Familiepolitikk og signaler
Av
Tirsdag 29.04.08 fikk barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt overrakt utredningen fra barnelovutvalget, inneholdende diverse forslag til regulering av forholdet mellom foreldre og barn. Spørsmål om delt omsorg som hovedregel, utvidet samværsrett, begrensninger i fri flytterett mv har engasjert, noe ministeren neppe kan ha unngått å registrere. En oppegående minister vil ha fått med seg at denne utredningen ikke er den første i barneloven av 1981 sin korte historie. Den første utredningen kom i 1977, og senere har en mengde delutredninger, høringsnotater og rapporter passert – med varierende nedslag hos politikernes evne og vilje til refleksjon over grunnlagsproblemer og forholdet mellom teori og praksis.
På spørsmål fra presse og media om konkrete temaer ville Anniken Huitfeldt ikke svare eller uttrykke prinsippielle synspunkter. Ministeren virket nervøs og utilpass. Kanskje tenkte hun at dette er spørsmål man har brukt 30 år på å utrede, uten å få på plass en vettug lovgivning. Fagfolkene er på retur, mekling funker ikke, forlik tvinges frem men viser seg ikke bærekraftige. Engasjerte foreldre bruker sterke ord om sterkt følelsesladde temaer: her gjelder det å vise ydmykhet og respekt overfor et fagområde det erfaringsmessig har vist seg vanskelig å få oversikt over. Kanskje valgte ministeren å holde inne med sine synspunkter for å avvente selve lesningen av utredningen (NOU 2008:9). For å yte utredningsarbeidet respekt.
Dagen etterpå, onsdag 30.04.08, er imidlertid barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt mindre reservert. Nå er ikke blikket flakkende eller unnvikende på spørsmål fra media. Nå har hun regien selv og stråler av engasjement: De homofile og lesbiske må selvsagt få bruke Oslo Rådhus til å feire ny ekteskapslov når den etter planen blir vedtatt om noen uker, med adgang for homofile og lesbiske til å skaffe seg barn utenom naturmetoden. Nå er ikke ministeren ydmyk i forhold til utredningsgrunnlaget; hun er ikke redd for å flagge sitt syn. Hun er sogar tilbøyelig til å ville overprøve lokaldemokratiets rett til å bestemme hvem som skal få bruke rådhuset til forskjellige formål. Overgrep mot de homfile, hyles det.
Ny ekteskapslov har ikke vært gjenstand for en brøkdel av det utredningsarbeidet Barneloven har. Selektive bestillingsverk gjelder også her, men homopolitiske aktivistforskere har klaget over dårlig tid: 2 måneders frist for å fremkomme med forskningspolitisk belegg i favør av homofamiliene. Opinionen har etter hvert begynt å våkne. Også homofile mener loven bør utredes bedre. Men ministeren for familiesaker er klar i sine prioriteringer: Det offentlige skal versågod stille til rådighet og betale homofile og lesbiske grupperingers feiring av en lov som opphever angivelig diskriminering. De homofile må ikke krenkes ytterligere.
Hva vil skje når alminnelige skikkelige heterofile fedre som har klart å avle barna sine selv, men som vesentlig på grunn a systemfeil som legitimerer samværssabotasje ikke får se barna våre, krever at det offentlige tilrettelegger våre gravøl? For hver gang barnelovrevisjoner unndrar seg opplysning om samværsrettens ubeskyttede status og likeverdstenkningen lider nederlag; for hver gang kunnskapsløse politikere unndrar seg vett og forstand. Kan vi søke om å få leie Oslo Rådhus gratis, få sponset gravølet med 300 000 kroner, eller hvis Rådhuset er opptatt: får vi bruke operaen, stortinget, slottet eller Presseklubben?