Familiedomstol nei takk

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I min kronikk «Hvem skal tale barnas sak?» i BT 10. juli 2012 påpekte jeg flere feilforutsetninger i måten etablering av Familiedomstol blir forsøksvis argumentert. En grunnleggende misoppfatning er den ikke empirisk beleggbare myten om at «høyt konfliktnivå» i en barnefordelingssak uten kvalifisering kan omforenes til «omsorgssvikt» utfra barnevernrettslige betraktninger. Med adresse til fylkesnemndleder Geir Kjell Andersland som eksplisitt har gjort seg skyldig i denne og andre sammenblandinger av materielle og prosessuelle vilkårsbetraktninger.

I sitt innlegg i BT 16. juli vrir Andersland dette til at det for meg er «hensynet til farsrollen som er det viktigste». Jeg velger å tiltro fylkesnemndlederen som forutsetningsvis er utdannet jurist bedre gangsyn enn som så. I mitt virke ser jeg mange eksempler på at mor og far unødvendig blir spilt ut mot hverandre i et destruktivt spill om eneretten til barna. Hvem som er verst, mor eller far, er underordnet all den tid det er fullt mulig å spore myndighetsmisbruk og tilrettelegging av konfliktarenaer. Bruk av sakkyndige psykologer med uvitenskapelig oppheng på eneforelder- og utbyttbarhetsdogmer, er en systemfeil som vil bli forsterket ved etablering av Familiedomstol.

Det vil bli uoversiktlig hvilket lovhjemmelsgrunnlag som kan påberopes av partene. Med barnevernet som aktør vil dessuten rettssikkerhet og rettsvern bli diffuse med hensyn til juridisk-rettslige grenseoppganger mellom ulike avveininger av hensyn. Herunder hensyn til systemets prestisje og profesjonsinteresser i nye vekstnæringer innenfor angivelig volds- og omsorgssvikt hvor mørketallene som kjent er store. Alltid store. Lovteknisk er det ille nok som det er, søksmåls og bevisbyrderegler blir neglisjert. Det hagler med vidløftigheter juristene burde heller slå ned på.

Andersland ser for seg at en familiedomstol vil «tiltrekke fagpersoner med spisskompetanse og særlig engasjement». For de av oss som har fulgt påstått fagutvikling på barnerettens område de siste 15-20 årene lyder dette som et skrekkscenario. Ikke usannsynlig vil vi få særlig dedikerte og ideologiserte hvite riddere som skal redde barn fra biologiske foreldres påståtte vold og barnemishandling. Fagfolk med tette gjensidige bånd til oppdragsgivere som gir dem deres daglige brød. Spisskompetansen kan ikke dokumenteres, verken for psykologer eller jurister. Metodisk etterprøving av disse yrkesgruppenes virksomhet er fraværende.