Farlige foreldre eller farlige fagfolk?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Barneombudet vil ha egen familiedomstol med spesielt engasjerte dommere. Barneombudet har flere ganger uttrykt bekymring over foreldre som ”skyver barn foran seg i kampen for at rettferdigheten skal skje fyldest”. Sist under lansering av en bok om ”Manipulasjon” av psykolog og advokat Grethe Nordhelle. Barneombudet siktet uttrykkelig til gruppen av ” krenkede fedre”, og benyttet samtidig anledningen til å kritisere dommerstanden for å mangle kunnskaper om barnefordelingsaker. Barneombudet kom ikke inn på mulig svikt hos sin egen yrkesgruppe: Psykologene. 

Forslaget om å opprette familiedomstol dukker opp med jevne mellomrom. Særdomstol for familiesaker var eget tema i utredningen ”Saksbehandling i Barnefordelingssaker” (NOU 1998:17). Utvalget fant den gang ut at det i et lite land som Norge mangler nok kompetente jurister og andre fagfolk til å fylle funksjonene i en slik særdomstol. Hva har endret seg på de ti årene som har gått siden utredningen kom? Juristene står på stedet hvil. Psykologene, barneombudets egen yrkesgruppe, har posisjonert seg gjennom nettverksbygging og markedstilpasning. På bekostning av utvikling av fag og metode.

Lavt kunnskapsnivå hos norske fagfolk er en verkebyll . Når det fremmes konkret kritikk av påvisbare systemfeil, trekker fagfolkene seg tilbake til sine lukkede rom. Som eksempel kan nevnes mye omtalte men aldri klart definerte ”kvalitetssikring”. I andre yrkessammenhenger er man i stand til å bestemme ”kvalitetessikring” som systematisk kartlegging av feilkildenivåer, med tilhørende rutiner for tilbakemelding. Hos jurister og psykologer er utredningsmetodikk totalt neglisjert. Verken fagmiljøer eller domstoler vil forsikre seg om at profesjonelle aktører behersker akseptable metoder basert på relevant kunnskap, f.eks om betydningen av skille mellom skilsmisse og barnefordeling.

Det fins ingen differensiert sivilrettsstatistikk for sakstyper innenfor familieretten. Derfor vet man strengt tatt ikke hvem som går til sak på hvilket grunnlag. Eller hvilke typer anførsler og argumentasjonsstrategier som vinner frem. Man vet ingenting utover usystematisk formidlede klienterfaringer på den ene siden, og på den andre: Fagfolkenes selvforsikringer. Sistnevnte har størst gjennomslagskraft. Fordi vi ikke har relevant statistikk å vise til, vet vi ikke hvordan kjønn spiller inn ved barnefordeling. Hvordan omsorgsinnsatsen til gruppen av fedre slår ut. Eller hvem av mor og far som tar inititativ til samlivsbrudd, i den grad det er relevant. Med svar på spørsmålet om hvem som kan identifiseres som ”krenket”, med dertil hørende hevnmotiver. Gitt at barneombudet har et poeng.

At utsagnet om ”krenkede fedre” bygger på utdatert kjønnsrollestereotypi og sviktende kunnskaper om forholdet mellom skilsmisse og barnefordeling, gjør det ikke mindre interesant. Dels er nok utsagnet en reaksjon på kritikk fagfolkene ikke er modne for å kunne ta inn over seg. Dels er det en manøver for å skyve fokus bort fra påviselig konfliktskapende forestillinger barneombudet og hans fagfeller jevnlig eksponerer: Foreldre som utbyttbare ressurser og eneforeldertenkning som skyver far ut av barnets liv. Begge virkninger av tilknytningshierarkiet psykologene sverger til. Likeverdighet mellom foreldrene som utgangspunkt for ”barnets beste” er dårlig musikk i barneombudets ører.

Fysikeren Kopernikus fant gjennom observasjoner av himmellegemene ut at jorden ikke er det universets midtpunkt alle planeter kretser om. Opplysningsfilosofen Immanuel Kant brukte Kopernikus`oppdagelse som modell for sin erkjennelses- og moralfilosofi. Kant foretok det som i nyere europeisk åndshistorie kalles ”den kopernikanske vending”: oppmerksomheten flyttes fra det studerte objekt til det erkjennende subjekt. Forenklet fremstilt er denne erkjennelse selve grunnstenen i fremveksten av moderne demokratier som bygger på universelle menneskerettigheter og respekten for enkeltmenneskets autonomi og ukrenkbarhet.

Alle middelalderske tankeforestillinger og handlingsmotiver er ikke dermed plassert taktfullt på den historiske skraphaug. ”Shoot the messenger” er fremdeles en godt systembeskyttet strategi når ubehagelige sannheter kommer opp. Å benekte skille mellom budskap og budbringer, mellom sak og person, er utbredt blant fagfolk mer opptatt av posisjon enn av fag og metode. Selvkritikk er et vanskelig tema. Likeledes trussel- og fiendebilder. Kants begrep om ”dømmekraft” tar høyde for to viktige tankebevegelser: Forholdet mellom det kjente og det ukjente, og mellom det enktelte og det almene. Vi vet ikke om gruppen av skilte foreldre er forskjellig fra normalpopulasjonen på kategorier for ulike foreldreegenskaper.

Vi har ingen studier med kontrollgrupper som skiller mellom årsaker og virkninger av samlivsbrudd og barnefordeling. Ved hjelp av relevante og sammenlignbare kategorier. En populær fordom Barneombudet benytter sin posisjon til å lufte, er oppfatningen om at det er de krenkede fedrene som lager problemer. For fagfolkene og for retten, for sine ekskoner og sine barn. Barneombudet og hans meningsfeller blant toneangivende fagfolk kunne med fordel foreta en kopernikansk vending for å se om det er noe ved deres egne forestillinger som virker konfliktdrivende.

Fedre som parter i barnefordelingssaker kan tenkes å være mer enn gjennomsnittet kompetente. Barna kan tenkes å være tilsvarende knyttet til sine fedre. I et lite og sårbart samfunn med til dels tette bånd mellom fagfolk, kan satsning på særlig motiverte jurister til en Familiedomstol ikke anbefales. Vi kan risikere at tilslutning til politisk korrekt kjønnsrolleideologi blir vesentligste kriterium for rekruttering. Konfliktskapende systembetingelser som spiller foreldrene ut mot hverandre blir lett oversett i slike sammenhenger. Fiendebilder overfor kritikere hvitvaskes jevnlig i retten. I dette klimaet er den største utfordringen å foreta vendingen mot fagfolkenes kunnskapsgrunnlag.