Fedres selvstendige status

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Barnelovens pater-est regel (§ 3) sier: ”Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen”. Far har ingen selvstendig tilknytning til barnet, forholdet går gjennom det sivile forholdet til mor. For 100 år siden, på en tid da kvinner i beste fall hadde stemmerett gjennom husbondens status, hadde ”pater-est” regelen en annen betydning og funksjon: Den gang var regelen til for å beskytte mannen mot ansvar for barn avlet utenfor ekteskap. Pater-est regelen kan oppfattes som innbegrep på en lovmessig innretning som i utvidet og omforent forstand brukes til å kamuflere manglende beskyttelse av forholdet mellom far og barn.

Ved ikrafttreden av den nye ekteskapsloven som likestiller lesbiske og homofile parforhold med heterofile, vil lovendring i barnelovens § 3 suppleres med: ”Som medmor til barnet skal reknast den kvinna som mora er gift med … ” Lovmakerne og de som støtter denne loven synes nok at denne lovinnretningen er både logisk og i likestillingens ånd. Prosessen om felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par tok ikke høyde for at fars forhold til barnet gjennom nettopp pater-est regelen undergraver muligheten for selvstendig status og juridisk tilknytning mellom far og barn. En del av kritikken mot likestilling mellom homofile og heterofile med hensyn til barn, var og er begrunnet i at vi ennå ikke har oppnådd likestilling mellom biologiske mødre og fedre.

Juridisk forhold mellom far og barn er svakt beskyttet på flere områder. Det biologiske prinsipp som normativ størrelse blir utfordret på flere hold. En ideologi basert på utbyttbarhet og erstatning av biologiske foreldre med ”omsorgspersoner” undergraver ikke utelukkende den biologiske kjernefamilie men også de juridiske båndene mellom foreldre og barn. Hvis de nye ”medmødrene” som blir definert som pater-est foreldre etter at den nye ekteskapsloven trer i kraft fra nyttår, tror at deres rolle og status blir oppgradert, kan de raskt komme til å bli skuffet. Pater-est regelen skal nå drøftes av et offentlig utvalg, NOU forventes i mars 2009.

Farskapsutvalget ble oppnevnt på et tidspunkt da ekteskapsloven var omtrent i boks, og idet Barnelovutvalget (NOU 2008:9) avsluttet sitt arbeide våren 2008. I sistnevnte var samværssabotasje faktisk et tema, men ingen helhetlig betraktning om fedres svake status og samværsrettens formelle utsatthet fant veien inn i NOUen. Samværsretten er lovhjemlet, men ikke beskyttet. Nå pågår en debatt om det bør være flytteforbud også for samværsforeldre – oftest fedre, ikke utelukkende for bostedsforeldre – oftest mødre. Men ingen offentlige utvalg har drøftet det lovinstituerte ulikeverdet mellom bosted og samvær. Ingen lovutvalg har hittil fått i mandat å utrede mulige feilkildenivåer.

Pater-est regelen kan i kim betraktes som legitimering av senere samværssabotasje. At fedre ikke har selvstendig status i barns liv er i sin struktur ikke ulik lovhjemlet regimeforrang når samværsnekt finner sted. At fedre ikke har selvstendig status kan også avleses av betingelsene for å ta ut lønnet fedrepermisjon, den såkalte pappakvoten. Opptjening av selvstendig lønnsgrunnlag for fedre har blitt et tema i den politiske offentligheten og vil forhåpentligvis også bidra til å avdekke flere systemfeil som viser likestillingspolitikkens sanne ansikt. Avledete rettigheter hører forrige århundre til vil noen hevde. At vi ikke har kommet lengre er imidlertid villet politikk.

Prioritering av saker reflekterer hva ulike myndighetsnivåer finner vesentlig. Beskyttelse av samværsretten er ennå ikke bragt opp på et erkjent diskuterbart nivå med eksplisitte NOU-hjemlede krav om forandring. At det er fedres forhold til barn som lider under dette regimet forteller sitt. Men sentrale politikere innen særlig AP, med Karita Bekkemellem og hennes valpelogrende mannspanel, tar gjerne æren for at menn nå er en viktig målgruppe for likestilling. Kjærlig tvang – ideologien som uten vitenskapelig dekning bygger på forestillingen om at fedre ikke kan og vil ta selvstendig ansvar, men må motiveres av fagfolk og myndigheter, blir sjelden eller aldri utfordret.

Hva vil et negativt syn på fedre, reflektert i lovsystemer som undergraver biologisk tilknytning, og som gir særrettigheter for mødre i bostedsposisjon, ha å si for den oppvoksende generasjon av både gutter og jenter? Hva skal disse barna lære om likestilling når de ser at mor er mer verdt enn far, og at det ikke er viktig hvem som er foreldre så lenge barna får ”kjærlighet fra omsorgspersoner”? Dagens barn er morgendagens foreldre. Gutter som vokser opp med fraværende fedre kan bli skadet under oppveksten. Stikk i strid med forestillingene om fedres ubetydelighet fra fagfolk, vesentlig psykologer og psykiatere oppdradd i tradisjonen med tilknytningshierarki og tesen om utbyttbare omsorgspersoner, kan slike gutter utvikle mentale mangelsykdommer.

Jentene vil også få problemer når de konfronteres med umodne gutter som er opplært til å betrakte seg som annenrangs med slett utviklede selvbilder. Barn som vokser opp med ulikeverdige foreldre, hvor den ene kan risikere å forsvinne ut tidlig i barnets liv, kan få store problemer med å etablere forhold i voksenlivet. Gutter som skal bli menn, kan pådra seg ekstra problemer når de må kjempe mot samfunnets stereotypier og vrangforestillinger. Personer som ikke gies lovhjemlet selvstendig status – absolutt og relativt – er i realiteten betraktet som laverestående. Slik har historiens totalitære regimer resonnert når grupper blir først utdefinert og deretter trakassert.

At et avansert demokratisk samfunn som Norge, på topp i internasjonal solidaritet og eksportert empati, ikke vil anerkjenne far som selvstendig forelder i barns liv, er dessverre ikke helt tilfeldig. Lovsystemene forvanskes nå ytterligere. De nye familiekonstellasjonene som gjør krav på beskyttelse mot påstått diskiminering, har også i Farskapsutvalgets mandat en forrang som ytterligere svekker fedres mulighet til å bli regnet som selvstendige størrelser. Lovteknisk er det selvsagt intet i veien for å forenkle vilkårene for fastsettelse av foreldreskap med sikre virkemidler. Automatisk DNA-test vil kunne fastsette farskapet en gang for alle, og fungere som grunnlag for tilskrivelse av foreldreansvar uansett samlivsstatus.

Avledete rettigheter hører fortiden til. Erkjennelse av betydningen av farens autonomi og likeverd sitter langt inne. I lovmakeriet er man heller opptatt av å lovpålegge erkjennelse av foreldreskap (farskap og medmorskap) som mulig alternativ til pater-est. At så mange som 10 % av norske barn vokser opp med ”feil far” ifølge Rettsmedisinsk institutts beregninger, kan tyde på at fastsettelse og erkjennelse i henhold til dagens lovsystems genererte feilforutsetninger, er modent for utskiftning med logisk og empirisk etterprøvbar DNA-prøve. Men logikk og metodisk etterprøvbarhet har aldri vært statsfeminismens tekopp. Glass med anonym donorsæd derimot.