Fedre som fortjent

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I et debattinnlegg om mannsrolle og omsorgsinnsats i Klassekampen 11.08.11 skriver Åsne Hagen at ”I barnefordelingssaker er det imidlertid barnets beste som skal skjønnsvurderes, ikke hva hver forelder har gjort seg fortjent til. Den av foreldrene som har hatt mest med barna å gjøre i hverdagen, har stått for mer av den faktiske omsorgen og vil dermed stille sterkere”. Dette utsagnet er tvilsomt av flere grunner. Det finnes ingen presisering av ”barnets beste” – kriteriets grenesoppganger mot ulike erfaringspraksiser og ulike påberopte argumenter i barnefordelingssaker. Verken i teori eller praksis. I lovforarbeider, utredninger, konkrete lovtekster og ikke minst i rettsavgjørelser, har det aldri blitt konkretisert . Verken for den enkelte saks vedkommende, eller på mer generelt prinsippielt grunnlag som veiledning for praksis og forståelse av barnefordelingens dynamikk.

Hvorvidt denne grunnleggende rettsusikkerheten er kjent, blant berørte parter og i samfunnet, beror delvis på hva mediene er i stand til å formidle av nyanser. Åsne Hagens utsagn om at den som har hatt mest omsorg for barnet stiller sterkere høres ikke så galt ut, det virker plausibelt utfra alminnelige fornuftsgrunner og tilslutning til gjengs oppfatning av rettferdighetshensyn. For både voksne og barn. Det er hva man skulle tro. Men ”barnets beste” er en åpen og fleksibel rettslig standard. En fordel vil sikkert noen mene, men også en ulempe da den ikke evner å skape forutsigbarhet og konsistens i rettspleien. De av oss som følger norske rettssaker om barnefordeling daglig, for mitt vedkommende som landsdekkende ”krisetelefon for menn” blant annet, ser lite eller ingenting til at fedre som har hatt mye og kanskje til og med mest omsorg for barna, får uttelling for omsorgsinnsatsen i rettssaker om barnefordeling. Fedres omsorgsinnsats underslåes eller utvektes når ”barnets beste” skal gjøres opp, gitt at retten i det hele tatt har redigert momentet inn i sin gjengivelse av anførsler.

De som uttaler seg om slike forhold bør belegge sin erfaringspraksis og forståelse av ”gjeldende rett” og i hvilken grad ”barnets beste” fanger opp momenter som baserer seg på at etablert omsorgspraksis kan og bør videreføres inn i nye sivilstandsregimer. Klassekampen hadde et stort oppslag 30.06.11 hvor de to herrene Arild Broch og Runar Døving bidro til å viderebringe myten om at fedre får som fortjent fordi de ikke har vist nok omsorgsinnsats for barna før samlivsbrudd og barnefordeling. Denne myten er seiglivet virker det som. Det er ekstra beklagelig at myten kolporteres av kritiske medier som Klassekampen og to herrer som liker å presentere seg som fedreaktivister. For situasjonen som vil oppstå for fedre som har tatt ut permisjon og vel så det, når de etter hvert utfra statistiske anslag havner i saker om barnefordeling, er det bekymringsverdig at argumentet om omsorgsinnsats mest trolig vil bli bortadministrert av retten. Mange fedre holdes for narr når de inviteres til å investere tillit til at de får betalt for sin omsorgsinnsats.

 
(Debattinnlegg på trykk i Klassekampen 19.08.11)