Tendensen til femininisering av media

av Ole Texmo, mann og far

Menn som har hatt mer positiv nærkontakt med sine barn, blir neppe enklere å ha med å gjøre i barnefordelingssaker. Slik avslutter Dagbladets Andreas Hompland sin kommentar (19.02.03 side 9) til Likestillingsdirektørens forslag om å endre loven slik at fedre kan ta ut minimum tre måneders permisjon.

I "nye Dagbladet" kaller man Homplands kommentarer "Tendens". All den tid man ikke kaller kommentarer fra priviligerte synsere som Hompland for "Innsikt" er det greitt for meg. Tidligere har Hompland uttalt seg om statsministerens sjelsliv (03.02.03) og om mandighetens tapte ære (25.02.03). Tendensen synes klar: menn med for mye makt, kanhende på bekostning av kvinner, kan utsettes for diagnostisering og andre krenkende karakteristikker: omnipotensen kjenner ingen grenser. Formen er den quasi-intellektuelt nedlatende, uten egentlig forsøk på statistisk-empirisk eller annen faglig-akademisk begrunnelse eller argumentasjon. Innholdsmessig viser Hompland i Dagbladet 19.02.03 en gjennomgående servil og ukritisk systemlojal holdning overfor det fete dogmet kalt "kjærlig tvang". For at tendensbetraktningen skal gå opp i sine rasjonaler, må Hompland som er utdannet sosiolog unngå stille spørsmål ved berettigelsen av det grunnleggende dogmet: at fedre ikke av seg selv kan finne på å ville ta ansvar for sine barn. At fedre må motiveres med "kjærlig tvang" er en statsfeministisk oppfatning uten empirisk forankring, et forhold sosiologen kunne ha oppdaget, gitt at han bryr seg med kildekritikk eller andre metodespørsmål knyttet til påvisning av mulige feilkilder, ansatt som han er i en avis med pretensjoner om seriøs journalistisk virksomhet og avansert intellektuelt nivå.

Oppfatningen om at fedre ikke av seg selv vil kunne motivere omsorg for sine barn sitter langt inne hos fagfolk som sosiologer, sosionomer, psykologer, pedagoger, og psykiatere. Også andre yrkesgrupper som ligger under for ideologiens tilbøyelighet til kaste vrak på tilegnelse av metodisk etterprøvbar kunnskap kan føle seg kallet til å dømme fedres omsorgskvalifikasjoner. Oppfatningen om at fedre stort sett er uansvarlige og dessuten potensielt voldelige dyrkes med flid i bransjer hvor feminismen gnager seg inn, f.eks media, forvaltning, politi og rettsapparat. Til nød kan fedre brukes til barnepass, fortrinnsvis fordi mor trenger avlastning når hun skal gjøre karriere i arbeidslivet, ikke fordi barna har selvstendig behov for fedreomsorg. Dette er kjernen i den del av statsfeminismen som berører forholdet mellom foreldre og barn i lovgivningen. Journalistlagets kvinnelige nestleders presiseringer (Dagbladet 21.02.03 s37) forandrer ikke på dette grunnleggende forhold: Det er uansett tale om avledede rettigheter, slik også Barnelovens ånd gir ugift mor vetorett overfor fedre som vil ha del i foreldreansvaret. Pater-est regelen definerer far gjennom hans sivilie forhold til mor.

Mannsforskere har ikke evnet produsere empiri om omsorgens mulighetsbetingelser, men får synse uforstyrret i vei (Dagbladet 16.01.03 s34: Mannen på vikende front, Aftenposten 25.01.03 s23: Stakkars tause mann ). Stereotypiene får bestå, ingen motforestillinger eller nyansering av fedres situasjon etter samlivsbrudd slipper til. Fedre som selv initierer skilsmisse, og kan hende derfor blir eksponert for "Medeas hevn", falske overgrepsanklager og en behandling i retts- og rådgivningsapparat som i andre regimer ville kvalifisert for innlemming i Amnestys oversikt over psykisk tortur av politisk ukorrekte, kommer ikke til uttrykk i et femininisert mediebilde hvor man skal tekkes kvinner for å vinne markedsandeler. Mediene har sluttet bedrive kildekritikk. Slik gies fagfolkenes stereotypier lett spill. Når det ikke stilles faglig-akademiske krav kommer ideologien og fordummingen av seg selv. I Dagbladets oppslag Lykkelige etter brudd  03.02.03 repeterer psykologen Per Are Løkke de samme stereotypiene om kvinner og menn han har bygd sin karriere på i (pro)feministiske nettverk gjennom flere år. Tendensen er den samme nedrakkingen på menns følelsesliv, tilkortkommenhet og avmakt. Løkke er trygg i sin tilpasning til systemkodeksens kynisme og er ikke tungbedt når mediene stiller opp sine mikrofonstativer. ( Se min kritikk av Løkkes bok Farsrevolusjonen (Pax, 2000) 14.04.00: De kastrerte menns manifest, Løkkes svar Om farsrevolusjonen  26.05.00 og mitt svarsvar av 02.06.00 Løkkes "metaforer",  alle i Morgenbladet)

Hompland skriver(19.02.03) at det hadde vært hyggelig om årsaken var endrede mannsholdninger til barnepass og likestilling. Men det er det neppe, for så raskt endres ikke inngrodde forestillinger om naturens orden, kjønnslig arbeidsdeling og samfunnets organisering. Affinitet overfor (stats)feminismen er logisk følgeriktig all den tid man ikke evner forestille seg at fedre på selvstendig grunnlag ønsker å følge opp sine barn. Når (M)enn som har hatt mer positiv nærkontakt med sine barn, (blir) (neppe) enklere å ha med å gjøre i barnefordelingssaker, slik Hompland forsåvidt riktig nok "konkluderer", kan man spørre hvem som lager vansker. Er det galt av fedre å egasjere seg i sine barn, slik endel fagfolk later til å mene når saken havner i retten og mor kun trenger spille på sitt kjønn og antyde mistanker om incest eller annen styggedom for å skape den konflikt juristene og psykologene kan henge seg opp i uten å foreta regressen som identifiserer de grunnleggende konfliktskapende faktorer som f.eks ulikeverdet ? Denne dynamikken har media tilgode å oppdage, langt mindre påpeke som utslag av grove systemfeil. Serviliteten fra medias side gjelder på flere plan.

Statsfeminismen som ideologi betraktet, dvs som falsk bevissthet, baserer seg på sammenblanding av kvinnesak og likestilling, av mors interesser og barns selvstendige behov, og av kvinnesak og forskning. Østrogenmaffian blant familiesosiologene har heller ikke evnet skille mellom skilsmisse og barnefordeling. Der fins ingen forskning som kan underbygge oppfatningen om at fedre må underkastes kjærlig tvang for å ville ta seg av egne barn, men det er dette dogmet statsfeminister og akersgatasynsere med sosial intelligens høy nok til å ta signalene fra markedsavdelingen, bygger sin oppfatning på. Endel fedre har på egne initiativ, ikke fordi noen sosiologer eller psykologer har fortalt dem hva de skal tenke og føle, lenge før fedrekvoten ble innført, kjempet for å følge opp sine barn før, under og etter samlivsbrudd. I mange tilfeller kvalifiserer behandlingen fra fagfolk, domstoler og media for betegnelsen mobbing. "Feilen" de har gjort er å tro på egne krefter, berettiget til repekt for menneskeverd og fullverdig foreldrestatus.

Hompland skriver at for så raskt endres ikke inngrodde forestillinger om naturens orden, kjønnslig arbeidsdeling og samfunnets organisering, og sikter til menns holdninger. Har Hompland "brains&guts" til å sette på spill sin posisjon ved å hevde selvstendige oppfatninger, og vil noe annet enn å skrape på åpne sår med kynisk tilpasningsdyktig knefall for (stats)feminismens strategier, moralsk snert, økonomisk gulrot og statlig pisk, slik han lydig underkaster seg, bør han kunne utføre et ærlig stykke intellektuelt arbeid ved å gjennomgå rasjonalene i (stats)feminismens nedlatenhet overfor menn/fedre. Inntil videre velger jeg å oppfatte hans uttrykk som tegn på en femininisering av media hvor man også har å gjøre med en absolutering av den instrumentelle fornuft. Der markedskreftene rår, har ideologikritikken dårlige vilkår. Prisen på denne fordummingen kan vise seg å bli for drøy. At det virkelig tjener kvinners interesser å få så lett spill med økende kjøpekraft som veiledende variabel for medias markedsavdeling som i realiteten styrer de redaksjonelle prioriteringer, har jeg vanskelig for å forstå med min mannlige fornuft og forstand. Vil kvinner egentlig tjene på fremstillingen av mannen som følelsesmessig inkompetent ? (Selv)respekt er en interessant størrelse.