Fedre på banen, publisert i Nationen 10.07.07

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

” At barneloven er konfliktdrivende er en følge av et grunnleggende ulikeverd mellom foreldrene.”

( ingress valgt av Nationen. Endringer ift originalmanus er markert med parenteser som viser sekvenser som er tatt ut. Alle avsnittoverskriftene er fjernet. I hvert avsnitt er i stedet de første ordene markert med uthevet skrift som vist nedenfor. Link til Nationens kronikk: www.nationen.no/meninger/Kronikk/article2871820.ece )

Vi har hørt det før og vil garantert få høre det igjen: Nå må fedre komme på banen i spørsmål om likestilling og omsorg for barn. (Senest repetert av statsråd Bekkemellem i VG 10.02.07 i oppslaget ”Taper i likestillingskampen”.)

(Likestilling eller likeverd?)

Fremstillingen er gjennomgående ensidig og nevner ikke historiske og strukturelle forhold som viser at permisjons- og andre rettigheter for fedre har vært avledede, dvs avhengig av mors status, arbeids- og lønnsforhold. Eller at likestilling kan være annet enn kvinnekamp. (Statsrådens holdninger er sterkt selvmotsigende: på den ene siden gir hun inntrykk av at likestilling må inkludere menn, men i praksis tar hun ikke høyde for at likestilling som statsfeministisk prosjekt er dømt til å være eksluderende overfor de som ikke slutter seg til feministenes sannheter.)

(”Kjærlig tvang”)

I medienes fremstilling stilles det heller ikke spørsmål ved om det fete dogmet ”kjærlig tvang” er rett navlet, om det er empirisk beleggbart, og minst av alt om et slikt syn på kjønnsroller kan oppfattes som diskriminerende overfor menn og fedre. Tror statsfeministene på sine egne forestillinger, eller er det dårlig skjult forakt for hankjønnet når det hevdes at menn må motiveres av kvinner eller fagfolk for å lære seg ansvar og omsorg for egne barn? Det finnes kun ett sammenligningsgrunnlag for å måle fedrekvotens suksess: nåværende og tidligere ordninger. Statistikk for disse gir ingen holdepunkter å påstå at fedre må tvinges til å ta ansvar for egne barn.

(Falsk bevissthet)

Dermed ikke sagt at strukturelle og økonomiske rammevilkår i et samfunn hvor kvinner fremdeles tjener mindre enn menn er irrelevante i enhver sammenheng. Men påstander om at fedre ikke stiller opp med mindre kvinner lærer oss å ta ansvar er i beste fall ideologisk betinget falsk bevissthet. I værste fall er de krenkende og grov hisorieforfalskning. Kjønnskampen handler om mer enn retten til barna, makten og penga; kjønnskampen er også en kamp om historieforståelsen. Striden om hvordan lover og regler skal innrettes for å sikre ”barnets beste” har i forsvinnende liten grad dreiet seg om fedres mulighetsbetingelser på lik linje med mødres; om forholdet mellom samarbeidsbetingelser og konfliktfaktorer.

(Barneloven)

Det synes opportunt å etterlyse fedres engasjement samtidig som lov og praksis tilrettelegger slik at mødre i stor grad bestemmer, f.eks delaktighet i foreldreansvar og gjennomførbarhet av samvær. At barneloven er konfliktdrivende er en følge av et grunnleggende ulikeverd mellom foreldrene. Først når ulikheter for loven er kartlagt, identifisert, erkjent og eliminert, kan man forsøksvis snakke om juridisk-rettslig likestilling som noe kvalitativt annet enn fordekt kvinnekamp. Pater-est – reglen definerer far gjennom hans sivilie forhold til mor; foreldreansvaret er i utgangspunktet forbeholdt mor. Først 28 år etter at Barnelovutvalget (NOU 1977:35) foreslo automatisk felles foreldreansvar også for samboende fedre, vedtok Odelstinget med knapt flertall å innrømme fedre denne retten.

(Samvær under press)

Det er også et ulikeverd mellom omsorg og samvær. Omsorgsbegrepet er omforent til det lite meningsbærende ”bosted”, en måte å underminere omsorgsaspektet til fortrengesel for makt og myndighet. Resultatet er at samværsretten blir mer og mer ubeskyttet. Samværssabotasje er ikke anerkjent som problem, heller ikke bruk av tvilsomme volds- og overgrepspåstander og foreldrefiendtliggjøring. Fedre har vært på banen i mange år for å påpeke disse skjevhetene, men medieoppmerksomheten har vært fokusert på udokumenterte påstander om angivelig store omfang av vold mot kvinner og barn.

(”Døving-effekten”)

Å hevde at fedre må på banen er frekt. Vi har vært på banen i mange år, men ikke blitt hørt og akseptert når vi har påpekt systemfeil og sviktende mulighetsbetingelser, samt hvordan overgrepshysteriet virker konfliktskapende. Da forsker Runar Døving slapp til i Aftenposten 14.10.06 med kronikken ”Mannskamp for likestilling” skaptes et feilaktig inntrykk av hva menn/fedre kan bidra med i den offentlige debatt. Kronikken er ulogisk og usammenhengende og tar ikke høyde for barnelovens virkemåter. Men statsråden var imøtekommende. Er det fordi Døvings kronikk er totalt ufarlig som mulig utfordring av etablerte feministiske forestillinger?

(Forståelse og forklaring)

”Aksjonsgruppe far” ble dannet før Barneloven av 1981. Foreningen 2 Foreldre med mange oppegående fedre som satte omsorg for sine barn i første rekke ble dannet i 1986. Forum for Menn og Omsorg har de siste årene levert flere omfattende og metodisk reflekterte høringsuttalelser med fokus på begrepsforståelse og kunnskapskrav. Vi har uttrykt skepsis til forståelsesformer vi oppfatter som hindringer for likeverd, likhet for loven – og reell likestilling mellom kjønnene. Fedre har vært på banen lenge, men kan hende er deler av vår systemkritikk pinlig for pose- og sekkfeministenes forståelse av fedres utilstrekkelighet.