Er nordmenn for feige ?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Hundretusener av norske barn utsettes for eller er vitne til vold, melder justisminister Knut Storberget på sitt frokostmøte 16.12.09. Altfor få tilfeller blir anmeldt. Ministeren viser til egne undersøkelser som viser at 1300 barn hver uke rapporterer. Men han sier intet om dokumentasjon for påstander, eller valideringskriterier for hans undersøkelser. ”Nordmenn er for feige til å melde fra”, sier vår justisminister. ”Tallene er bare toppen av isfjellet”

Hvordan han vet dette er det ingen mediefolk som bryr seg om. I et lite og gjennomsiktig land som Norge burde volden være mer synlig. Storberget retoriske poeng om at synlig vold på gateplan ville fått normenn til å reagere, mens den påstått skjulte volden ikke rapporteres i stort nok omfang, faller på sin egen håpløse logikk. Med ett mulig unntak: Nordmenn må melde fra på mistanke. Når barns helse står på spill, slik justisministeren velger sin vinkling, kan man ikke bruke tid på saklige undersøkelser og nivåfeilkildesøk i rapporteringskjeden.

Vi har allerede et angiverhysteri som belemrer barnevernet med flere henvendelser enn de har kapasitet til å håndtere. Høy henleggelsesprosent for bekymringsmeldinger om mulig omsorgssvikt tolkes på samme måte som for unnlatelse av å følge opp anmeldelser og rapportering om vold mot kvinner og barn: Man ser totalt bort fra de falske anmeldelsene. Krav til bevis og dokumentasjon blir forsøkt undergravd. Fokuset rettes nå også mot politiets egne vurderinger hvor man hittil har måttet prioritere å se bort fra en del tvilsomme påstander.

Her er vår justisministers korstog mot påstått voldelig menn i et nøtteskall: Det er antall anmeldelser, tiltaler og fellende dommer som må opp. Disse tallene må for enhver pris stige. For å få dette til må beviskrav senkes eller sogar bevisbyrden snus på hodet slik at den mistenkte får jobben med å renvaske seg. Dette er Storbergets egne ord, senest i et helseprogram på NRK Puls 07.12.09 om angivelig voldsutsatte barn og muligheten av falske anmeldelser. Er nordmenn for feige til å protestere? Før uretten kan tenkes å ramme en selv?

I presentasjonen av en fersk dr.grads studie om ”Politiarbeide i familievoldsaker” (2009) nevnes flere grunner til at politiet ikke følger opp anmeldelser. Men ikke et ord om at mange anmeldelser er falske. Langt mindre at falske anmeldelser er produkter av en stemningsbølge hvor Storberget og hans likesinnede får fri tilgang til mikrofonstativene med ugrunnede påstander om enorme mørketall og nordmenn som er for feige til å melde fra om usynlig vold.

Hvem får unngjelde for imøtegåelse av uvitenskapelige påberopelser av mørketall og annet hysteri? Hvem rammer avsløringene av ensidig og ukritisk formidlet mørketallsmagi? De som forsøker å nyansere, blir raskt stemplet som forsvarere av vold mot kvinner og barn, eller sogar som voldsmenn og pedofile. Denne strategien understøttes i enkelte tilfeller av toneangivende medier. Er nordmenn for feige til å protestere mot slik urett?

Mange av de som velger å holde kjeft i dag kan bli usaklig mistenkt i morgen, bli ilagt besøksforbud i neste uke, og frattatt kontakt med sine kjære barn de neste månedene. Og dømt på udokumentert grunnlag om et halvår. Politi og rettsapparat er under press. Ingen tør ta sjansen på å svikte voldutsatte kvinner og barn. Det vet Storberget. Skremselspropaganda kan for syns skyld ikke hjemles i lov og rett. Men svekkede beviskrav og omvendt bevisbyrde er allerede daglige forekomster blant skrudde jurister. Media og det tause publikum sørger for resten.