Kronikk publisert i Verdens Gang (VG) mandag 09.07.07, papirutgaven side 39

Feminisme hindrer likestilling

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg (FMO)

Statsråd Karita Bekkemellems (Ap) syn på menn i VG-kronikken (23.05.07) ”Vold hindrer likestilling” trenger motforestillinger. Hva skjer med menn som ikke underkaster seg feministenes forståelsesformer?

Grunnleggende er statsrådens syn på menn og våre angivelige voldstilbøyeligheter kjønnsdiskriminerende. Dette offisielle synet, kalt statsfeminismen, bygger ikke på dokumenterbar og metodisk etterprøvbar kunnskap, men på mørketallsmagi i fraværet av vitenskapelig frembragt emipiri. Denne feminismen er selvsagt ikke kjønnsnøytral, men bygger ensidig på kvinners interesser. Som om et negativt mannsbilde er tjenlig for kvinner.

Kunnskap

Fravær av metode og vitenskapelighet er selve innbegrepet på statsfeminismen som har kolonialisert deler av Akademia og forvaltning, likestillingsbyråkratiet inkludert. Nettverksbyggingen derimot må ha vært vellykket ser man på innflytelsen. På tilnærmet kjønnsnøytralt grunnlag bør man være enige om at alle former for vold er ille, uansett hvem volden rammer eller hvem som er voldsutøver. At vold mot kvinner er et så stort samfunnsproblem som feministene hevder, mangler simpelthen empirisk-metodisk underlag.

Med feminismens grunnsyn om at likestilling skal tjene kvinners interesser, blir politikken nødvendigvis ensidig og skjeiv. Å tvinge menn til å godta statsfeminismens premisser er en form for vold som hittil har manglet kategorisering. Med reell likestilling forstår jeg en kjønnsnøytral innstilling basert på demokratisk sinnelag. Feministenes nedlatende syn på menn forhindrer imidlertid en slik holdning i bunnen av en politikk basert på likeverd og likhet for loven. Feminismen opphøyer kvinnelige forståelsesformer til almengydlige sannheter unndratt begrunnelseskrav og vitenskapelighet. At mannen taper på dette kvinnedominerte feltet er forutsigbart inntil det selvoppfyllende.

Barneloven

At også barna taper på feminismen kan utledes fra oppfatningen om at barn er best tjent med å erfare sine foreldre som likeverdige. Barneloven som instrument for kvinners interesser tydeliggjøres gjennom fokuset på angivelig risiko for overgrep ved samvær, et fokus uten faglig belegg. Barnedepartementet har lagt udokumenterte føringer basert på premisset om at samværsretten ”står for sterkt, rettslig og politisk” <sic>. Slik får tvilsomt funderte volds- og overgrepspåstander legitimitet, uten reell prøving i form av bevis- og dokumentasjonkrav. Lovendringene er en del av statsråd Bekkemellems skryteliste, jf VGs kronikk 23.05.07. Det fins ingen dokumentert kompetanse blant sakkyndige og dommere, verken når det gjelder utredninger eller metodisk tilrettelegging og gjennomføring av samtaler med barn. Mangel på muligheter for kontradiksjon og etterprøving er blitt den nye barnelovens ånd.

Misbruk av krisesentre

Selv erklærte anti-feminister erkjenner at det fins voldelige menn og ditto ofre blant kvinner som bør ha tilbud for støtte og behandling. Familievoldsbegrepet i Norge er imidlertid for snevert og ekskluderende for fedre som utsettes for strukturell vold gjennom uredelige prosesser som ender med tap av kontakt med barna. En ikke ubetydelig del fedre har erfart hvordan krisesentre misbrukes for å fremme falske overgrepspåstander samtidig som barna brukes som våpen og pressmidler. Falske påstander for å posisjonere seg i barnefordelingssaker er ikke et marginalt fenomen slik krisesenterleder Tove Smaadahl forsøker å gi inntrykk av.

Mannsrollen

Fedre som anser seg kompetente til å ta seg av sine barn uten fagfolkene og mødrenes ”kjærlige tvang” og veiledning blir i en rekke tilfeller utsatt for tvilsomme strategier som forhindrer kontakt mellom far og barn. Menn som er selvstendige, reellt likestillingsorienterte og oppegående uten å behøve feministenes likestilling, blir i en del tilfeller tillagt motiver og mistenkeliggjort på det skammeligste. Blant fedre som kjemper sine kamper i rettsapparatet, ikke utelukkende mot samværssaboterende mødre, men like mye mot uforstandige dommere og psykologer som i utgangspunktet ikke tilskriver fedre fullverdig status, fins en del som oppfattes som trusler mot mødrehegemoniet og fagfolkenes kjønnsrollestereotypier.

Trussel- og fiendebilder

Hvordan vil statsråden arbeide for å nyansere holdninger blant dommere og sakkyndige? Volds- og omsorgssvikthysteriindustrien er raskt voksende sammen med psykologenes spekulasjon i foreldreusikkerhet. Rikspsykolog Magne Raundalen vil ha kontroll og overvåking av hjemmene (BT 24.05.07) og mener den biologisk kjernefamilie er for beskyttet. Ham om det. Raundalens syn på farsrollen ytrer seg slik: ”Far er død, far er en myte” <sic> basert på egen personlig erfaring. Er motstanden mot reellt likestilte fedre motivert av psykologisk betinget projisert selvforakt? Er menn som behersker sin farsrolle uten hjelp fra kvinner og fagfolk trusler som må nøytraliseres med falske voldspåstander? Hvordan behandles fedre som påviser systemfeil?