et slikt sinne ville ikke nødvendigvis vært rettet mot sønnen, noe et barn ikke alltid ville forstå, selv med etterfølgende forklaringer. De fleste mennesker kan opptre "irrasjonelt" i pressede situasjoner. Et solid far/sønn-forhold tåler en støyt. I dette tilfelle hadde gutten kan hende ikke forstått hva han ble "behandlet" for, eller også ga gutten faen fordi det hele var for absurd.
FOBIK overlot til et barn å håndtere et vanskelig spørsmål, kall det gjerne "et etisk dilemma", FOBIK selv ikke hadde "guts & brains" nok til å tackle. Da faren ble innvilget audiens hos psykolog Svein var faren og psykologen opptatt av vidt forskjellige spørsmål. Psykologen kunne ikke forstå at man i FOBIK hadde noe etisk ansvar for å unngå guttens mulige belastning. Mossiges kollega og leder for FOBIK, Odd Arne Tjersland mente at det var til farens beste at han ikke visste om at han var mistenkt for seksuelle overgrep mot sin sønn og at sønnen var til "behandling" for mulige overgrep. Tjersland kunne ikke forstå at man hos FOBIK hadde noesomhelst etisk ansvar overfor sønnen som klient, eller overfor faren som "mistenkt". I henhold til Tjerslands egne "kategorier" er ikke faren å betrakte som "omsorgsperson" eller berørt part med krav på informasjon og respekt. Når FOBIK beskjeftiger seg med "mistanker" opererer de i en strafferettslig gråsone på mer enn en måte. Ved å unngå "plikten" til å anmelde/rapportere hindrer man også de mistenkte fedrene i å gjøre krav på rettigheter som evt. siktede. Det metodiske problem psykologene vrir seg unna kan uttrykkes som manglende evne og vilje til å skille mellom utreder og behandlerrollen, en "arv" disse såkalte fagfolkene sørger for å beskytte mot innsikt i gjennom sin mystifisering av egen kompetanse i "de lukkede rom".
Psykolog Svein Mossige var som nevnt opptatt av å unngå at hans navn ble diskutert på internet, heller enn å forklare eller begrunne hvorfor faren var holdt uvitende om sin status som mistenkt for seksualovergrep mot sin sønn, mens sønnen gikk til "behandling" hos FOBIK. Vi skal ikke se bort i fra at når psykologers virksomhet i lukkede rom kan tenkes å bli gjenstand for åpenhet, f.eks på internett hvor hvem som helst kan delta i diskusjonsgrupper, blir psykologene pissredde for å bli avslørt for sin humbug, f.eks manglende evne til å sortere mellom behandler- og utrederrollen. Psykologene reagerer i slike tilfeller som en hvilken som helst person som ikke har rent mel i posen og blir vinket inn. De fleste mennesker som har passert gjennom en tollstasjon vet at hvis man ikke har mer enn kvoten på sprit, tobakk og hva man nå ellers finner på å kjøpe med seg, er det nesten for ille å ikke bli stoppet slik at man kan vise hvor ærlig man er. I motsatt fall, derimot, håper man selvsagt på sløve tollere. For Mossige og Tjersland var det utenkelig at faren skulle informeres eller også at gutten skulle skånes for belastningen med å måtte velge å informere faren eller holde for seg selv at gutten ble "behandlet" for mulige overgrep faren skulle ha begått.
Grunnen til at disse meget fremtredende norske psykologene ikke er i stand til å forstå farens reaksjon eller på annen måte innrømme feil på egne vegne er like enkel som den er tofolds, jf "dekonstruksjonens muligheter": Hos psykologene Mossige og Tjersland har ikke barnefedre selvstendig status som fullverdige foreldre med tilhørende krav på respekt; Mossige og Tjersland har heller ikke begreper om moral, såkalt etikk ! Det andre følger av det første, men er også en selvstendig faktor. Likeverd mellom mor og far har aldri vært psykologenes fanesak. Den manglende respekt for fedre er "logisk følgeriktig" av psykologenes Eneforelderdogme. Spørsmålet om hvordan også barnets forhold til fedrene og forholdet foreldrene i mellom kan bli på bakgrunn av mildest talt tvilsomme "mistanker" om overgrep, blir totalt irrelevant både "psykolog-faglig" og ”etisk”.
FOBIK - historien er ikke helt ferdigfortalt. Faren ble ikke beroliget av psykologenes forsikringer om at det var til hans eget beste at han ikke visste hva som foregikk bak hans rygg og med hans eget barn som forsøkskanin for psykologenes skrudde ideer om "narrativ analyse" og lignende psychobabble. En kollega av faren tipset en journalist med barn/foreldre/omsorgsspørsmål som spesialområde. Journalisten som arbeidet i en av norges største riksdekkende aviser tente på saken, ble forespeilet flere nyhetsoppslag og hadde laget ferdig oppslaget hvor faren var en av kildene, da kontrabeskjeden kom fra avisledelsen. I denne avisen vil man selvsagt aldri innrømme at man har vært under press, men det hører med til historien at moren til gutten som hadde blitt "behandlet" for mulige overgrep fra faren, en kjent kvinnelig Feature-journalist i en annen riksdekkende avis opptrådte meget ubehagelig. Sjefen sjøl, dr. philos og førsteamanuensis Odd Arne Tjersland presset også på for å ta av plakaten nyhetsoppslaget som kunne sette FOBIK i et mer differensiert lys. "Feilen" med nyhetsoppslaget som var ferdigstilt for Aftenposten , var nok at også klient/fedreperspektiv var tatt med. Faren hadde klaget til fagetisk råd (FER) i psykologforeningen og ellers latt høre fra seg. Dette kunne ikke Tjersland tåle, og da han ble konfrontert med sitt eget utsagn om at der ikke forelå klager overhodet, noe Tjersland selvsagt visste var løgn, var det ingen vei tilbake for dr. philos Tjersland: Nyhetsoppsalget måtte stoppes !
Noen måneder senere, 5. november 2000, er førsteamanuensis dr. philos Odd Arne Tjersland avbildet smilende fra øre til øre over en hel side i den avisen moren til gutten er ansatt som en profilert journalist. I dette oppslaget er det kun Tjersland som slipper til, ingen forstyrrende innslag av klagende fedre som er blitt utsatt for mistenkelggjøring og som dessuten er grunnleggende opptatt av hvordan deres barn blir "behandlet" av psykologene.
Denne historien, kalt FOBIK - historien inngår som en del av avsnittet
ÅPENHET OG LUKKETHET
i en større og bredere anlagt artikkel med arbeidstittel
Etikk, foreldresamarbeide og psykologer
Noen av leserne vil kanskje finne uttrykk som "dekonstruksjon" vanskelige, noe jeg som forfatter av nærværende historie tar høyde for. Jeg tror imidlertid at FOBIK - historien er noenlunde leseverdig selv om slike mer akademiske uttrykk ikke blir forklart på dette stadium i artikkelarbeidet. Å gå såkalte fagfolks "psychobabble" etter i sømmene er en lite takknemlig "jobb", men jeg tror det er helt nødvendig at man noen ganger tar på seg belastningen med å gripe fagfolkenes påståtte kompetanse akademisk an. Om det i slike sammenhenger skulle forekomme enkelte fremmedord, og om jeg skulle komme i skade for å forsømme å forklare alt jeg skriver like eksplisitt, er det en sjanse å ta. I utgangspunktet har jeg tillit til at den enkelte leser selv velger med hvilke anstrengelser han eller hun Tilegner seg, Utlegger, Tolker og Forstår FOBIK - historien slik den fremstilles her.
Hvis noen har kommentarer, egne refleksjoner eller enda bedre: egne historier som kan bidra til å "løfte frem" (jf "dekonstruksjonens muligheter") andre hittil uopplyste sider av "psykonomenes demokratur", er det bare å sette i gang med å skrive. Jeg regner med å måtte bruke noe mer tid på å ferdigstille mitt artikkelprosjekt. Fordi både det "narrative" (les: det fortellermessige) og selve det "analytiske" arbeidet krever sitt, ikke minst med tanke på ambisjonen om å avsløre deler av Psykologenes Dogmer og Myter om egen fortreffelighet, vil det være inspirerende om noen av dere som leser dette tar dere bryet med kommentarer, eller også egne historier.
FOBIK som prosjekt betraktet er støttet og godkjent bl.a av Norges Forskningsråd. Den damen som gutten i nærværende historie ikke husket navnet på heter Sissel Reichelt. Hun var psykolog Svein Mossiges veileder under hans doktorgradsarbeide, publisert som:
Mossige, Svein (1998) : Har barnet mitt vært utsatt for seksuelle overgrep ? En narrativ analyse av mødres fortellinger (Avhandling til dr. psychol.-graden Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo).
Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), NOVA Rapport 21/1998. (ISBN 82-7894-060-6)
Mossiges andre veileder under doktorgradsarbeidet var Hanne Haavind, den samme veileder dr.philos Odd Arne Tjersland hadde i sin tid under sitt prosjekt om "meklingsprosessens psykologi". Jeg har tatt for meg Tjerslands Eneforelderdogme, og forsåvidt også antydet noe av den uheldige innflytelse Statsfeministen Haavind ikke helt usannsynlig har hatt på Tjersland, i min egen artikkel :
Texmo. Ole (1997) : En barnefars møte med "psykologisk kompetanse",
publisert i tidsskriftet Impuls` temanumer om Mannen, nr 3/1997, også tilgjengelig på http://www.nkmr.org Nordiska Kommittèn för Mänskliga Rättigheter
Referanser til avisoppslag ifm FOBIK :
1. Undersøker sex-misbruk i familier, Dagsavisen Dato: 5/11/2000 http://www.dagsavisen.no/innenriks/2000/11/522873.shtml
2. Få tiltak hjelper mot sex-overgrep , Dagsavisen Dato: 27/12/2000
http://www.dagsavisen.no/innenriks/2000/12/537425.shtml
3. Vanskelig jakt på sex-forbrytere, Dagsavisen Dato: 27/12/2000
http://www.dagsavisen.no/innenriks/2000/12/537426.shtml
4. Forsker på overgrep, Dagsavisen Dato: 17/07/2000
http://www.dagsavisen.no/innenriks/apor/2000/07/493878.shtml