Familiedomstol
for hvem?
Av
Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
I Klassekampen 7. mai 2012 argumenterer
fylkesnemndsleder Geir Kjell Andersland for å innføre en familiedomstol som tar
for seg alle typer saker som berører barn. Anderslands argumentasjon bygger på
tvilsomme for ikke å si totalt feilaktige premisser. Uten å belegge en eneste
oppfatning om juridisk-prosessuelle lovtekniske forhold, eller belastninger for
verken foreldre og barn, forutsetter Andersland at prosessene kan forenkles, forenes
og bli mer skånsomme. Ingen av premissene er holdbare.
De to mest vanlige sakstypene av sivile
familietvister er barnefordeling og barnevernsaker. Disse er temmelig ulike,
men Andersland hevder uten å gi mer enn ett særdeles misledende eksempel like
fullt at det er mer som forener enn som skiller. Premisset er at påstått høyt
konfliktnivå i barnefordelingssaker er lik omsorgssvikt. Andersland påberoper seg en SINTEF-undersøkelse som
angivelig viser at i de sakene som ender for domstolene er konfliktnivået høyt,
«så høyt at belastningene for de barn som
berøres må likestilles med omsorgssvikt».
Andersland bør sjekke sine referanser og på
vitenskapelig vis forholde seg til validiteten, dvs gyldigheten av funnene.
SINTEF-undersøkelsen (Rapport utarbeidet av Marian Ådnanes m.fl. 29.08.11) konkluderer
på ingen måte i forhold til omsorgssvikt. Det er heller ikke differensiert i
forhold til hva som ligger i «høyt konfliktnivå». SINTEF- undersøkelsens
gjenstand var effekten av mekling på familievernkontorer, med ekstra fokus på
«de vanskelige sakene».
Lov og praksis for barnevern og barnefordelingsaker
er ganske forskjellige, både form og innholdsmessig. Å forene disse to
sakstypene til en og samme saksbehandling er ingen god ide. Maktforholdet mellom partene i barnevernsaker er asymetriske.
Barnevernet har store ressurser til rådighet. Det fins intet vitenskapelig
etterprøvbart belegg for å hevde at sakstypene hver for seg tilfredsstiller
elementære rettssikkerhetskrav. Å slå sakstypene sammen vil øke problemene for
allerede belastede og stigmatiserte parter
«Barnets beste» er en lite meningsbærende rettslig standard.
Grensene mellom kategorier for normalitet, avvik og normalavvik med hensyn til
hva som er minimumsstandard for omsorg i barnevernsaker, er ikke gått opp ennå.
I barnelovsaker har man innført uheldige lovtekniske grep for å kludre til ytterligere
når «barnets beste» (jf ordlyden i Bl § 48) legger til rette for å blande
sammen prosessuelle og materielle hensyn. Betydningen av tid og oppnådd
konfliktnivå som selvstendige faktorer, som stadig påberopes men som aldri
gjøres til gjenstand for vitenskapelige studier, er temaer juristene må rydde
opp i før de kommer med forslag man kan mistenke er motivert utfra behov for
hvitvask av vrangforestillinger, heller enn å beskytte barn. Fylkesnemndsleder
Geir Kjell Andersland og andre fagfolk som ivrer for familiedomstol har en
hjemmelekse å gjøre. Kunnskapssvikten om lovsystemenes virkemåter er
formidabel.