Et langt og vanskelig ord

 

Av Ole Texmo

 

 

Foreldrefiendtliggjøring er et ord og uttrykk som nok gir en del ubehagelige assosiasjoner. Ikke bare for lekfolk som enten selv har erfart de negative sidene av barn som nekter kontakt med sine foreldre, eller som er fremmede for problemstillingen. Men også for ulike grupper av fagfolk, som enten erkjenner at foreldrefiendtliggjøring er en forekomst man bør ta på alvor, eller som nærmest benekter at slike fenomener eksisterer også som relevant betegnelse på typetilfeller. Hvis de eksisterer er det fordi barn og de voksne som står dem nærmest har sine legitime grunner for å nekte kontakt. Dette er den ureflekterte gjengse oppfatningen blant norske psykologer og jurister som konfronteres med problemstillingen i sivile saker om barnefordeling.

 

Når så begrepet og fenomenbeskrivelsen foreldrefiendtliggjøringssyndrom benyttes i forsøk på å beskrive hvordan forhold mellom barn og foreldre utvikles i en del tilfeller, stenger fagfolkene ikke sjelden helt av, oftest uten å forsikre seg om at de har forstått den viktige grenseoppgangen mellom foreldrefiendtliggjøring og foreldrefiendtliggjøringssyndrom. Det fins formodentlig flere grunner til at norske fagfolk har vegret seg mot å ta innover seg internasjonalt anerkjent faglitteratur om slike fenomener. Den viktigste, men ikke nødvendigvis den mest virksomme grunnen, er at begrepsbevisstheten om sondringen mellom foreldrefiendtliggjøring, som forårsaket av ulike forhold og dermed et tilnærmet nøytralt begrep, og syndrombetegnelsen som angir helt spesielle forutsetninger, ikke bare er dårlig utviklet, men tilnærmet totalt fraværende. Opphavsmannen til begrepet Parental Alienation Syndrome (PAS), den amerikanske psykiateren Richard Gardner, utviklet begrepet på bakgrunn av egne kliniske observasjoner under fremveksten av barnefordelingssaker på 70- og 80-tallet.

 

Gardner var særlig opptatt av å skille mellom ”normal” foreldrefiendtliggjøring og og PAS. Foreldrefiendtliggjøring kan skyldes flere forhold. En far som blir utestengt av mor og barn kan selv være skyld i misforholdet, gjennom påviselige merogmindre dokumenterte og bevisbare forhold som har bragt hans foreldrerolle i ubalanse. Barnets vegring mot kontakt kan i slike tilfeller tilbakeføres til en naturlig og forklarlig negativ opplevelse, og i noen tilfeller også berettiget frykt for overgrep. For eksemplets og kjønnsbalansens skyld kan man også forestille seg en mor som blir utestengt i sitt barns liv som følge av farens påvirkning overfor barnet med barnets vegring mot kontakt med moren som resultat og faktum. I slike tilfeller blir barnet gradvis utsatt for press og påvirkning og ender opp med å hevde at det er barnets egen selvstendige vilje å ikke ville ha kontakt med moren.

 

Det er ikke nødvendigvis vanskelig å tilbakeføre barnets uttrykk til omstendigheter og faktiske forhold som ikke kan være forbundet med den utstøtte forelderen. Her ligger nøkkelen til forståelsen av forskjellen mellom alminnelig foreldrefiendtliggjøring som også kan ha triviell og forbigående karakter, og forklaringer av årsak/virknings-forhold som berettiger den spesielle syndromforståelsen. Foreldrefiendtliggjøringssyndromet (PAS) er som begrep blitt gjenstand for adskillig diskusjon. Uenigheten består delvis i om man anerkjenner at det fins tilfeller av hjernevasklignende negativ påvirkning fra bostedsforelderen som fører til totalt kontaktbrudd mellom barnet og den andre forelderen, og om selve begrepet er dekkende for hva som skal beskrives.

 

Faglitteraturen internasjonalt vokser stadig, mens vi her i Norge mangler fagfolk som har tatt inn over seg at dette kan være en interessant måte å forstå barnefordelingskonflikter på, også med hensyn til hvordan man rettslig kan kartlegge og identifisere ulike forhold som har betydning for bedømmelse og avgjørelse. I Norge har man for eksempel ikke utviklet utredningskompetanse som gjør sakkyndig oppnevnte psykologer og psykiatere i stand til å kartlegge mulige feilkildenivåer utfra analyser av utsagns oppkomstbetingelser og utviklingshistorie. Slik blir mange rettsavgjørelser preget av manglende relevant kompetanse i saker hvor påstandene om alt fra trivialiteter til angivelig vold, overgrep og foreldreuskikkethet kanaliseres gjennom barna og deres utsagn, og som rettens profesjonelle aktører kan feiltolke, også med hensyn til forholdet mellom symptombilde og årsaker.

 

Det fins ingen norskprodusert faglitteratur om samtaler med barn i slike settinger hvor det også utfra juridisk-rettslige betraktninger er et særlig moment å få klarhet i barnets modenhet og selvstendighet. Press og påvirkning fra en eller begge foreldrene er ikke uvanlig, heller ikke at barnet ufrivillig bringes i lojalitetskonflikt. Men norske fagfolk nekter plent å skaffe seg den utredningskompetansen som gjør dem skikket til å foreta vurdering av mulige påvirkningsfaktorer. Dommerne sover i timen som vanlig. I nyrevidert norsk barnelovgivning skal barn høres helt ned til 7 år. At dette øker presset er opplagt for alle andre enn fagfolk og de politikerne som har vedtatt lovene. Nylig ble en sak avgjort i Høyesterett (16.03.07, dommen publisert i Norsk rettstidende 2007 s376-381), utelukkende på grunnlag av at barna hadde gitt uttrykk for hvor de ville bo. Vi trenger ikke engang spekulere i hvilket press disse barna ble utsatt for. Også fra rettens profesjonelle aktører.

 

I en artikkel signert psykologen J. Michael Bone og juristen Michael R. Walsh (1999) ”Parental Alienation Syndrome: How to detect it and what to do about it”, publisert i The Florida Bar Journal, vol. 73 nr 3 pp44-48, beskriver forfatterne hvilke kriterier og fenomenbeskrivelser man kan anvende for å oppdage PAS-symptomene, helst før de utvikler seg til klynger kalt syndromer, med tilhørende nærmest uløselig fastlåste konflikter. Bone og Walsh fremstiller 4 kriterier: 1. samværssabotasje og forhindring av kontakt; 2. ubegrunnede overgrepsanklager og påstander om mishandling; 3. forverring av forholdet mellom barnet og den forelderen barnet ikke bor sammen med; 4. redsel og frykt fra barnet i forhold til den fraværende forelderen.

 

PAS som prosessbegrep betraktet innebærer at man må være oppmerksom på dynamikken i saker hvor ett eller flere av nevnte kriterier kan identifiseres. Bone og Walsh utdyper hvordan tilsynekomsten av påvisbare kriterier henger sammen med betingelser som: 1. ulikeverd mellom foreldrene; 2. tvilsom bevissituasjon og tilgjengelighet for manipulasjon; 3. kvaliteten på forholdet mellom barnet og den utstøtte forelderen har vært utvilsomt og sammenlignbart positivt før separasjonen; 4. tilrettelegging av situasjon der barnet bringes i lojalitetskonflikt og frykt for å miste bostedsforelderen.

 

Denne systematiseringen er relativt enkel å bringe på begrep som verktøy for å registrere ulike varianter av foreldrefiendtliggjøring, også for å metodisk skille ut de tilfellene som ikke tilfredsstiller PAS-beskrivelsen. Supplert med Richard Gardners beskrivelse av kjennetegn, særlig symptomer på at barnet har overtatt bostedsforelderens vokabular, men likefullt fremhever egen selvstendighet (”borrowed scenarios” og ”independent thinker”), er Bone og Walsh` kriterier egnet, også til å unngå feil bruk av PAS som fenomenbeskrivelse. Metodisk kartlegging og kildeidentifisering, samt eliminering av feilkildenivåer, reduseres mulighetene for misbruk både av tvilsomme overgrepspåstander og vidløftig PAS-påberopelse.