Et nytt justismord ?

 

av Ole Texmo, free-lancer

 

I november 1998 ble en prest og seksbarnsfar fra Volda arrestert mistenkt for omfattende seksuelle overgrep, både mot flere av sine barn og mot en kvinne han i egenskap av venn og sjelesørger hadde forholdt seg til i mange år. Som en gest overfor kvinnen og hennes vanskeligheter av mental karakter, fikk hun flere ganger bo i prestens  hjem i lengre perioder. På et tidspunkt fant presten, som i sitt privatliv og i sitt virke som prest, forfektet monogamiet som livsform, at han måtte sette grenser overfor denne kvinnen som var fra Sotra utenfor Bergen, heretter kalt Sotrakvinnen. Presten skulle møtt til soning i oktober 2003. Han anser seg uskyldig dømt, holder seg skjult og arbeider for å få sin sak gjenopptatt. I april 2004 ble han ettersøkt med navn og bilde i den riksdekkende avisen Dagbladet

 

INNHOLD :

 

DEL 1 :

 

Lov og rett

Etter Bjugn

Forståelsesformer 

Bakgrunn

Bekymringsmeldinger og overgrepspåstander

Overgrepspåstanders dynamikk og konfliktskapende karakter

Nivåer, motiver og aktører

Samrøre mellom flere instanser

Barnevernets rolle

Familielobotomien

"Fangens dilemma"

 

 

Del 2 :

 

Opptrappingens psykologi

Påskuddet - kateter til besvær

Pågripelsen

Etterforskningen

Avhørene

Legeundersøkelsen

Dokumentanalysen

Logikk og rasjonaler

Forsmåelsen og avvisningens psykologi

Bjugn-effekten

 

 

Del 1 :

 

Lov og rett

 

Voldapresten ble etterhvert dømt for diverse overgrep, fradømt stillingen og for all fremtid nektet å arbeide som prest og sjelesørger. Mens den juridiske dommeren i herredsretten mente at det ikke fantes fnugg av bevis for de angivelig straffbare forholdene presten i tur og orden var mistenkt, siktet og tiltalt for, levnet høyere rettsinstanser presten ingen sjanse. Høyesterett ga ingen begrunnelse for ikke å behandle prestens anke over saksbehandling og rettsanvnendelse, for ikke å nevne bevisvurderingen. Straffutmålingen derimot tok man opp til doms og plusset på et halvt år slik at presten fikk 6 år tilsammen. Når man leser lagmannsrettens dom forstår man bedre hvorfor landets øverste domsmyndighet benytter sin adgang til å unndra seg krav til begrunnelse ike uvanlig i annen akademisk-faglig virksomhet. Den dissenterende juridiske dommer i herredsrettens mente det ikke fantes bevis overhode for å dømme presten. Saken ble ført for lukkede dører, angivelig av hensyn til barna.

 

Vi er stygt redd for at vi her har å gjøre med enda et justismord med utgangspunkt i en sedelighetssak som har gått av hengslene, og hvor barnevern og politi har fått gjennomslag for sitt overgrepshysteri uten at rettsapparatet her evnet eller villet gjennomskue faglig svikt. Administrator i lagmannsretten, dommer Sissel Endresen nektet å etterkomme krav til den åstedsbefaring som ikke usannsynlig vil bragt retten andre perspektiver på hvilke muligheter presten rent fysisk hadde til å begå de massive overgrepene han ble dømt for. Presten skulle møtt til soning i oktober 2003. Han holder seg skjult og arbeider for å få sin sak gjenopptatt. Advokat Harald Grape representerer presten som har samlet inn et større beløp  psykologiprofessor Roald Bjørklund med advokat Grapes mellomkomst skal ha for å foreta en grundig dokumentanalyse. Foreløpig har verken advokat Grape eller psykologiprofessoren presentert noe håndgripelig.

 

Etter Bjugn

 

Etterforskningen i saken er et eget kapittel som bør kunne nyansere påstanden om at Norge etter Bjugnsaken er blitt et tryggere land å leve i for menn/fedre som potensielle voldtektsforbrytere betraktet.   Overivrige kvinnelige politibetjenter er intet særsyn når det kommer til mistanker om seksuelle overgrep angivelig begått av menn mot kvinner og barn. Politibetjent Marit Granlien som nå er steget i gradene og innehar den viktige stillingen som  familievoldkoordinator på Sunnmøre, foretok de fleste av avhørene av barna, i nært samarbeid med barnevernet. At ikke rettsapparat reagerte da saken var oppe til behandling årene 2000, 2002 og 2003 i herredsrett, lagmannsrett og høyesterett respektive, vitner om at den påståtte selvransakelsen etter Bjugnsaken har vært til liten eller ingen nytte. I Riksadvokatens rapport fra 1994 var man sterkt kritisk til bruk av ledende hypotetiske spørsmål og bruk av anatomisk korrekte dokker. Marit Granlien bruker riktignok bamser, men hensikten er like tvilsom. Granliens manipulative avhørsteknikk hvor hun gjenomgående tillegger barna utsagn de ikke har kommet med, burde kanhende resultert i refs og ikke forfremmelse

 

Hvordan kan justismord fremdeles skje i et lite og oversiktilig land som Norge, hvor det ikke burde være altfor uoverkommelig å bringe på det rene hva som har og rent faltisk har kunnet skje i familiens lune rede. En del momenter later til å ha spilt inn; vi kaller det menneskelig dårskap, hevngjerrighet og fravær av kildekritikk. Saken i herredsretten ble ført for lukkede dører, angivelig av hensyn til barna. Lagrettens formann, lagdommer Sissel Endresen ville bestemt ikke høre tale om åstedsbefaring, og i sin rettsbelæring presiserte hun, for å ta brodden av kritikken mot avhørsteknikkene, at det var reultatene som talte, ikke hvordan utsagn tillagt de hårdt pressede barna var fremkommet.

 

Forståelsesformer 

 

Skal man nøste opp trådene i denne saken som ikke usannsynlig er et nytt justismord begått i overgrepshysteriets navn, har man valget mellom å forholde seg nøkternt til avsagte dommer og de opplysningene som fremkommer der, dvs de opplysninger og faktaforhold domstolene har valgt å redigere inn i sine fremstillinger, eller også se nærmere på endel omstendigheter som ikke nødvendigvis domstolene finner like viktige, for ikke å si unødvendige hensett til behovet for en effektiv rettspleie hvor hensyn også må taes til det enorme presset fra faggrupper som ikke har kommet seg etter Bjugn. I Norge har man ennå ikke evnet å utvikle et fag som vitnespsykologi, en disiplin som i motsetning til klinikernes selvforsikringer og opplevelser av egen evne til å kunne se inn i sjelen til sine klienter, bygger på studier av utsagns oppkomstbetingelser.

 

Bakgrunn

 

Når dette skrives (april 2004) er det gått nærmere 6 år siden presten, etter å gjestfritt og imøtekommende ha latt Sotrakvinnen med sine tildels store mentale forstyrrelser, nyte godt av familiens omsorg, fant at han måtte sette visse grenser for kvinnen. Til bildet over kvinnens mentale lidelser og forstyrrelser hører med ulike former for vrangforestillinger, hallusinasjoner og ekstreme seksuelle fantasier. Presten som i sitt familieliv og sitt virke forfektet kirkens syn på monogami og at sex hørte hjemme i ekteskapet, kunne ikke imøtekomme kvinnens tilnærmelser, noe han også ga uttrykk for. Det er på dette punkt det er interessant å se nærmere på det fenomenet jeg velger å kalle primitive hevnmotiver. At kvinnen var forstyrret med en historie med innslag av satanisme og okkultisme, samt tidvis sterk medisinering, ser ikke ut til å ha affisert barnevern og politi som uforbeholdent har annammet kvinnens påstander om seksuelt misbruk av henne selv og flere av prestens barn og tilskyndet anmeldelse.

 

De psykologiske mekanismene i hevnmotiver er enkle men virkningsfulle. Men viktigst å være klar over i denne kontekst er at denne type fenomener ikke utelukkende er forbeholdt de erklært sinnsyke eller sinnslidende. Som vi skal se kan også fagfolk la seg motivere av denne sorts primitive impulser. At domstol og forvaltning ikke ønsker å gjennomskue slike fenomener er heller ingen gåte, slik man kan bli forledet til å tro. Prestigehensyn heller enn faglig-akademiske begrunnelseskrav går foran alt i enkelte saker. Siden overgrepshysterikerne led sitt formidable nederlag i Bjugnsaken har man over tid bygget seg opp igjen, men fortsatt sverger man til den samme overgrepslære. Marit Granliens avhørsmetoder hvor hun presser på helt til barna sier noe hun kan være fornøyd med slik at utsagn kan tolkes som uttrykk for opplevde overgrep, får passere når domtolene ikke bryr seg om hvordan utsagn kan fremprovoseres. Justismord er først og fremst et juridisk-rettslig problem. Den største trusselen mot rettssikkerheten er jussen og de som praktiserer dette faget, navnlig juristene. Overivrige barnevernere og mannehat blant feminister i politiet blir ikke stoppet av retten, da retten mangler faglige forutsetninger for å kunne sette metoder under kritikk. Derfor bør man ikke overraskes for meget over at der foregår justismord og legaliserte overgrep (les: overgrep i lovens navn) administrert av domstoler og forvaltning. Kombinasjon av et faglig-metodisk svakt politi og rettsapparat, og tilbøyeligheten til å la personlige motiver styre prosessene, også blant fagfolkene, legger til rette for at justismord kan finne sted.

 

Bekymringsmeldinger og overgrepspåstander

 

Sommeren 1998 skrev Sotrakvinnen et anonymt brev til barnevernet hvor hun i lite smigrende ordelag beskrev først og fremst sin sjalusi overfor prestekonen og antydet at barna led under omsorgssvikt. Flere av de forhold som er beskrevet hadde vært relativt enkelt å sjekke, hadde man brydd seg om å undersøke substansen i bekymringsmeldingen. Senere fremsto kvinnen under fullt navn, kom med ytterligere beskyldninger om vanskjøtsel og påstander om seksuelle overgrep også omfattende barna i prestefamiliene, og etter oppfordring fra barnevernet anmeldte hun presten for angivelige seksuelle overgrep. Dermed begynte snøballen å rulle, og for barnevernet hadde man nå fått en såvidt stor nok sak at det ikke lenger var mulig å stoppe opp for å se om det var noe substans i noesomhelst. Politi var alarmert og man bygget opp til en pågripelse. Men først måtte familien splittes. Den familielobotomi barnevernet har bedrevet i denne konkrete saken er en studie verdt. I disse tider vokser kritikken mot barnevernet, de etablerte mediene vet ikke helt hvordan de skal forholde seg. Det er en god stund siden presse og media var opptatt av kildekritikk, og barnevern og rettssapparat får dermed lett spill når de krever systemmaktlojalitet av den fjerde statsmakt.

 

Overgrepspåstanders dynamikk og konfliktskapende karakter

 

Foreløpig har ikke mediene forstått hvor viktig det er å kunne holde åpent at også bekymringsmeldinger kan være falske og motivert utfra hevn og sjalusi, slik falske overgrepsanklager forekommer i f.eks barnefordelingstvister hvor mødre for å nøyralisere kompetente fedre lar falske anklager skape den konflikt rettsapparatet i sin tur kan legge til grunn for å gi legitimitet til familielobotomien. Rettsapparatets manglende evne og vilje til å ville foreta regress av utsagns oppkomst og konfliktskapende effekt går igjen som et strukturtrekk ved rettspleien. Lagdommer Endresen mente det var likegyldig hvordan de etterhvert manipulerte barnas utsagn var blitt til. Til historien om dette sakskomplekset hører også at en barnelege som hadde behandlet prestens eldste datter for urinveislidelser, fra å ha sagt at katetertaking i forbindelse med avhjelping av blærefunksjonen hos datteren kunne oppleves som overgrep, etter at snøballen begynte å rulle, endret sin oppfatning til at faren brukte katetertaking som påskudd til å begå seksuelle overgrep mot datteren. Legen er en sentral pådriver i saken; hans motiver skal vi komme tilbake til. For barnevern og politi kom legens uttalelser om presten som manna fra himmelen. Politiet sjekket aldri hvilke motiver barnelegen eventuelt kunne ha for å uttale seg som han gjorde. Barnevernet synes lite opptatt av substansen i bekymringsmeldinger og påstander om overgrep, noe som nødvendigvis påvirker banrevernets vurderingsevne.

 

Nivåer, motiver og aktører

 

Som man forstår er det tale om flere nivåer i denne stygge historien. Ett nivå er de rent menneskelige, med hevn og sjalusi og annen dårskap noenelunde likelig fordelt på tvers av samfunnsklassene; ett annet er systemaktørenes nivå. Sentral i systemaktørenes samrøre mellom politi, barnevern og helsevesen er spesialmedarbeider Marit Granlien, nå familievoldkoordinator på Sunnmøre. Granlien uttalte i retten at hun kunne føle når et barna hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep, og at hun ikke ga seg før barnet hadde fotalt det hun visste at barnet hadde opplevd. Denen holdningen er dessverre ikke enestående blant fagfolk som arbeider med saker hvor påstander om overgrep er sentrale. En annen aktør er nevnt over: barnelegen dr. Anders Alme som hadde behandlet prestens eldste datter for urinsveisproblemer, og i den forbindelse uttalt at å sette kateter slik man må når de naturlige funskjoner ikke går som de skal, kan oppleves som overgrep. Presten skulle komme til å tenke mye på akkurat de utsagnene senere, når dr. Almes pådriverfunksjon i saken mot presten ble tydeligere. Det er når systemaktører blander inn sine personlige hevnmotiver at deres faglighet må settes spørsmålstegn ved. Eldstedatterens sykdomshistorie hadde vært en belastning for ikke bare henne selv men også for foreldrene og i særdeleshet prestefaren som i likhet med de fleste foreldre formodentlig ikke likte å se sitt barn lide. Katetertakingen var en konstant kilde til frustrasjon. Presten gjorde hva som stod i hans makt for å innhente all den legevidenskapelig funderte kunnskap som kunne gi datteren et bedre liv.

 

På ett tidspunkt hvor prestefaren ikke uten videre fant dr. Almes medisinering av datteren forsvarlig, tok han kontakt med en spesialist som anbefalte andre remedier. Dr. Alme likte dårlig at presten gikk bak hans rygg og tok godt vare på dette for legen opplevde tegn på mistillit. Fra farens synspunkt gjaldt det å innhente så mange opplysninger som overhode mulig for å finne ut hva som var det minst belastende for datteren. Spesialisten, som fant at dr. Almes medisinering var skadelig for hennes nyrefunksjoner sendte brev til dr. Alme, men denne viste aldri brevet til faren, kun et utsagn som innebar at det ikke var noe å bry seg om. Man kan ikke se bort fra at dr. Almes holdning, ikke bare legeetisk men også medisinskfaglig har bidratt til datterens fortsatte lidelser, for ikke å tale om det traume hun nå må befinne seg i. Dr.Almes motiv eller behov om man vil, for å projisere ansvaret for datterens lidelser over på faren og dertil mer enn antyde at faren har benyttet katetertakingen som påskudd til å bedrive seksuelle overgrep mot datteren, kan ha vært så sterkt at han satte store deler av sin prestige inn på å få presten siktet, tiltalt og dømt.

 

Samrøre mellom flere instanser

 

I Norge er tverrfaglig samrbeide et plussord. Hva som ikke sjelden forsvinner i det samrøre som oppstår når ulike instanser skal utveksle informasjon og forfølge felles strategier, er grensene mellom de ulike fagområdene og dermed også det faglige ansvaret for mulige feil som kan oppstå. Kommer man galt avgårde synes det ingen vei tilbake. Et annet moment er den opphaussede atmosfære som gjerne oppstår når flere faggrupper skal hisse hverandre opp gjensidig med historier om massive overgrep mot kvinner og barn. Dr. Alme har selv påtatt seg rollen som pådriver i saken mot presten, noe han aldri har lagt skjul på. Et mulig motiv er herved antydet: å dekke over sin egen faglige svikt og feilmedisinering av eldstedatteren. At en lege forårsaker lidelse heller enn bidrar til lindring er ingen god nyhet, noe dr. Alme må ha skjønt rekkekvidden av. At han i iveren etter å ta presten går langt ut over sitt kompetansefelt og fungerer som barnevernet og politiets forlengede fangarmer, med intense utspørringer av "familiehemmeligheter" og endatil fungerer som tilrettelegger ved arrestasjonen av presten, gjør muligens dr. Alme til helt i visse kretser. Det går imidlertid også an å betrakte prestens opptreden som grovt brudd på legers yrkeskodeks, spesielt hvis det kan påvises at hans medisinske vurderinger av datterens lidelser er diskutable. Slik legen fikk opptre bidro han til å ødelegge ansvarsforholdet ikke bare for sitt eget vedkommende som lege og sykehusansatt, men også for de andre instansene, noe både politi og barnevern selvsagt er medansvarlige for.

 

Barnevernets rolle

 

Prestefruen var høsten 1998 høygravid med tvillinger og termin var fastsatt til  begynnelsen av oktober.  Etter bekymringsmeldingen varslet barnevernet sin ankomst, og stresset rundt barnevernets tjenesteiver og beskyldningen om de angivelige seksuelle overgrepene som begynte å ta form medvirket ikke usannsynlig til at fødselen kom tidligere enn antatt. 17. september fødte prestefruen to gutter. Hun ble på sykehuset til et godt stykke ut i oktober. I denne perioden, hvor altså mistankene mot presten bygget seg opp, var han alene sammen med barna. En sårbar mor med nyfødte tvillinger; en ekstra belastet prestefar med full jobb og forsørgeransvar. På dette stadium i saken hadde barnevernet intet annet enn bekymringsmeldingen fra den forsmådde kvinnen som nok helst så seg selv i rollen som prestefrue. At presten følte behov for å skjerme seg mot Sotrakvinnen er forståelig, men han ante neppe hva denne kvinnen, som han og hans frue hadde hjulpet så godt de hadde evnet, mot kvinnens satanfantasier, seksuelle vrangforestillinger, hallusinasjoner hvor stemmer påbød henne å ta sitt eget liv, var i stand til å gjengjelde.

 

Familielobotomien

 

Sotrakvinnen var selv et overgrepsoffer ifølge hennes egen fremstilling, men hun hadde også en sykdomshistorie som burde gitt grunn til å stille visse spørsmål ved hennes troverdighet som vitne, hvilket ikke er det samme som å diskreditere henne hennes egen opplevelse av overgrep tidligere i livet. Barnevernet så muligheten for en stor sak og oppfordret Sotrakvinnen til å anmelde til politiet hva hun angivelig hadde vært utsatt for. Samtidig økte omfanget av kvinnens påstander om vanskjøtsel og det gikk ikke lang tid før det ble påstaått at presten også hadde forgrepet seg på sine døtre. Barnevernets forvaltningskultur tilsier ikke at man har rutiner for å sjekke gehalten i visse påstander. Barnevernets rolle i denne stygge historien er sentral. For å kunne ta presten må barnevernet arbeide for full familiesplittelse slik at barnas kontakt med hverandre går gjennom barnevern og politiets spesialmedarbeider Granlien. Slik kan barna påvirkes uten at barna selv får muligheten til å kontrollere om de opplysninger de får seg forelagt stemmer.

 

"Fangens dilemma"

Metoden som best kan kalles splitt og hersk, har fellestrekk med en klassiker innen spillteori kjent som "fangens dilemma". Slik anvender barnevern og politi denne avarten av spillteori: Et av barnet blir fortalt hva et annet angivelig skal ha sagt og oppfordres til å fortelle/bekrefte. Alt kan være pur løgn, men effekten kan bli at barna blir usikre og etterhvert så skjøre og påvirkbare at de ikke er på høyden bevissthetsmessig når de manipulative avhørsteknikkene intensiveres. I utgangspunktet benektet alle barna at de skulle ha blitt utsatt for seksuelt misbruk. De to eldste barna ble etterhvert utsatt for såvidt omfattende og gjentatte avhør at det er grunn til å stille spørsmål om det har gått på helsen løs for disse barnas vedkommende. Den eldste datteren er ikke usannsynlig blitt hjernevasket til å tro at hun er blitt utsatt for overgrep. Vi skal ikke glemme at hun hadde gjenomgått store lidelser i forbindelse med katetertakingen og blitt fortalt at hennes far brukte dette som påskudd til å gjennomføre de angivelige overgrepene. I de dramatiske timene rundt arrestasjonen av faren ble eldstedatteren utsatt for et slikt press at hun var i ferd med å miste kontakten med virkeligheten. Systemets aktører kan ha foret henne med vrangforestillinger.

 

Del 2 :

 

Opptrappingens psykologi

 

I utgangspunktet hadde man kun Sotrakvinnens påstander. Systemaktørene visste nok at de ikke kunne anlite seg på denne kvinnes utsagn, da vederheftigheten var på et nivå selv et overgrepshysterisk befengt barnevern og politi ikke kunne være bekjent av. Saken var strengt tatt for liten, men med en hevngjerrig dr. Alme som så sin posisjon truet av en bestemt og myndig far, og en målbevisst spesialmedarbeider Granlien ble sakens undersøkelsesgjenstander utvidet. På det tidspunkt hvor det nærmet seg en pågripelse hadde man ingenting utover Sotrakvinnens påstander. Uttalelser fra skole og nærmiljø, i den grad politi og barnevern gad undersøke forholdene, tydet heller på normale og sunne omsorgsvilkår. For endel overgrepshysterikere er nettopp normaliteten beviset på visse overgreps karakter; at de skjer i det skjulte bak familiefasaden, overgripernes angivelige makt over ofrene; evnen til å holde ofrene i sjakk med trusler. Det er de samme rasjonalene antaklesen om de angivelig skjulte store mørketallene bygger på; aldri på empirisk funderte beregninger. At man mangler bevis er selve beviset for at overgrep har funnet sted: derfor må familien splittes og barna enkeltvis utsettes for press. Saken måtte skapes da det i utgangspunktet ikke var noe videre å skrike opp om.

 

Påskuddet - kateter til besvær

Anledningen bød seg da eldstedatteren ved et trivielt uhell fikk et katerer over foten og fikk en skade som måtte undersøkes medisinsk. Vi snakker her om den type kateter som finnes i klasserom på skolen, tunge møbler som med sin vekt kan forårsake skade. Den type kateret vi tidligere har omtalt er en innretning som brukes til å avhjelpe situasjonen ved vannlating og avføring for personer hvor denne funksjone ikke går av seg selv. På skolen fikk eldstedatteren kateteret over leggen med et sår som resultat. Helsesøster mente at en lege burde ta en titt på skaden og ta røntgenbilde. Vi befinner oss nå i november 1998. På sykehuset dukket dr. Alme opp og mente anledningen lå tilrette for å ta inn eldstedatteren til observasjon og urinveisprøve. Presten og hans kone som hadde nyfødte tvillinger og ta seg av samt opplevde presset fra barnevernet som ubehagelig, ville ikke fremstå som lite samarbeidsvillige, og gikk med på innleggelse for datteren. Da presten dagen etter snakket med eldstedatteren fortalte hun at dr. Alme hadde spurt henne ut om "de mørke hemmelighetene", og at legen hadde fortalt henne at hun ikke måtte si noe om dette til faren. Røntgenbildet viste ikke noe brudd, dr. Alme var opptatt av andre saker og ting enn barnets urinveisproblemer.

 

Pågripelsen

 

Eldstedatteren fulgte ikke legens befaling; det barnet som angivelig er blitt utsatt for omfattende overgrep fra faren , valgte altså å fortelle faren om mistankene mot ham. Dette tillitsforholdet har retten valgt å se bort fra, tiltross for solid vitneførsel. Hun fotalte også faren at hun skulle overflyttes til et større sykehus i Ålesund, at hun ikke måtte fortelle foreldrene sine om overflyttingen, og avtalte at faren skulle levere noen klær hun ville trenge ved et lengere sykehusopphold dagen etter. Vi nærmer oss nå den 19.nde november 1998, datoen for pågripelsen. Da faren fikk vite at datteren skulle overflyttes ringte han dr. Alme som imidlertid ba faren kontakte barnevernet. Vi har her med en lege å gjøre som ikke kan begrunne medisinske prioriteringer, men som må skyve andre instanser foran seg, jf hva jeg tidligere har skrevet om ansvarsforskyvning ved tverretatlig samarbeide. Astrid Vikestrand hos barnevernet benektet like godt kjennskap til det hele. Nå vet imidlertid både barnevern og dr. Alme at faren, den personen som er mistenkt for alvorlige omfattende overgrep, kan være alarmert og det gjelder å handle raskt. Eldstedatteren er isolert, barnevernet har kort tid i forveien oppfordret Sotrakvinnen til å anmelde presten, politiet er i beredskap, og når presten kommer for å levere klærne til sin datter, får han ikke treffe henne, men blir istedet henvist til dr. Alme som kunne si til presten : "Du er vel klar over hva som skal skje. Nå er det slutt". Barnelegen, som ikke hadde noe relevant å si om datterens helseplager og motivasjonen for overføring til Ålesund sykehus, gikk deretter ut av sitt kontor, og politiet kom og arrestere presten.

 

Etterforskningen

 

Hvilken etterforskning politiet strengt tatt har bedrevet intil dette stadium i sakens utvikling er uvisst, men saker og ting kan tyde på at man ved barnevernet og dr. Almes assistanse har skapt en sak. Isolert sett hadde neppe politiet noesom helst grunnlag for siktelse. Det som nå skjer er at hele familien blir splittet. Et interessant moment er at også prestefruen var mistenkt for medvirkning til overgrep mot Sotrakvinnen. Prestefruen ble sendt på mødrehjem med sine nyfødte tvillinger, setteverge oppnevnt, og to andre barn som også angivelig skulle ha vært misbrukt av presten ble sendt i fosterhjem. Der kunne barnevernet drive sin form for etterforskning, med fosterforeldrene som lydige ukristiske medhjelpere. Det er viktig å være klar over at fremdeles hadde man ingen sak, men da familien var splittet på alle bauger og kanter, kunne avhørsmetoder og utpressingsteknikker tilpasses. Tekniske bevis fantes ikke, huset hvor familien bodde ble endevendt, datamaskiner ble beslaglagt. I likhet med Bjugnsaken ga ikke politiaksjonene andre resultater enn et formidabelt rot man selvsagt ikke gad rydde opp i.

 

Avhørene

 

Det totale fravær av fysiske tegn som kunne understøtte mistankene er ikke nevnt i de fellende dommene. Lagdommer Endresen ville ikke høre snakk om kritikk av avhørsmetodene, men for å kunne forstå sånn noenlunde hvordan dette systemet fungerer, er det viktig å gå litt i detaljer. Det er en grunnleggende forskjell på utskrifter fra avhør med de to minste barna omfattet av overgrepsanklagene, hvor all samtale er gjengitt ordrett med nøling, taushet, enstavelsesord og uttrykk, stamming, gramatikalske feil og det hele på den ene siden, og på den andre siden den type referat full av mulige kildefeil som ble presentert etter avhørene med eldstedatteren. Spesialmedarbeider Granlien, nå familievoldkoordinator på Sunnmøre, demonstrerer i avhørene med den nest eldste datteren, hvor altså utskriftene viser ordrett gjengivelse av samtalene, at hun ikke respekterer barnets egne utsagn. Barnet blir tillagt utsagn hun skal ha kommet med, av typen "Du sa isted at ... ... ". Studerer man utskriftene viser det seg flere steder at avhørereren neglisjerer hva barnet sier, vrir og vender på utsagn og direkte lyver for barnet om hva barnet selv skal ha sagt. Dette kan dokumenteres med henvisning til sidenummer og dato på utskriftsprotokoll. Vi snakker her om konkrete påvisninger, ikke om tolkninger eller utlegninger.

 

Avhøreren kan mistenkes for å gå bevisst inn for å villede barnet til å si noe som barnet egentlig ikke mener eller forstår rekkevidden av, da barnet ikke nødvendigvis forstår hvilken kontekst barnets utsagn skal brukes i, f.eks under rettsforhandlinger. Granlien kjenner formodentlig til overflafiskheten i rettsapparatet, og vet ganske sikkert hva hun gjør. Hva som egentlig fremkommer under samtalene med eldstedatteren blir vanskelig å vite når referatene er beheftet med metodiske feil som sammenblanding av fakta og vurdering: hva som er eldstedatterens egne utsagn på den ene side, og på den annen side hva som er avhørerens oppfatninger, tolkninger eller forutinntatthet for den saks skyld, noe man faktisk ikke kan utelukke som en betydelig kildefeil.

 

Eldstedatteren ble utsatt for talløse avhør. Den nest eldste datteren ble utsatt for 6 avhør. Strengt tatt fikk man ikke noe ut av henne, slik man heller ikke fikk noe ut av den mindre søstereren som også skal ha blitt utsatt for overgrep fra faren Man kan også studere dynamikken og innholdet i samtalene/avhørene ved å sammenholde med opplysninger fremkommet i avhør med andre påstått fornærmede, og med mistenkte. Et viktig moment er forskjellen på utsagn som fremkommer spontant, dvs frivillig, og utsagn fremkommet som resultat av konkrete spørsmål, dvs på oppfordring. Gjenom en dokumentnanlyse vil man kunne se når f.eks "doktorleiken" ble tema under avhørene, og ved å sammenholde informasjon fra de forskjellige, vil man også kunne spore mulig påvirkning og fokus fra avhørerens side. Mer om disse spørsmål under avnsittet om dokumentanalyse.

 

Legeundersøkelsen

 

Presten ble arrestert den 19.nde november 1998. Eldstedatteren ble umiddelbart satt under avhør og ble gjenstand for omtrent daglige avhør i flere uker. De to andre døtrene ble avhørt 4. desember, og først 8. desember ble det foretatt legeundersøkelser av alle tre døtrene. Spesialmedarbeider Granlien var sammen med representanter fra barnevernet ledsagere da barna ble bragt til undersøkelse. Resultat fra legeundersøkelsene forelå noen uker senere, og man fant ingenting som kunne tyde på seksuelle overgrep av det slag presten var mistenkt for. Møydom var intakt, kun avvikelser som ligger innenfor normalen. Da man var ikke var fornøyd med de manglende funn krevde man ny undersøkelse for den eldste datteren, men heller ikke denne ga noen funn som politiet kune bygge på. Her kunne man ha stoppet opp og tenkt seg om, men istedet fortsatte man med enda flere avhør. Tendensen gjentar seg : hvor man ikke har noe av betydning, vurderer man ikke å innstille eller roe ned, men tvertimot opptrapping av avhørene av spesielt den nesteldste datteren.

 

Dokumentanalysen

 

For ordens skyld gir jeg her definisjonen på hva jeg oppfatter at en analyse er for noe, til forskjell fra f.eks en kommentar. Den artikkelen du nå leser gjengir ikke alle delene av en dokumentanalyse foretatt i sakens anledning men søker dog å gi en viss oversikt over ulike nivåer, aktører og hendelser. En analyse er en studie av forholdet mellom delene innenfor en definert helhet; mellom delene enkeltvis og delvis, og mellom delene og helheten. Dokumenter er i denne sammenheng f.eks utskrifter og referater av politi- og dommeravhør. Studier av selve språk og uttrykksform kan inngå i en slik analyse, men mest interessant er nok studien av forholdet mellom kronologien, dvs hendelsesforløpet, og de enkelte aktørenes opptreden og utsagn. Som eksempel vil jeg nevne at like etter at legeundersøkelsene ble foretatt den 8.nde desember, men på et tidspunkt hvor resultatene ikke forelå, fremgår av referatene fra avhørene av eldstedatteren at avhører Granlien spør eldstedatteren om hun har nevnt "den mørke hemmeligheten" for søskenene sine da de møttes alle tre i forbindelse med legeundersøkelsen slik hun ble oppfordret til av Granlien. Det vil da være interessant å se nøyere på i hvilken grad og ikke minst når "de mørke hemmeligheter" og "doktorleiken" er tema i avhørene med de andre barna. Sammenholder man informasjonsbrokker, kan man feks identifisere mulige påvirkningskilder. Kritikk av politiets avhørsmetoder går nemlig på den faglig-akademiske svikt i gjennomføring og motivasjon ved at avhørene/samtalene slik de blir regissert ikke kan unndra seg kritikk for sammenblanding av årsak og virkning.

 

Logikk og rasjonaler

 

Selv om utsagn ikke nødvendigvis er logisk konsistente i ett og alt, snakker jeg uansett om rasjonaler. Det mer videnskapelig baserte prosjekt vil søke å eliminere så mange feilkilder som mulig for å ha mest mulig sikker viten og kunnskap. Politi og barnevern arbeider ikke alltid etter slike prinsipper, normer og regler. Å få barnet til å si at det har blitt utsatt for noe som kan oppfattes/tolkes som overgrep er ikke sjelden viktigere enn å gjenomføre samtaler og annen undersøkelse på en slik måte at det blir klart hva som sies uoppfordret eller spontant ektefølt og hvor eventuelle påvirkningskilder er å spore. For ordens skyld: en person som tror fullt og fast på at det er begått justismord kan komme i skade for å ta noen snarveier her og der; i prinsippet eller regelen begå de samme slutningsfeil forutinntatte politietterforskere kan gjøre seg skyldig i når man er hellig overbevist om at presten i dette tilfellet er skyldig og må dømmes for omfattende overgrep.

 

Fravær av tekniske bevis gjør alltid slike saker vanskeligere. Terskelen for hysteri er lavere når man må blåse opp saken, enten overgrep har funnet sted eller ei, skal man få de nødvendige etterforksningsressurser til rådighet. Enkeltaktørers motiver er også studier verdt. Hvorfor lar en lege som dr. Almes seg bruke i det spillet som delvis er beskrevet i denne artikkelen? Er det noe galt med legeetikken når han må ty til trusler og lureri ? Har ikke en barnelege annet å bestille enn å samarbeide så ukritisk med politi og barnevern ? Meg forteller disse omstendigheter at politi og barnevern strengt tatt ikke hadde noe til sak, og derfor måtte skape den smule dramatikk som gjorde det mulig å f.eks hjernevaske eldstedatteren til å tro at hun hadde blitt utsatt for massive overgrep fra faren. Men hvor sannsynlig er det nå at denne datteren som på et tidspunkt like før pågripelsen av faren, hun visste formodentlig ikke hva som skulle skje, var blitt gjenstand for intens utspørring om "de mørke hemmelighetene" fra dr. Alme, gitt at hun virkelig var blitt utsatt for overgrep i det omfang som påstått eller overhode, skulle fortelle faren om utspørringen og dertil bryte legens formaning om ikke å fortelle faren noe om verken utspørringen eller at hun skulle overføres til et annet sykehus ?

 

Betraktninger om logikk og rasjonaler hos aktørenes er av en annen karakter enn selve dokumentanalysen, men leder over på kritikken av hvordan rettergangen er blitt gjennomført. Er det logisk at man fra rettens side ikke ønsket fremlagt bevis, f.eks brever og annen korrespondanse som kunne stille spørsmål ved troverdigheten til Sotrakvinnens utsagn ? Svaret er dessverre ja. Likeledes er det logisk følgeriktig at for å unngå fokus på spørsmålet om de angivelige massive overgrepene kunne ha funnet sted så umerkelig som antatt i et gammelt lydt hus med tidvis mange beboere og ymse gjester, ønsket man heller ingen åstedsbefaring.

 

Forsmåelsen og avvisningens psykologi

 

Psykologien er egentlig såre enkel: Visse mennesker er så sårbare og følsomme for avvisning at selv hvor det skulle være legitime grunner for å holde avstand, vil noen av disse, hvis lidelser man ikke skal kimse av, være tilbøyelige til å rette all oppsamlet aggresjon og frustrasjon mot den de oppfatter som avvisende, selv om vedkommende ikke har noen skyld eller ansvar for deres vanskjebne. Jeg kaller denne psykologien enkel. At man i barnevern og rettsapparat ikke ser muligheten for slike mekanismer er mer skremmende enn at enkelte belastede personskjebner man forøvrig må respektere, kan komme med falske beskyldninger i sin villfarelse. Sotrakvinnen vil neppe bli regnet som strafferettslig tilregnelig gitt at hun blir satt under tiltale for falske anmeldelser, men som kronvitne og fornærmet blir hun tatt alvorlig fullt ut. Dette paradokset berører også barnevernet og rettsapparatets troverdighet som forvaltnings- og domstolsmyndighet respektive. Som nevnt er den type dårskap primitiv hevn stengt tatt representerer likelig fordelt mellom samfinnsklassene. Også i respekterte yrker ligger enkelte under for slike tilbøyeligheter

 

I denne type saker har man ikke sjelden et etterslep fra Bjugnsaken som rir fagmiljøene som en mare. Enkelte fagfolkene må for enhver pris vise at de hadde rett i Bjugnsaken. Dr. Alme tålte ikke at presten i egenskap av far stilte spørsmål ved barnelegens medisinske vurdering av eldstedatteresn lidelser. Rent konkret mente faren at visse plager var psykiske og ikke somatiske mens barnelegen Dr. Alme holdt på sitt: med fortsatt medisinering som resultat. Det kan se ut som om faren hadde rett; man skal heller ikke glemem at foreldre nødvendigvis opplever sine barn i hverdagen og kan registere deres helse og fungering på en helt annen kvalitativ måte enn leger.

 

Bjugn-effekten

 

Flere faggrupper led et formidabelt nederlag i Bjugnsaken, både politi og leger. I mange fagmiljøer har man aldri innsett at Bjugnsaken aldri burde blitt noen sak. Det verste er imidlertid at man ikke har kunnet dokumentere noen faglig nivåheving, hvorfor ma nfortsatt benytter sg av de samme rasjonalene og tiltortil store mørketall og skjulte familiehemmeligheter. Overgrepshysteriet har gode vekstvilkår i et gjennom statsfemininisert politi og rettsvesen, hvor de nfaglige prestige er viktigere enn metoder som står for etterprøving. Politiet ønsket kanhende ikke å vite at legen sa takk for sist etter at faren hadde konsultert en annen lege om datterens plager bak banrelegens rygg. Som nevnt: enkelte motiver er pinlig primitive. Det er en myte at man lærer av erfaring, men fagfolkene er opplært til å tro på sine fantastiske evner til å se overgrep bak familieidyllen, og hellig overbevist som de er om sin fotreffelighet skyr de enkelte ganger ingen midler. Måten politi og rettsapparat bringes i forlegenthet på er tema for en annen artikkel.

 

Tilslutt en anekdote om relevansen av Bjugn-effekten. Vi befinner oss i året 1998, samme året som voldaprest-saken startet, og det er stort seminar i regi av Nasjonalt Ressurssenter for Seksuelt misbrukte barn med Bjugn-legen Erik Kreyberg Normann som innleder og Bjugn-effekten som et av mange temaer. Jeg var tilstede som free-lance journalist og passet Normann opp i pausen for å få rede på hva som lå i hans utsagn om at "vi må ikke får våre norske Clevelandsaker". Til orientering er det her tale om lokalsamfunnet Cleveland utenfor Birminham i England som ble hjemsøkt av et par ivrige representanter for incestindustrien for endel år siden. Resultatet ble tusentalls sykehusinleggelser og omsorgsovertakelser, ødelagte familieforhold, et ikke ubetydelig antall skilsmisser og selvmord, alt dette etter at barnepsyiatere fant at et stort antall barn måtte ha blitt utsatt for seksuelle overgrep, først av sine foreldre, deretter av sykehuspersonalet. Galskapen ville ingen ende ta, men etterhvert fikk man noenlunde oversikt, en granskningskommisjon ble oppnevnt og fagfolkenes metoder fordømt som skadelige og ubrukelige. Dr. Normann lurte på hvem jeg var og på en nedlatende måte antydet han at jeg ikke visste hva Clevelandsaken var. Dette sa mannen som minutter tidligere snakket om en sak han kanhende ikke regnet med at noen av tilhørerne kjente til. Jeg kvitterte imidlertid og sa at jeg kjente til saken gjennom omfattende lesning, og sa at vi allerede hadde fått en norsk Cleveland-sak, navnlig Bjugn-saken. Som svar på mitt opprinnelige spørsmal om hva han mente med sitt utsagn, svarte dr. Normann at vi ikke må få en situasjon der fagfolkene ikke har tillit. Jeg tror jeg forstår hva han mener, men om dr. Normann forstår hvorfor enkelte fagfolk mister tilit, er jeg ikke helt sikker på. Muligheten for nye Bjugnsaker er tilstede; nye justismord kan finne sted. Saken om Voldapresten er tragisk for alle parter, politi, rettsapparat og barnevern inkludert. De etablerte mediene har ikke turt å ta riktig fatt i saken betraktet som et mulig justismord. I forbindelse med at presten ikke har møtt til soning og er ettersøkt, har mediene vært mer opptatt av å hjelpe politiet til å kriminalisere de grupper og nettverk som støtter presten i hans tro på sin uskyld.