Fiksjon og virkelighet

Av Ole Texmo

Kan en forfatter tillate seg å beskrive negative sider av kvinners væremåte uten å bli beskyldt for å være kvinnehater? I romans form? Kan en forfatter som fremstiller psykopatiske trekk ved en mors strategi for å undergrave forholdet mellom far og barn, ha berettiget håp om og tro på at fremstillingen fører til debatt? Med tilhørende nyanser og differensiering?

I Dagsavisens intervju 29.06.06 med danske Ida Jessen i forbindelse med lanseringen av hennes roman ”ABC” på norsk, ytrer forfatteren ønske om debatt om barnelov og maktmisbruk fra foreldrenes side. ”Skilsmissekrigen” handler nemlig ikke utelukkende om skilsmissen, men også om barnefordelingen, et skille ikke alltid like påaktet. I virkeligheten. I romanens fiksjonsverden er grenser til dels flytende, ikke sjelden implisitte, som merogmindre bevisste litterære fremstillingsgrep. Dramaturgien er tilpasset bokens kommunikasjon med lesernes ulike forventninger, mer enn hensyn til balansen mellom virkelighetens prosessuelle og materielle forhold. Men fiksjonen er ikke nødvendigvis verre og mindre begripbar enn virkeligheten.

I Ida Jessens romanunivers oppfører begge foreldrene seg umodent – hver på sitt vis. Men de er ikke likeverdige i utgangspunktet, og derfor blir ubalansen også et fremstillingsgrep som beskriver det asymetriske styrkeforholdet mellom stridende foreldre. Også lesernes sympatier, antipatier og eventuelle empatier fordeler seg asymetrisk – for begge kjønns vedkommende får man tro. En del menn vil gjenkjenne farens avmaktsfølelse stilt overfor kvinnelist og doble signaler; hvordan mannen blir stilt i forlegenhet uansett hva han gjør eller ikke gjør; anvendt catch 22 hvor kvinnen alltid er dømt til å vinne. På den annen side vil en del kvinnelige lesere være tilbøyelige til å identifisere seg med romanens Susan som sterkt føler hun må ta grep for å beskytte seg selv og barnet mot den umodne og uansvarlige Joachim. Begge parter får sitt – på ulikt vis.

Skilsmissekrigen blir stygg. I romanen er det kun den ene part som har kontroll over barn og virkemidler. Hvordan er det i virkeligheten? Forfatteren har, om ikke kontroll over lesernes reaksjoner, så iallfall brukbar kontroll over sine litterære virkemidler. I Dagsavisen-intervjuet avlegger forfatteren barneloven visitt og erklærer ønske om ny lovgivning som kan forebygge slike konflikter romanen delvis beskriver. Forfatterens familiepolitiske erklæring aktualiserer vår egen familiestatsråds utsagn like før jul 2005 om at delt omsorg bør bli hovedregel i barneloven. Lovendringene som fant sted primo mars 2006 fikk imidlertid et helt annet fokus. Ved denne anledning prioriterte statsråden å fremheve aldri dokumenterte behov for å lage nye regler som skal beskytte mot risiko for overgrep ved samvær. Erklæringer om normalsamvær som ønsket minstestandard måtte tones ned.

Forholdet mellom fiksjon og virkelighet kan sprike, slik også liv og lære på politisk utredningsnivå. Virkelighet kan overgå fiksjon; empiri må noen ganger vike for hysteri. Romanen har annen materie enn ot.prp`er, komiteinnstillinger, NOU`er og stortingsmeldinger. I familiemedlingen (stort.meld nr 29 (2002-2003)) defineres familievold som menns påståtte vold mot kvinner og barn. Her er asymetrien er påtagelig, men fremstillingsgrepene ikke eksplisitte. Målstyringsdokumentet er grunnlagt på tverrpolitisk konsensus.

Handling driver romanfortellingen fremover. I romanen om Joachim og Susan er deres tanke- og følelsesliv vel så interessant som deres handlinger. Joachim gjør en feil mange menn forhåpentligvis vil kjenne seg igjen i – med tilhørende håp om endringspotensiale: Joachim stoler på at hans selverklærte intellektuelle overlegenhet vil gi ham fordeler i den kampen om barnet han delvis unnviker. Joachim stoler til en visss grad på sin forstand og evne til selvoverskridelse, men kommer ikke lenger enn til å erkjenne effekten av ”den svakes rett”. Som nødvendigvis slår begge veier.

Så feil kan man ta. I kulturredaktør Hege Duckerts kommentar til boken, lanseringen og de danske reaksjonene som stemplet Ida Jessen som kvinnehater (Dagbladet Magasinet 01.07.06), fins Susan og Joachim kun som romanfigurer. I løpet av det siste året har det kommet to norske nøkkelromaner hvor begge forfatterne benekter at at det er nettopp hva slags type roman det er tale om. Disse to romanene er skrevet av kvinnelige akademikere med erklært frustrasjon over arbeidsforholdene på Institutt for Samfunnsforskning og Institutt for Språkvitenskap respektive. Romanene handler selvsagt om vesentlige saker og ting for forfatterne, og kanskje også for leserne – morogmindre avhengig av utdannings- og erfaringsbakgrunn. Misnøye i arbeid og privatliv gir imidlertid ikke litterært vellykkede produkter med nødvendighet. Men det viktigste spørsmålet er kanskje dette: Er tilflukt til romanen løsningen når saker og ting ikke lar seg regulere i det virkelige livet?