Faren for re-traumatisering

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
”Glad jeg ikke ble hentet hjem med makt” uttaler den nå 39-årige kvinnen om mulighetene for at hun hadde blitt hentet tilbake etter at hun ble ulovlig bortført av sin far som 4-åring.

”Lærte seg å fornekte”

Kvinnens case med tilhørende spissede utsagn ble i Aftenposten og NRK (29.12.09) brukt som advarsel mot profesjonelle byråer som henter tilbake ulovlig bortførte barn. Oppslagene vinkles med et dominerende fokus på at tilbakeføring er skadelig for barna. Med fare for retraumatisering som viktigste argument. Aftenposten formidler deler av kvinnes historie om hva faren innpodet henne med: ”Han fikk henne til å tro at moren ikke ville vite av henne. Hun lærte seg å fornekte, bli redd og ”glemme” moren.”

Tiden lager alle sår

Traumer forsvinner ikke i løpet av noen uker. De sitter i år etter år. Hos både barn og foreldre. Haagkonvensjonen som regulerer barnebortføringssaker har rask tilbakeføring som hovedregel. Tiden spiller en avgjørende rolle for å sikre en ryddig rettslig avklaring, og for å unngå unødig traumatisering. Begge veier. Men anmeldelser somles bort, eller man tar simpelthen ikke i mot. Justisdepartmentets statistikker underslår tilfellene som bevisst eller ubevisst ikke registreres, eller som treneres. Norske myndigheter forsømmer å benytte seg av 100-dagers – regelen i Haagkonvensjonen som muliggjør rask tilbakeføring uten å måtte sette nasjonale rettsprosesser i gang. Tiden går og ulovlige bortføringer gies dermed legitimitet.

Cover up

I et nytt innslag på NRK ukeslutt 02.01.10 gjentaes advarselen mot tilbakeføring. Men uten å begrunne hvorfor faren for retraumatisering nødvendigvis er den mest alvorlige. Vinklingen dekker over at tilbakeføring kun er aktuelt når tilbakeføreren har lov og rett på sin side. Ved å unnlate å avveie slike forhold, skapes et inntrykk av at det er ille nok at barnet er bortført en gang, om det ikke skal tilbakeføres med fare for nye traumer. Og dertil presenteres for en ukjent forelder barnet er blitt fremmed for. Vil NRK også formidle denne oppfatningen til moren i den blodferske Irak-saken som i mellomtiden har dukket opp?

Fiendtliggjøring

Man dekker over at bruk av byråer til å hente hjem barn etter ulovlig barnebortføring, først blir aktuelt når og hvis myndighetene somler og ikke gjør jobben sin. Man dekker over at alvorlige skader barnet blir utsatt for gjennom ulovlig bortføring med tvilsomme begrunnelser fra bortføreren, dermed legitimeres og internaliseres i barnets sinn. Sanksjonsfri barnebortføring styrker bortførerens oppfatning av at han eller hun gjør det riktige. Barnet allieres gradvis med bortførerens tenkemåte og begrunnelser. De psykiske skadene av å bli fiendtliggjort overfor den fraværende forelderen, oversees eller fornektes av norske fagfolk.

Status quo

Risikoen ved miljøskifte som moment i en del barnefordelingssaker gjelder også ved bortføring over landegrensene. At barn over tid tilpasser seg nytt oppvekstmiljø, brukes som argument for å la barnet bli boende. Flytting tilbake kan være skadelig hevdes det med autoritet fra norsk høyesterett. Uten kvalifisert risikoavvening. Det taes ikke hensyn til at skader barnet påføres gjennom å miste kontakten med en av foreldrene, kan være ødeleggende på livstid. Det taes ikke hensyn til at gjenoppretting av en ulovlig og  skadelig situasjon også innebærer restituering av respekten for lov og rett.

Legitimering

Status – quo – tenkningen i norsk barnerett er forankret i en sakkyndiguttalelse fra 1953, inntatt i en høyesterettsdom fra samme år. Gjennom flerfoldige rettsavgjørelser, og i en solid rekke av ukritisk reviderte opplag av sentral pensumlitteratur, er tenkningen formidlet til jurister som håndterer barnelovspørsmål. Tenkningen er aldri blitt utfordret i fagmiljøene. Tvert imot gies tenkningen ytterligere legitimitet når Barneombud Reidar Hjermann uttaler at barn utsatt for samværsnekt ikke bør tvinges til samvær med fornektede foreldre. Sabotøren premieres. Oppslagene 29.12.09 og 02.01.10 forsterker inntrykket.

Kildekritikk

Kilden og caset som benyttes representerer kun private erfaringer. Slik kvinnens synspunkter formidles, fremtrer dessuten betydelige selvmotsigelser. Hun mener det ville vært galt å hente henne tilbake som 4-åring fordi det ville ødelagt hennes forhold til moren i dag <sic> 35 år etter den ulovlige bortføringen. Resonnementet bør presenteres for Haagkonvensjonens lovmakere og håndhevere. På kvinnens blogg Aftenposten har lenket til, fremkommer flere synspunkter og erfaringer som tyder på at denne kvinnen tvert imot hadde hatt best av å blitt hentet tilbake. Med makt.

Sanksjoner

Ved å unnlate å reagere på egenmektig opptreden fra bortføreren, undergraves respekten for lov og rett. Hos både barn og foreldre. Mangel på handlekraft i barnebortføringssaker gjenspeiler forholdene på hjemmeplan. Samværsretten er ubeskyttet, på alle stadier i overgangene mellom sivilstatusregimer. Mangel på effektive sanksjoner mot selvtekter er barnelov og barnebortføringssakers store svøpe. Uten sanksjonskraft forankret og hjemlet i barnelov og straffelov, blir det for enkelt å unndra seg ansvar. Kidnappere går fri med staten og systemservile medier som støttespillere.

Risikoavveining 

Den egentlige risikoavveingen blir sjelden eller aldri foretatt. Å veie to typer traumer opp mot hverandre, sammen med ulike former for risiko, krever sitt fag. Å konfrontere ulike myndighetesnivåer med deres svikt, krever også en viss innsats. Medias fremstillinger bidrar til å kludre til identifisering av systemfeilnivåer. Myndigheter unnlater å registrere saker, melde videre, eller trenerer så lenge at tiden eller også faren for retraumatisering kan tjene som argument. Rask og ryddig saksbehandling etter Haagkonvensjonen skal sikre at avveining av relevante hensyn finner sted. Før argumentkjeden forrykkes.

Repatriering

At barn tar skade av å vokse opp med foreldre som etablerer sine regimer på ulovlig vis, vil fagfolk helst ikke høre snakk om. Like lite som psykisk skade påført gjennom tapet av en forelder. Dette er psykologenes blinde pensumflekk. Man kan tenke seg at det beste, eller det minst uheldige for barnet, er å komme tilbake til den opprinnelige situasjon. Hvor ubehagelig men nødvendig konfrontasjonen enn måtte være. Etter en ryddig avveing av hensyn - både terapeutisk og juridisk. Alternativet er en ødelagt barndom i løgn og bedrag, med ødelagte familierelasjoner i generasjoner som konsekvens. På kortere og lengre sikt.