Fedre, omsorg og muligheter

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

”Det er sørgelig at alle de aktive fedrene som har omfattende erfaring med å gi barna sine omsorg, ikke har kommet til orde i denne debatten” skrev professor Elin Kvande i Adresseavisen 08.03.08, med adresse til debatten om betingelsene for deling av foreldrepermisjon i barnets første leveår. Med forbehold for enkelte nyanser i forhold til ulike måter fedre har forsøkt å komme til orde, men blitt forhindret, kan man vanskelig være uenig med professoren. Ved lanseringen 21.02.08 uttalte leder av likelønnskommisjonen (NOU 2008:6) Anne Enger: ”Mange fedre har oppsiktsvekkende dårlige vilkår med dagens ordning. (…) Faren har ingen helt selvstendig rett til betalt permisjon for å ta seg av barnet sitt.”

 Debatten handler dels om kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste mens foreldre tar seg av småbarn, dels om fordelingen mellom mor og far. Debatten om forholdet mellom fedrekvote og fødselspermisjon gjelder også en balansegang overfor hensynet til ”kjærlig tvang” – dogmet som har festet seg innen byråkrati, media og akademia. Men foreldreomsorgens mulighetsbetingelser har også andre dimensjoner, f.eks forholdet til Barneloven og hvordan foreldrenes innsats ses på fra samfunnets side med hensyn til tilskriving av status. Dels er dette temaer som hvis de hadde rammet kvinner og mødre ville blitt kalt usynlighetsdiskurser, med adresse til institusjonaliserte kjønnede hersketeknikker.

Sammenhenger og systemfeil

Dels er det også tale om et samfunnssystem som ikke har evnet å se sammenhengene mellom ulike ordninger. Når og hvis fedre slipper til i debatten, kan våre bidrag forsøksvis dreie seg om å stille opp kriterier for meningsbærende debatt, harmonisert lovlogisk arbeide og praktisk rettsanvendelse. I tillegg selvfølgelig til den omsorgsinnsats vi må dokumentere. Selv hadde jeg hovedomsorgen for mitt barn de tre første årene mens moren gjorde karriere. Jeg vil i det følgende identifisere enkelte grunnleggende systemfeil som bidrar til å forkludre en forstandig regulering av ulik lovgivning og tilskriving av permisjonsrettigheter. 

I bunnen av Barneloven som regulerer forholdet mellom foreldre og barn enkeltvis og samlet og mellom foreldrene, har vi pater-est regelen som definerer far som den mora er gift med på fødselstidspunktet, jf Bl § 3. Denne regelen gir ikke far selvstendig tilknytning til barnet. I kim kan pater-est regnes som systemfeil nr 1. Når foreldre senere finner på å skille lag, reguleres kontakten med barnet av begreper som skiller mellom bosted og samvær, hvor bostedsforelder tilskrives makten. Først forsvinner omsorgen, og fordi samværsretten er ubeskyttet, forsvinner i mange tilfeller etter hvert også kontakten med barna. Strengt tatt har vi flere systemfeil her, men for enkelhets skyld kaller vi dem samlet for systemfeil nr 2.

 Brudd og kontinuitet
 
Linn Stalsberg skriver i Klassekampen (18.02.08) om fortvilte kvinner: ”en del av oss får  vondt i magen av å forlate en seks måneder gammel ammende baby, med dertil hørende nattevåk, før man trøtt går av gårde til jobben med sprengte bryster som i lunsjpausen må pumpes til alles påhør på arbeidsplassens offentlige toalett”. Som mann og far kan man være enig og medfølende. Ingen skal behøve å utsette foreldreskapet for slike prøvelser, uansett kjønn. Barn skal slippe å lide under slike regimer. Uønskede brudd i foreldrekontakt, på kortere og lengre sikt, truer kontinuiteten i foreldretilknytningen og kan betraktes som skadelig. Forskning om konsekvenser av kontinuitet og brudd på grunnlag av representative utvalg og relevante sammenligningskategorier er fraværende i Norge.

Derfor vet vi ingenting utover merogmindre anekdotisk evidente tilfeller. Vi vet strengt tatt ingenting om fedre og omsorg utover kunnskap om systembetingelser. Tilknytning er et utviklingspsykologisk begrep hvis historie og anvendelse det er knyttet stor faglig prestisje til. Psykologer som kaller seg eksperter på foreldre-barn relasjoner har hatt store problemer med å erkjenne at barn kan ha likeverdig tilknytning til både mor og barn. På forskjellig men dog likeverdig vis. Tilknytningen mellom mor og barn er spesiell. Men det er også tilknytningen mellom far og barn. Motstanden mot vitenskapelig identifisering av systemfeilkildenivåer er ideologisk motivert. Samlet kan vi kalle kunnskapssvikt og akademiske vrangforestillinger for systemfeil nr 3.

Tilknytning og anerkjennelse

Pater –est regelen er ikke rett navlet og gir i praksis 10 % av norske barn feil far, ifølge Rettsmedisinsk institutts beregninger. Som bevisregel er automatisk DNA-test en demokratisk regel som forenkler de juridiske nivåene: en far er en far. Det samme bør i prinsippet gjelde for mor. Foreldreansvaret, som omsorgsplikten komplementært til bestemmelsesretten er lovlogisk avledet fra, kan også distribueres automatisk, med hjemlet mulighet for unntak. Fars muligheter til foreldrepermisjon kan følge det samme prinsipp for selvstendig tilknytning til barnet. Lønnsgrunnlaget kan for begge foreldre være det som gir gunstigst uttelling i tråd med prinsipper for kompensasjon for tap av ansiennitet med tanke på karrieremuligheter.

 At vilkårene for kvalifisering til foreldrepermisjon må være avledet er feil. Fedreomsorg bør verken være avhengig av eller måtte ta fra mor. Da heller kraftig utvidet fedrekvote i harmoni med revidert lovverk som sikrer far-barn – tilknytningen på kortere og lengre sikt gjennom regulering av kontinuitet i overgangen mellom sivilstandsregimene. Praksis i barnefordelingssaker kan med fordel orienteres utfra dokumentert faktisk fordelt omsorg. I dag blir deltakende fedre straffet av et insensitivt og kunnskapsløst rettsapparat. Avdekking av systemfeil som hindrer fedres mulighetsbetingelser for omsorg omfatter også identifisering av disharmoniske lovsystemer som administreres av fagfolk som ikke er opplært til å anerkjenne fedre som fullverdige foreldre. Fedreomsorg har i sannhet ”oppsiktsvekkende dårlige vilkår”.