Feilkilder i fleng

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Omtrent samtidig som Barne- og likestillingsdepartementet leverte sitt lovforslag om endringer i barneloven (ot prp 104, 2008-09) i uke 25, flommet dramatiske nyheter gjennom toneangivende riksmedier: ”Undersøkelser viser at barn tvinges til samvær med voldelige foreldre”. Hvor sant og riktig er dette? Har mediene bedrevet kildekritikk i forhold til de aktuelle informasjonsnivåene? Påståtte langtidsskader av samvær med voldelige foreldre, basert på en flere år gammel kronikk med referanse til internasjonale studier uten nødvendig validitet for norske forhold, påberopes som kilde for NRKs oppslag. Uten et eneste kritisk spørsmål til forskeren som lar seg bruke til propagandaformålet, i dette tilfelle en medisiner.

Heller ikke kriminologen som har forsket for Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, får kritiske spørsmål om utvalgsrepresentativtitet, validitet og årssakssammenhenger. Har barna beviselig blitt eksponert for vold, og er det dette de uttaler seg om når de blir hørt, men deres utsagn ikke hensyntatt? Er barnas utsagn deler av bevisvurderingen? Flere spørsmål melder seg: Har man virkelig fulgt opp empirisk i forhold til den praktiske konsekvensen av rettsavgjørelser? Eller forholder man seg kun til ordlyden i dommer og kjennelser. Dagbladets leder 18.06.09 om ”Barns rettigheter” tar ikke høyde for feilkilder, verken Dagbladet eller andre medier later til å ha undersøkt om det foreligger så mye som et notat til etterprøving av nyhetenes innhold og budskap.

Undersøkelsen er ikke publisert, verken funn eller metodebeskrivelser er tilgjengelig. Likevel hopper mediene på bølgen av overgrepshysteri uten å tenke en smule på hvor sannsynlig det er at barn tvinges til samvær i et land hvor landets regjering minst av alt vil sikre gjennomføring av samvær med effektive sanskjoner eller andre tiltak. Hvis barn tvinges til samvær med beviselig voldelige foreldre, er det en sensasjon i et land hvor ingen medier, fagmiljøer eller myndighetsnivåer ofrer en tanke på skadevirkningene av samværssabotasje, legitimering av falske overgrepspåstander og foreldrefiendtliggjøring. Eller kanskje det nettopp er slike alvorlige konsekvenser man vil dekke over med en propaganda-motsats.

Dagbladets leder hevder ”undersøkelsen viser at loven ikke følges opp etter forutsetningene”. Vet dagbladets anonyme lederskribent hvilke lovens forutsetninger som eventuelt har vært gjenstand for forskning? Kartlegging av barnets modenhet og selvstendighet som vilkår for lovens bestemmelse om barnets rett til å bli hørt har aldri blitt forsket på. Langt mindre i hvilken grad rettens avveininger reflekterer syn på modenhet og selvstendighet. Medier og forskere som lar seg bruke til formidling av uetterretteligheter om følsomme spørsmål, har en hjemmelekse å gjøre, også i fagetisk forstand. Imens blir mange barn forhindret legalt samvær med ikke-voldelige foreldre. Uten at media, forskere og myndigheter bryr seg.