Fett, familie og feminismens feilforutsetninger

 

Av Ole Texmo, alliterat

 

 

Hannah Helseth og Martine Aurdal fra feministtidsskriftet Fett bidro i Dagbladet 26.11.05 til å bekrefte en mistanke ideologikritikere har hatt i lang tid: Feminismen er i likhet med andre ismer, f.eks postmodernisme, egnet til å tilsløre skillet mellom frigjøring og (selv)undertrykkelse. De unge feministene fra Fett føler seg snurt over at kvinner med relevant livserfaring uttrykker skepsis ved feminismens absoluterte sannheter. Konkret har det svenske ikonet (än så länge) Nina Bjørk fått barn og som mor funnet det betenkelig å overlate for mye av barneomsorgen til det offentlige. Velkommen til livet!

 

To-karriere-familien er under debatt, og det kan være på tide for de av oss som har hukommelse noen når tilbake, og kanhende har opplevd og erfart hva institusjonalisert feminisme har ført til av ødeleggende samfunnsklima i et lengre og videre perspektiv, å opplyse de ivrige Fett-feministene om hvilke feilslutninger de foretar i solid feministisk tradisjon. Når (stats)feminister finner det opportunt, kan de etterlyse fedrenes engasjement og ansvar, men i bunn og grunn vil de ikke innrømme fedre de samme mulightene til å utøve omsorg på likeverdige premisser. Avledede rettigheter har hittil vært hovedregelen. Fedre som bryter barrierer og dertil identifiserer feminismens sideeffekter, f.eks ukritisk og disproporsjonal oppmerksomhet mot angivelig omfang av vold og overgrep, risikerer å bli hengt ut som pedofile og voldsforsvarere av feminismens sannhetsapostler.

 

Når Helseth og Aurdal ikke liker Bjørks uttalelser, fordi Bjørks utsagn dypest sett uttrykker tvil ved feminismens grunnlag om kvinners (selv)forståelse som endegyldig, kan de unge taletrengte feminister ikke prestere annet enn å tilskrive Bjørk en hensikt om å ville være universell, dvs at Bjørk angivelig har ment at hennes private erfaringer skal og bør være samfunnsnorm. Bjørks utsagn gir ikke Fett-feministene grunnlag for en slik tolkning eller utlegning, og det kommer ikke som noen stor overraskelse at de samme feministene i innlegget 26.11.05 opphøyer seg til både anklagere og dommere over andre menneskers påståttee tilbøyeligheter til å ville gjøre sine personlig-private livserfaringer til almenne sannheter. Fett-feministene påpeker noe som hadde vært troverdig om det hadde kommet fra annet hold, nemlig at anekdotisk evidens kun representerer en partikulær virkelighetsforståelse og intet mer. Frekkheten lenge leve! Feminisme er ideologi, dvs falsk bevissthet, hvor meget Fetts unge meningsberettigede enn misliker det. Norsk statsfeminisme sier bl.a offisielt  at fedre ikke selv er i stand til å ta ansvar for sine barn, men må motiveres med såkalt ”kjærlig tvang”.

 

Hvor liten respekt Fett har for personer og initiativ som søker å nyansere stereotype kjønnsrolleoppfatninger med konkret nedslag for foreldreomsorgens mulighetsbetingelser, viste man i sitt nr 2, 2004 hvor journalist Gunnar Thorenfeldt (24 år) gikk temmelig langt i å tilskrive meg hensikter som å ville erobre offerrollen fra kvinnene, kuppe mannsdagen i Leninstil, samt tilstrebe en konfliktorientert holdning. Thorenfeldt ville ikke kalle meg massemorder, ”men det er lov å tenke tanken”, slik han valgte å uttrykke seg. Bakgrunnen var mitt innlegg i Dagbladet på mannsdagen 07.10.04. På lederplass fortsatte Fett sin feillesning og bidro til en lite hyggelig, men fremfor alt unyansert fremstilling av relevante temaer om menn og fedres anliggender. Martine Aurdals rolle som debattredaktør i den sammenheng er et eget kapittel om feministers manglende demokratiske sinnelag, men det får være en annen historie.

 

Ironisk nok er det journalist Gunnar Thorenfeldt som signerer Dagblad-oppslaget 22.11.05 hvor Nina Bjørks reviderte erkjennelse er hovedtema. Her får gamle og nye feminister rik anledning til å demonstrere sine fortåelsesformer, uten motforestillinger fra oppegående menn, med hovedvekt på forestillingen om at kritikk av den moderne morsrollen nødvendigvis innebærer å gi kvinner dårlig samvittighet. Hørt den før?

 

Nyanser og etterrettelighet har aldri vært (pro)feministers styrke. Thorenfeldt feilleste min tekst utfra en forutfattet innstilling som forbød ham å se at fedre faktisk ikke blir betraktet og behandlet som likeverdige foreldre. Strukturlikhetene i Fetts-feministenes feilslutninger er formodentlig basert på den samme furtne holdningen hos (unge) mennesker som ikke tåler møtet med livet, og derfor sverger til læren, og som ikke tåler at mennesker med relevant livserfaring har nyanserte oppfatninger om f.eks familieliv. Resultatet er (selv)undertykkelse heller enn frigjøring, intoleranse heller enn mangfold og respekt – i solid feministisk tradisjon. Denne tendens har fedre som har ønsket seg og kjempet for en fullverdig foreldrerolle fått erfare i ulike sammenhenger, også fra fagfolk. To-karriere-familien var for øvrig som begrep og politisk program en del av Arbeiderpartiets kjepphester for ca ti år siden. Uttrykket ble bl.a brukt som honnørord av daværende statssekretær Ingun Yssen som har brukt sin posisjon til etterlyse fedres ansvar og engasjement samtidig som hun aktivt har motarbeidet juridisk-rettslig likesstilling på foreldrerettens område. Feministenes pose- og sekkmentalitet er flerfoldig. Dels handler det om å erobre alle de negative (kjønns)rollene man har kritisert menn for; dels handler det om å posisjonere seg slik at man både kan kritisere fedre for ikke å stille opp samtidig som man setter premisser for fedrenes engasjement. Velkommen til Norge – feministenes paradis.