Feminist nuvel

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Klassekampen har i lengre tid prioritert serien ”Feminist Javisst”. Hvor opplysende og saklig funderte er disse mandagskronikkene? Wenche Mühleisen priser 12.01.09 statens ansvar for feministers lønn og status. Hun bekymrer seg over at kvinner ikke har opparbeidet seg ”fuck-off-money” til bruk når kvinners økonomiske grunnlag svikter ved skilsmisse eller oppsigelse, men har ingen ide om hvordan grunnlaget for ”dra-til-helvete-pengene” skal opparbeides.

Feminismens legitimitet, politisk og intellektuelt, blir sjelden eller aldri utfordret. På tide derfor å røske opp i forestillinger om at kvinner i ulike livs- og arbeidssituasjoner er så diskriminerte at særordninger må til. Offerrollen er solid erobret, men selvrefleksjon og ideologikritkk har hittil vært fraværende. Feminismen absoluterer en instrumentell fornuft som, opphøyet til almengyldig sannhet, gir kvinnelige forståelsesformer forrang på bekostning av fornuft og forstand.

Ensidigheten i fremstillinger om påstått voldelige menn og fedres uansvarlighet, stenger for mulighetene for saklige frigjøringsprosjekter. Legitimering av særbehandling og krav til lovfestet statusheving bidrar til en selvundertrykking feminismen ikke evner å overskride. Fedres krav om selvstendig opptjeningsgrunnlag for permisjonsrettigheter avvises. Samtidig kritiseres fedre for ikke å stille opp. Åsta Haalands biologismer 05.01.09 benekter viktige erkjennelser om grunnleggende systembetingelser og om forholdet mellom natur og kultur: ”Det er ikke alltid lett å ha to tanker i hodet på en gang”. Haaland prøver, ”men blir stadig distrahert”. Krav om likedeling av omsorg for felles barn oppfattes som ”kvinnefiendtlig” (…) ”nettet oversvømmes av innlegg fra bitre, umodne menn med stort kvinnehat”. Nuvel.

Nyss henfarne Arne Næss` elementærlogiske emner med tilhørende krav til saklighetsnormer og presisering ser ikke ut til å gjelde for Kvinnegruppa Ottar. Kvinnefrigjøringen må ikke bremse aktivismen: ”Det er viktig å  kutte navlestrengen som binder mødrene til barna og hindrer oss i å ta plass i offentligheten”, skriver Haaland. Hvor lett er det for menn å komme til orde på kronikkplass i Fritt Ord – sponsede aviser? Om temaer som fedres mulighetsbetingelser for omsorg, foreldrepermisjon og Barnelovens strukturnivåer, om tilrettelegging for samværssabotasje, bruk av tvilsomt funderte overgrepsanklager og grader av foreldrefiendtliggjøring? Kan vi forvente at Åsta Beate Haaland vil kutte navlestrengen til feminismens absoluterte sannheter i forsøk på å forstå dynamikken i saker hun har uttalt seg gjennomgående nedlatende til i lang tid?

Dessverre velger media seg mannsprotagonister som av strategiske hensyn skygger unna feminismekritikken. Ideen om oppegående fedre i stand til å definere farsrollen på selvstendig grunnlag er dårlig likt. Hvilken forskjell gjør profeminister med fast kronikkplass? 29.12.08 forteller Jørgen Lorentzen om hvordan han blir fremstilt som ”anti-feminist” i en svensk bok. Mer skal det ikke til, selv for en kjønnsforsker som delvis har bygd sin karriere på fremstilling av store estimater over menns angivelige vold mot kvinner. Uten vitenskapelig belegg. I Klassekampen 29.12.08 skriver imidlertid Lorentzen som en sann intellektuell: ”kunnskapsutvikling er umulig uten kritisk prøving og diskusjon”. Javisst. Mühleisens ”fuck-off-money” blir en interessant øvelse. Spørsmål om krav til selvstendig opptjening og fortjeneste kan få nye dimensjoner.